Dåp, tro og frelse

Forfatteren av denne boken er født i 1934 og var generalsekretær i den finske Folkmissionen fram til 1995. Han disputerte for doktorgraden i teologi på en avhandling om dåpen i 2007. Fra 2010 til 2013 var han biskop i den finske delen av Misjonsprovinsen. Et hovedanliggende i Väisänens arbeid med dåpsteologien har vært å gjendrive tanken om at de finnes to ulike gjenfødelser i henholdsvis dåpen og omvendelsen slik han har møtt denne i pietismen (Carl Fr. Wisløff) og amerikansk konfesjonell lutherdom (Pieper). Det er en sammenfatning av denne forskningen som foreligger i denne boken.

Første del er en gjennomgang av forståelsen av forholdet mellom dåp og gjenfødelse i
Det nye testamente (NT). Hans hovedpoeng her er at alle tekster i NT som omtaler gjenfødelse, direkte eller indirekte refererer til dåpen. Han finner her en analogi mellom Guds Sønns gjenfødelse som menneske og menneskets gjenfødelse i dåpen. Unntaket er de to tilfellene som refereres i Apg 8 og 10, som Väisänen mener må forstås som unntak betinget av deres spesielle plass i frelseshistorien (s. 73-76). Väisänen benekter ikke frafallets mulighet, men hevder at NT om dem som vender tilbake til troen etter frafall, bruker andre begreper enn gjenfødelse. Dåpens vesen er Kristus, og dåpen må derfor forstås som den treenige Guds skaperverk. Troen finnes både før og etter dåpen, men de to må ikke blandes sammen. Det er forskjell på den tro som lengter etter dåpen, og den tro som hviler i dåpsløftet (s. 86-92).

Jeg tror Väisänen har rett i den forstand at NT ikke kjenner tanken om en gjenfødelse som ikke er relatert til dåpen. Likevel tror jeg at han av og til driver sin hovedtese vel stramt. Det fins tekster i NT som ikke er så pedantisk opptatt av å relatere gjenfødelsen uttrykkelig til dåpen som det Väisänen er (Joh 1,12-13; 1 Pet 1,23; 1 Joh 3,9; 5,18; Jak 1,18), og det kan nok også hende han blir vel dogmatisk ambisiøs når det gjelder å definere forskjellen på troen før og etter dåpen. Men at NTs forfattere, når de skal presisere Ordets nådemiddel med henblikk på gjenfødelsen, alltid refererer til dåpen, tror jeg Väisänen har rett i.

Andre del er en dogmehistorisk del, hvor Väisänen først tar for seg det han oppfatter som avvik i dåpsteologien, og deretter drøfter disse avvik i lys av Bibelen og bekjennelsesskriftene. Han polemiserer her mot pietismens forståelse av «det åndelige døde menneskets gjenfødelse». Adressat for kritikken er primært Wisløff (s. 122-128). Så drøfter han forståelsen av to ulike frelsesmåter i den lutherske ortodoksi og pietismen knyttet til henholdsvis dåpen og Ordet; for voksne er det primært den siste som gjelder. Dette har ført til at en har to dåpsliturgier som røper at en holder seg med en annen dåpsteologi i forhold til barn enn når det gjelder voksne, hvor en nærmer seg en baptistisk forståelse av troendes dåp (s. 146). Ifølge Väisänen er det imidlertid ikke slik NT uttrykker seg, og det var heller ikke slik dette ble praktisert i oldkirken. Også i konfesjonell lutherdom (Walther og Pieper) finner Väisänen en lære om to frelsesmåter (s. 152-172). Noen, Väisänen viser her til gammellæstadianisme og finsk nypietisme, har også fornektet gjenfødelsen i dåpen (s. 172-181). Den samme oppfatning finner han hos Olav Valen-Sendstad, som slik også får sitt pass påskrevet (note 235).

Väisänen prøver så å gjendrive disse argumenter ved hjelp av Bibelen og bekjennelsene. Etter hans oppfatning skiller ikke bekjennelsene mellom gjenfødelse gjennom dåpen og gjennom Ordet; som i NT forutsettes overalt dåpen direkte eller indirekte når det tales om gjenfødelsen. Riktignok står det i det i De schmalkaldiske artikler om dem som trodde før dåpen (Mæland (red.), Konkordieboken s. 256). Men også dette er nok en tro relatert til dåpen. Det er også andre steder i Konkordieboken som taler om gjenfødelse gjennom Ordet, og som Väisänen ikke nevner (s. 80, s. 116, s. 438). Jeg tror likevel han har rett at det er vanskelig å lese ut av Konkordieboken en lære om to uavhengige gjenfødelsesmåter.

Derimot tror jeg at Väisänen drar sin tese for langt når han sier at de døpte, uavhengig av sin trosrelasjon, skal omtales som «Guds barn» (s. 127). Det NT primært er opptatt av, er ikke om en er døpt eller ikke, men om bekjennelsen til Jesus er der eller ikke (Matt 10,32; Rom 10,9-10; 1 Kor 12,3; 1 Joh 4,15). At den døpte som vender tilbake til den bekjennelse som en gang ble avlagt, ikke skal døpes på nytt, er en ting. Men der det ikke er en Kristus-bekjennelse, er det heller ingen trosrelasjon til Bibelens Gud. Jeg er heller ikke sikker på om Väisänen fullt ut har dekning for det han skriver om den historiske forskjell på barnedåp og voksendåp.

Väisänens målsetting er å få fram at en dåpsforståelse som fokuserer på Kristus-fellesskapets sakramentale realisering virker frigjørende og gjør det mulig å høre både loven og evangeliet i sin skarphet, slik at en befris fra legalismens og synergismens fristelser (s. 127). Her har han et viktig anliggende, og det er nok også en sammenheng mellom den dåpsteologi han løfter fram og den bibelsk-lutherske monergisme i frelsesforståelsen. Denne større sammenheng for den dåpsteologi han forfekter, kunne imidlertid Väisänen etter min oppfatning ha utfoldet i noe større grad. Muligens hadde han da også kommet til den konklusjon at dette poeng lar seg fastholde uten hans insistering på at også der sammenhengen mellom dåp og gjenfødelse ikke er eksplisitt til stede i teksten, må den legges inn gjennom fortolkningen.

Väisänen går inn på, og avviser, den tanke at hans sakramentale dåpsforståelse skulle implisere noen form for ex opere operato-tenkning, som han forstår som en tanke om at dåpen skulle frelse i kraft av Gud anser den som en god gjerning (s. 103). Hans dåpsforståelse innebærer heller ikke noen frelsesautomatikk i den forstand at den som er døpt, dermed er sikker på å alltid bli bevart. Väisänen tar også de nytestamentlige advarsler mot frafall på alvor. Det han derimot ikke går inn på, er hvordan hans sterke barnedåpsteologi skal håndtere pietismens i og for seg berettigede påpekning av at det ikke uten videre er samsvar mellom antall døpte og dem som lever troens liv. Er det en uunngåelig følge av at noe nødvendigvis faller på steingrunn? Eller er det problematiske aspekter, om ikke nødvendigvis ved dåpsteologien, så med dåpspraksisen, som gjør at det fort blir slik? Väisänen kan til dette spørsmål selvsagt si at han har skrevet en bibelteologisk og dogmehistorisk problematisering av tanken om de to frelsesmåter, og da faller dette spørsmålet utenfor. Det er et greit svar; en forfatter rår selv over sin problemstilling. Men det hadde vært interessant å få del i hans refleksjoner om dette også.

(Den som er interessert i en noe mer kritisk vurdering av Väisänens bok, kan lese Hans Ahlskogs anmeldelse i Biblicum 3/2017 s. 136-144, også den tilgjengelig online.)

VID/MHS 4. desember 2017

Knut Alfsvåg