Dåpsfornyelsen - Intensjon ogvirkelighet

Det har skjedd en ansvarsvekkelse i kirken de siste 10 - 15 årene med hensyn til dåpspraksisen. Prestene gjennomfører dåpssamtaler og dåpskurs, og mer og mer sjelden forrettes dåpen som en privat seremoni utenfor menighetens gudstjeneste. Menigheten minnes om sitt ansvar for å trekke dåpsbarnet inn i fellesskapet i menigheten. Det nye pedagogiske fremstøt som Hjemmenes dåpsring representerer har spennende og store utviklingsmuligheter. Alt dette er å glede seg over.

Når vi stiller visse kritiske spørsmål i denne forbindelse, er vi bevisst tre forutsetninger: 1: Vi gjør det i solidaritet med og kjærlighet til vår kirke. Vi vedkjenner oss ansvaret for dåpspraksisen og avhengigheten av våre kirkehistoriske tradisjoner. 2: Positive forandringer må skje over tid. Sekulariseringen i samfunn og kirke skjer fortere enn vi aner. Det er viktig å vite hvilken vei vi ønsker å lede kirken på. 3: Vårt kall er å være sann kirke. Vi har ansvar for vår generasjon, den tid Herren har gitt oss forvalteransvaret. Med en historie er vi knyttet til en fremtid vi kan legge planer for. Kallet er å gjøre det som er rett og godt i Herrens øyne.

Svarer så alle gode hensikter og forsetter til den virkelighet vi møter i kirken, og har disse ført til en fruktbar vekselvirkning mellom teori og praksis? Taler ordene om dåpen og forvaltningen av det samme språk? Den interessante boken: "Dåpspraksis og dåpsopplæring i Den norske kirke" er viktig. Men den har ikke skapt den nødvendige debatt. Den har sine klare svakheter. Den er for historiserende og teoretisk. Og den reiser f.eks. ikke de fundamentale spørsmål om nødvendige kriterier for dåp, eventuelt dåpsutsettelse. Den lykkes derfor ikke i å komme i møte samvittighetsnøden mange prester har på grunn av avstanden mellom de riktige ordene og den virkeligheten de daglig blir minnet om.

HVILKE INTENSJONER HAR GUD SELV MED DÅPEN?

Hvorfor har Gud gitt sin kirke dette sakrament og bedt sin kirke forvalte det etter Jesu innstiftelse?

Kort kan vi trekke frem det grunnleggende. Gud vil at alle mennesker skal bli frelst. Gjennom sin Sønn Jesus Kristus, har han åpenbart sine innerste tanker slik at vi forstår at han har et brennende ønske: At mennesker ved Jesus Kristus skal bli frelst. Han vil redde menneskeslekten fra den store katastrofen: Den evige fortapelse. Og dåpen til Jesus er en del av hans frelsesplan. Når vi på Jesu ord døper et menneske, drar vi dette mennesket inn i Guds frelseshusholdning. Dåpen som nådemiddel er et synlig tegn på Guds usynlige nåde.

Likeså sant som at dåpen er nødvendig til frelse, må den tas imot i tro om den skal bli til frelse. Dåpen er et middel i Guds hånd som må sees i sammenheng med hele Guds plan for å frelse menneskeslekten. Det er ikke noe mål å holde oppe en viss dåpsprosent. Det som ligger oss på hjertet er at mennesker skal bli frelst.

Er vår kirkes dåpspraksis preget av dette hellige alvoret for Guds ansikt? Og er det dette inntrykket folk flest sitter igjen med når de har vært hos presten og i kirken: Gud vil at vi og barna våre skal bli frelst? Vi skal forvalte dåpen med glede uten å være knuslete på Guds vegne. Vi skal ikke gå inn i rollen som dommere. Det endelige resultat, Gudsrikesvirkeligheten, er skjult for oss. Dommen hører Herren til. Vårt ansvar er å forvalte dåpen under dette perspektivet slik at mennesker kommer på valg. Dåpen er ikke vår, den er Guds. Derfor må vi bestrebe oss på å forvalte den etter Guds intensjoner.

HVILKE INTENSJONER HAR FORELDRENE MED DÅPEN?

Dåpsliturgien uttrykker de ideelle intensjonene: "Med takk og tro bærer vi barna våre til Herren i den hellige dåp. De er født med menneskehetens synd og skyld, men i dåpen blir de Guds barn, født på ny ved Den Hellige Ånd". Med takk og tro kommer foreldrene og fadderne med barna til Jesus for at de skal bli født på ny og bli Guds barn. Det er en frelsessøkende tro. Hva vet vi om virkeligheten?

Oddbjørn Evenshaug og Dag Hallen la i 1981 frem en sosiologisk undersøkelse om foreldres oppdragelsesintensjoner ("Barnedåp og oppdragelse"). Utgangspunktet var at hvert år svarer ca. 90% av norske foreldre ja på spørsmålet om "de vil at barnet skal døpes i Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn og oppdras i den kristne forsakelse og tro". Spørsmålet forutsetter en oppdragelsesintensjon hos foreldrene.

I alt 69% av mødrene som hadde døpt barna sier at dåpen betyr noe for oppdragelsen, 9% at den betyr lite eller svært lite, 11% at den ikke betyr noe i det hele tatt. 3% svarte ikke på spørsmålet.

Hva mente så de 69% med at dåpen betydde noe for oppdragelsen? Tre svar siteres. Disse sier noe om bredden:

"Vi vil bevisst oppdra henne i den kristne tro, fordi det er riktig og fordi vi mener hun skal få den støtten som dette gir."
"Jeg er ikke kirkegjenger, hvis det er det du sikter til, men jeg vil likevel påstå at dette er et kristent hjem. For vi snakker om Gud og vi snakker om Jesus, og hun kan en del av Bibelen. Jeg snakker med henne om disse tingene, men jeg vil ikke på noen som helst måte verken dytte henne i kirken når hun blir større eller hindre henne fra å gå dit, det må være opp til henne. Jeg tror vi mennesker har godt av å ha noe som vi ikke helt kan definere, men å holde oss til."
"Vi er ikke sånn personlig kristne, men vi er ikke imot det heller, for vi synes det er fine regler å leve etter, hvis en klarer å leve etter de. En behøver ikke være sånn personlig kristen for det, men klarer en å leve etter det og følge budene, så synes jeg det er en veldig fin ting. Jeg er ikke mot at hun går på søndagsskole eller hva som helst av sånne ting, hvis hun har lyst."

Hva ønsker så mødrene at de skal lære? 94% svarer "om Gud", 95% "om Jesus", 75% at de skal lære å be aftenbønn, 92% "lære kristne normer".

Av dette kan vi snakke om tre "intensjonstyper":

Den trosinegrerende intensjon: Kristen oppdragelse skal formidle kunnskap, men også gi et "trosmiljø" der bønn er viktig. 24% av de som ga uttrykk for at dåpen betyr noe for oppdragelsen hevdet dette.
Den "tradisjonsformidlende" intensjon: Ønsket om kristen oppdragelse begrunnes i at de selv fikk det, og ønsker for sine barn at de får overlevert de kristne verdiene og tradisjon. 32 % begrunnet ønsket om kristen oppdragelse på denne måten.
"Den realitetsaksepterende" intensjon: Kristendommen er en realitet som barnet nødvendigvis vil møte. Det skader ikke om barnet lærer noe om den. Man ønsker ikke at oppdragelsen skal påvirke barna i kristelig retning. Heller ikke ønsker man at barna skal lære å be. 20%av dem som mener at dåpen betyr noe, begrunner sitt syn slik.

2/3 av de spurte mente at den kristne oppdragelsen var foreldrenes oppgave, 1/5 skolens. Bare 7 % at dette var noe kirken måtte ta seg av. Imidlertid svarte 90% at foreldrene, barnehagen, skolen og kirken bør medvirke ved den kristne opplæringen. Kirkens undervisning gjøres ofte betinget av barnets egne interesser og behov.

Undersøkelsen har prøvd å få fatt i foreldrenes egentlige intensjoner. Er det pessimistisk å tro at dersom en hadde undersøkt den faktiske oppdragelsen i hjemmene, så ville prosenten som fikk en positiv tilskyndelse til kristen praksis og tro synke dramatisk? En sak er å ønske at barna skal lære å be, noe helt annet er å be med barna. Det synes å være stor avstand mellom de forhold undersøkelsen avdekker og dåpsliturgiens faktiske forutsetninger når den sier at "vi bærer med takk og tro våre barn til Herren" for at de skal leve som Guds barn.

En kan legge frem materiale som viser at ca. 10% av barna under 10 år er på en eller annen måte knyttet til kirkens barnearbeid.

Evenshaug og Hallen sier i innledningen til sin bok: "Barnedåp forutsetter kristen opplæring og oppdragelse". Også boken "Dåpspraksis og dåpsopplæring i Den norske kirke" slår fast den ubrytelige sammenhengen mellom dåp og kristen oppdragelse. Hvor ubrytelig er denne sammenhengen når virkeligheten, som undersøkelsen tegner, kommer på bordet? Er det regelen eller unntaket at det døpte barnet får leve opp i et kristent oppdragelsesmiljø i hjem og kirke? Såvidt en kan bedømme det, må en si: Det er dessverre unntaket. Flertallet av norske barn døpes uten at det er sørget for at den nødvendige opplæringen finner sted. Vi opprettholder en barnedåpspraksis i folkekirken i full bevissthet om at vi bryter den nødvendige forbindelsen mellom dåpen og den kristne opplæringen. De fleste barna overlates til seg selv. Og hva skjer da med barnet?

HVILKE INTENSJONER HAR SÅ KIRKEN MED SIN DÅPSFORVALTNING?

Kirken skal forvalte sakramentet etter Jesu innstiftelse og hensikt. Kirken er i en midlerposisjon. Den er seg bevisst sin egen lære om dåpen. Men denne dåpen skal også gis mennesker i dag som lever under bestemte livsforhold.

Det er da nødvendig med en situasjonsanalyse for å bringe disse to størrelsene sammen. Her ligger svakheten i utredningen fra Bispemøtet. Det understrekes med NT at dåpen innlemmer den døpte i Kristi legeme. Den er ikke bare en engangshandling, men en livsvarig prosess. "Dåpsopplæringen er en nødvendig konsekvens av dåpen." "Dåp og tro hører sammen." "Bare for den som mottar (dåpen) i tro blir dåpens gave virkelig til frelse."

Hvordan tenkes så denne innsikten sammen med erfaringsvirkeligheten? Utredningen forsøker ikke å gi en troverdig situasjonsanalyse. Hva er utfordringen i dagens samfunn? Hvor er vi nødt til å gå opp grensene i dag dersom vi ønsker en forsvarlig bibelsk dåpspraksis som tar vare på de intensjoner som ligger i selve dåpen? Lar vi slike spørsmål ligge, blir vår kirkes dåpspraksis bestemt av tradisjon og tilpasning og ikke av en sunn, reflekterende teologi.

Vi vil nå se på noen sentrale problemområder en reflektert dåpsteologi må ta opp.

A: DÅPEN OG TROEN

Dåp og tro hører sammen. Men hvordan hører de sammen? Og hvordan kommer et menneske til tro? Utredningen til Bispemøtet 1982, har uklart svar. "Tro er å ta imot". Den er "tillit til Guds løfter som er knyttet til dåpen". Og så fortsetter den med å regne opp hva troen ikke er: Den er ikke en menneskelig gjerning, ikke intellektuellt å forstå, ikke en bestanddel av selve dåpen. Men det positive forhold mellom dåpen og troen sies det lite om.

Troen må komme til uttrykk gjennom selve dåpshandlingen. Prof. Edmund Schlink sier: "Utførelsen av dåpen forutsetter iflg. NT forkynnelsen av evangeliet, mottagelsen av evangeliet i tro på Kristus og begjæring om dåp av den som er kommet til tro. Disse forutsetningene innbefatter også erkjennelse av synden, vende seg bort fra den, og Kristusbekjennelsen".

Også barna skal døpes, fortsetter Schlink. Dåpen er en frelseshandling av Gud selv. Men den forutsetter at foreldrene og kirken sammen lar barna komme til dåpen med det uttrykkelige ønske om at de må bli frelst, og tro på Jesu ord og løfte.

Denne sammenhengen mellom dåp og tro må komme frem på tre måter:

Den frelsessøkende tro: Den må inkludere et ønske om at barnet skal vokse opp i nærkontakt med Guds ord og forkynnelsen. Troen er det samme som nådemiddeltro. En frelsessøkende tro søker ikke bare dåpen, men Kristus og hans kirke.
Troen kommer til uttrykk gjennom selve dåpshandlingen. Foreldre og fadderne forutsettes å ta del i menighetens bekjennelse av sin tro gjennom bønner, salmer og i trosbekjennelsen. Ikke som kontroll, men som en ytre registrerbar tilslutning og medvirkning.
Det må etableres et trosmiljø for barnet, slik at det vokser opp i nærkontakt med nådens midler. Foreldrenes forbilde og aktive tilskyndelse til bønn og deltagelse i menighetens liv, er avgjørende.

Men hva med dåpen og vantroen? I denne sammenheng må vantro defineres som nådemiddelforakt. Når mennesker bevisst holder seg selv og barna borte fra den kristne gudstjeneste, bryter det 3. bud, og heller ikke lærer barna grunnsannhetene i den kristne tro, må dette forsvare betegnelsen vantro. Det store alvoret er at dåpen virker også for de som ikke tror. Men skal det bli til velsignelse, må troen komme til (CA. 13). Dåpen krever tro. At det finnes en rett måte å ta imot og bruke dåpen på, forutsetter også at det er en urett måte som får følge for foreldrene og barna deres. En kan ikke på grunn av NT døpe barn når den som er ansvarlig for barnets oppdragelse ikke vil medvirke til å oppdra barnet i dåpens tro og dåpens bekjennelse.

B: DÅPEN OG KIRKEN

Det som er sagt om dåpen og troen, henger nøye sammen med en annen ubrytelig sammenheng: Dåpen og kirken.

Også om dette taler utredningen svært uklart. En får inntrykk av at kirkesynet blir sett på som en sekundær sak og ikke noe som gjelder det bærende i kristendomsforståelsen. "Barnedåpen er en hovedforutsetning for at kirken skal være folkekirke", heter det i utredningen. Folkekirken danner grunnpremiss for den ubetingede barnedåpen. Folkekirkeideologien brukes ureflektert og uproblematisk. Vi må virkelig spørre: Hvorfor kom utredningen i stand i det hele tatt? Var det ikke nettopp på bakgrunn av den anfektelsen som gir seg utfra dåpspraksisen i folkekirken?

Folkekirkespørsmålet må sees i lys av forholdet mellom den synlige og usynlig kirke. Vi kan ikke snakke om det ene uten å ta med det andre. Det finnes ikke noen usynlig kirke uten i sammenheng med den synlige, dvs. de mennesker som i det ytre samles om ord og sakrament. Når mennesker i det ytre har forlatt Guds ord og bud, kan de heller ikke regnes som kristne.

Disse forhold er ikke drøftet i utredningen. En ville i det minste kunnet vente en seriøs drøfting av kriterier for dåp, eventuelt også hvilke kriterier som må legges til grunn når en må anbefale at dåpen utsettes. På hvilke vilkår kan dåpen finne sted? Kan vi, i motsetning både til misjonslandene, det vi kjenner av praksis fra urkirken og den praksis som kan leses ut av NT, døpe barn i familier som ikke bekjenner den kristne tro?

For oss er det klart: Ved dåpen står kirken sammen og handler etter Guds ord og løfte. Kirken står ikke bare på ene siden av døpefonten, representert ved presten. Kirken må også stå på den andre siden, representert ved foreldre og faddere. Sammen er de kirken. De forutsetter hverandre gjensidig. De tar på seg dåpsansvaret som en felles oppgave. Uten en slik felles forpliktelse og mulighet til at forpliktelsen settes ut i livet, kan ikke kirken døpe.

C: DÅP OG BINDENDE ORDNINGER

Hvordan kan intensjonene kirken forvalter dåpen med og de intensjonene foreldrene offentlig avlegger ved døpefonten, bli fulgt opp i praksis?

I utredningen er det flere gode intensjoner, men lite håndfast materiale. En leter forgjeves etter konsekvenser i bindende, kirkerettslige ordninger. Den har tvert om lite til overs for slike ordninger. Vi mener vi ikke kommer utenom å tale om forpliktende ordninger i en eller annen form. Dåpsliturgien har fundamentet for oppfølging. Intensjonene er klart uttrykt. Det står nå på viljen til å gjennomføre ordninger som virkeliggjør intensjonene og ivaretar de teologiske anliggender i dåpsliturgien.

D: MÅLFORMULERINGEN

Hva er målet for kirkens dåpsopplæring?

Utredningen foreslår: "Målet for dåpsopplæringen i Den norske kirke er å føre udøpte barn frem til dåp og hjelpe alle døpte barn til å forsake det onde og leve og vokse i troen på den treenige Gud.

Dåpsopplæringen skal hjelpe den som ved dåpen er innlemmet i menigheten, til å delta i menighetens gudstjenestefellesskap og til å ta aktivt ansvar for menighetens tjeneste i verden. Dåpsopplæringen skal sikte mot hele mennesket og tilpasses den enkeltes egenart og forutsetninger".

Positivt at botsmotivet er med. Det personale uttrykket: "Den onde" som brukes i liturgien er erstattet med "det onde". Her står ikke noe om den tro som fører mennesket til dåp, eller hvordan en slik tro oppstår. Den frelsessøkende tro som er blitt til i møtet med kristen misjonsforkynnelse, må hjelpes til å søke den nådige Gud der han etter sitt ord og løfte lar seg finne. Formuleringen må også få med at Gud skaper og nærer troen gjennom nådens midler.

Siden dåpsopplæringen for en del må rettes mot foreldrene, bør den rette bruk av dåpen komme med i målformuleringen.

Vi vil her gjengi forslaget til målformulering fra lærerrådet ved Norsk lærerakademi:

"Den Hellige Ånd alene virker og opprettholder troen gjennom nådemidlene. Kirkens oppgave er derfor å forvalte ord og sakrament rent og rett etter Guds ord, i tro og forventning om Åndens trosskapende gjerning.

Målet for dåpsopplæringen i Den norske kirke er:

å føre udøpte barn og voksne frem til dåp i tro, ved å hjelpe udøpte, som gjennom evangelieforkynnelse og undervisning er kommet til tro på Kristus, til å motta dåpen rett.
å hjelpe foreldre og faddere til å bære barnet til dåpen i forventning om troens gave, og hjelpe dem til å ta aktivt medansvar.
å hjelpe alle døpte til å forsake den onde og leve og vokse i troen på og kunnskapen om Den treenige Gud.

(Foredraget er sammenfattet av Jan Klausen.)