Dåpsteologi og dåpspraksis

• Dette er Bispemøtets dåpstekst

Den folkekirkelige dåpspraksisen har også vært utgangspunkt for et prosjekt vi har arbeidet med ved VID/MHS. Min kollega, professor Hans Austnaberg, har intervjuet prester, kateketer og menighetspedagoger i seks menigheter i Bjørgvin og Stavanger bispedømmer om dåpsforståelse og dåpsformidling. Med dette som utgangspunkt har vi skrevet til sammen tre artikler som alle handler om hvordan dåp forstås og formidles i menigheter i Den norske kirke i dag. Austnaberg har skrevet om «Utfordringar for prestar og undervisningsmedarbeidarar i dåpsarbeidet i Den norske kyrkja» i Scandinavian Journal for Leadership and Theology 5 (2018) og om «Dåpssamlinger i Den norske kyrkja» i Tidsskrift for praktisk teologi 2019. Jeg har selv med utgangspunkt i det samme materialet skrevet en artikkel med tittel «Er dåpen nødvendig til frelse? Om forholdet mellom dåpsforståelse og samtidskontekst» som nå er publisert i Teologisk Tidsskrift, og som kan leses her.

Det er mange interessante funn i dette materialet. Blant annet ser det ut som en baptistisk dåpsforståelse har liten oppslutning blant dem som arbeider i Den norske kirke. Dåpen er en gave, og det må ikke legges hindringer i veien for formidlingen av en forståelse av dåpen som uttrykk for nådens evangelium.

Samtidig er det mange av informantene i materialet som er skeptiske til å framheve tanken om dåpen som gjenfødelse til et liv i etterfølgelse. Etterfølgelseskravet oppfattes som uttrykk for en adiafora-orientert livsstilkristendom som de ikke ønsker å assosieres med, og forståelsen av at en blir Guds barn i dåpen oppfattes som ekskluderende for dem som ikke er døpt. Dette siste er noe som kommer svært tydelig til uttrykk i materialet, og noe det åpenbart er forståelse for også i ledende kretser i Den norske kirke. I Petter Dass’ dåpssalme «Kristus kom med vann og blod» het det i v. 3 i den versjon av salmen vi hadde i Salmeboken fra 1984: «Barna i sin moder mangler himlens goder». I 2013-utgaven av salmeboken er dette verset tatt ut. Også dåpsliturgien er revidert på dette punkt. Tradisjonelt sa presten til den døpte umiddelbart etter dåpen: «Den allmektige Gud har nå gitt deg sin hellige Ånd, gjort deg til sitt barn og tatt deg inn i sin troende menighet. Gud styrke deg med sin nåde til det evige liv.» Dette er nå endret til: «. . . gitt deg sin hellige Ånd, født deg på ny og tatt deg inn i sin troende menighet». Denne tilbakeholdenhet når det gjelder å forstå dåpen som en guddommelig handling som skaper et skille mellom dem som er døpt og dem som ikke er det, finner vi også spor av i den aktuelle dåpsuttalelsen.

I arbeidet med å forstå implikasjonene av dette, har jeg hatt god hjelp av Bård Eirik Hallesby Norheims doktoravhandling, som ble publisert fra 2014, Practicing Baptism: Christian Practices and the Presence of Christ. Han mener at menneskets syndighet som en viktig forutsetning for kristen dåpsforståelse i vår tid mange steder er falt bort. Det gjør at dåpen primært forstås som en bekreftelse, noe som svekker dens mulighet til å integrere erfaringer av radikal ondskap i egnes og andres liv. Dette svarer godt til den dåpsforståelse som dominerer i det empiriske materialet Austnaberg og jeg undersøkte. Hallesby Norheim mener imidlertid det er uttrykk for en velment, men feilslått tilpasning til en pluralistisk samtidskontekst å underslå den lutherske syndefallsrealisme og en radikal forståelse av dåpen som gjenfødelse. 

Det er lett å forstå både biskoper og menighetspedagoger som ønsker å være inkluderende i sin formidling av dåpens gave. Samtidig er det viktig å tale sant både om livet og våre erfaringer med det onde. Det er bare da evangeliet om frelse av nåde blir tydelig.