Dåpsundervisningen i Missiologisk perspektiv
(Ressurser) Dåp
FBB-nytt:
Nr. 3, Sept. 1989, 28. årgang
Jan-Martin Berentsen:
Dåpsundervisningen i Missiologisk perspektiv.
Innledning under FBBs vårmøte 08.04.89
Hva i all verden skal vi si om et slikt tema på 20 minutter? Slår dere etter i Gustav Warneeks fem-bind store Missionslehre fra begynnelsen av dette århundret, vil dere se at Warneck gjør et svært system av disippelskapets utvikling gjennom opplæringens forskjellige stadier. Wameck måtte hatt et semester på et tema som "dåpsundervisningen i missiologisk perspektiv".
Innledningsvis et anerkjennende ord om den enkle ting at dere har tatt også dette emnet med i den videre sammenhengen om "kirkens dåpsundervisning". Dåpsbefalingen og misjonshefalingen er en og samme sak - et poeng vi altfor ofte overser, og istedet velger å snakke enten om misjon eller om dåp.
Men temaet mitt er altså ikke "dåpen i missiologisk perspektiv". Det er "dåpsundervisningen..." Jeg skal holde meg til det, og utfra Mt 28 kort skissere tre kontekster. De faller delvis sammen, men innfallsvinkelen er noe forskjellig og kan dermed være med å gi oss noen nyttige perspektiver. Det hele blir stikkordmessig og antydningsvis.
1. Dåpsundervisningcn i "kristningens" kontekst
Dåpsundervisningen (d.u.) hører hjemme i den prosess som går ut på å gjøre mennesker kristne. Mao.: D.u. har ikke i utgangspunktet å gjøre med hva mennesker fra fødselen er. Det har å gjøre med hva mennesker skal bli. D.u. er altså ikke en undervisning som sikter mot å utvikle menneskets iboende ressurser. Det er en undervisning som skal være med å gjøre mennesket til noe nytt.
Dette perspektivet er åpenbart i det vi vanligvis kaller misjonssituasjonen - eller i det vi kunne kalle kirkens "horisontale misjonsvirksomhet": Der hvor vi i vår tid når utover til kristendomsfremmede mennesker med evangeliet. Men det gjelder også i det vi kunne kalle kirkens "vertikale misjonsvirksomhet". Og da tenker jeg på det som skjer når kirken er opptatt med å kristne de nye generasjoner i sin egen sammenheng. "Kristningen" skjer nemlig ikke bare utover/horisontalt blant folkene. Den skjer også nedover/vertikalt gjennom generasjonene.
I vår norske sammenheng betyr dette at vårt folk ikke er "kristnet" en gang for alle. Det må stadig "kristnes" på nytt. Kirkens misjon går vertikalt gjennom generasjonene. I dette perspektivet hører d.u. hjemme, og da tenker jeg framfor alt på barnedåpens kontekst. D.u. er m.a.o. ikke en mere eller mindre interessant "kirkelig aktivitet", som vi opprettholder eller avvikler eller endrer utfra den avkastning vi synes "aktiviteten" gir. D.u. er en fundamental forutsetning for at kirken stadig skal fødes til liv i nye generasjoner. Mangel på d.u. kan ta livet av kirken i vårt folk.
2. Dåpsundervisningen i disippelskapets kontekst
Mt 28 taler om disippelskap. Det er en genuint nytestamentlig betegnelse for hva det vil si å være en kristen og en mere konkret og håndgripelig uttrykksmåte. Det sier noe om hva det hele dreier seg om: Den enkle, men grunnleggende sak å følge Jesus etter.
Og så sier altså dåpsbefalingen/misjonsbefalingen at d.u. skal føre til disippelskap, til etterfølgelse. Hva betyr det? Det betyr i alle fall at d.u. ikke primært er å betrakte som interessant (event. mindre interessant) intellektuell kunnskapsmeddelelse; altså som en del av den alminnelige og nødvendige folkeopplysning i en kristelig-kulturell sammenheng. D.u. dreier seg om å lære mennesker å leve ifølge Kristi kongelige vilje, i disippelskapets etterfølgelse av Mesteren.
På dette punkt er jeg redd vi har enkelte lutherske, intellektualistiske svin på skogen. Dels p.g.a. av vår konfesjons sterke understrekning av troens kunnskapsmessige innhold, dels p.g.a. vår barnedåpspraksis, har d.u. fremstått som et ledd i barnas kunnskapstilegnelse. Nå er det ikke min mening å tale lettvint om kristen kunnskap. Den er visst viktigere i dag enn noen gang. Mitt poeng er dog at dåpsbefalingens tale om opplæring ikke kan bestemmes utelukkende som intellektuell kunnskapsmeddelelse, kanskje ikke engang først og fremst som det. Det er tale om opplæring til personlig etterfølgelse, til disippelskap hos Jesus. Det har med kunnskap, vilje, moral og total livssituasjon å gjøre.
Voksendåp-situasjonen, som er vanlig i en misjonærs hverdag og som etterhvert vil bli langt mere vanlig også her hjemme, den tydeliggjør disippelskap-perspektivet. Her er voksne mennesker på det rene med at d.u. ikke i første rekke dreier seg om å få ny kunnskap, men er et ledd i det å få en ny herre og et nytt fellesskap. (Det er en erkjennelse som ofte strekker seg forbausende langt også utenfor de kristnes rekker, og fører til at dåpskandidaten ofte møter motstand i sitt gamle miljø.)
Jeg tror vi i norsk sammenheng må legge langt større vekt på å tydeliggjøre d.u. som ledd i å utvikle disippelskap og etterfølgelse.
3. Dåpsundervisningen i dåpens kontekst
Ja, overskriften skal lyde som den gjør: Dåpsundervisningen i dåpens kontekst. Det lyder som en tautologi. Det er jo så selvsagt. Men av og til er det nødvendig å understreke det selvfølgelige. Når det viktige blir selvfølgelig, blir det ofte også likegyldig.
Ovenfor talte vi om d.u. som ledd i en prosess. Ordlyden i Mt 28 - ".... idet dere døper dem og lærer dem..." - sammenkoplet med barnedåpssituasjonen har ført til at vi ubevisst og uten videre refleksjon betrakter dåpen utelukkende som utgangspunkt for d.u.: Dåpen først, dernest d.u. Og i barnedåpssituasjonen er det jo nettopp slik.
Men luthersk dåpspraksis består ikke bare av barnedåp, som om vi lutheranere avstår fra å døpe voksne. Selvfølgelig gjør vi ikke det! Det missiologiske perspektiv viser oss da at dåpen ikke er utgangspunkt, men snarere sentrum i prosessen. Forkynnelse og undervisning kommer forut for dåpen, og dåpen følges igjen opp med ytterligere opplæring i disippelskap.
Det er forunderlig, men vi lutheranere synes ofte å ha havnet i ensidigheter i disse tingene. Fra den hjemlige situasjon, hvor barnedåpen gjorde dåpen helt og holdent til utgangspunkt for d.u., fikk vi en praksis i misjonssituasjonen ute hvor et langt katekumenat nærmest gjorde dåpen til avgangs-eksamen eller endestasjon for d.u. En forventet nærmest å se alle Åndens frukter i katekumenens liv før vedkommende hadde mottatt den dåp som skjenker Åndens gaver! Det var andre som måtte lære oss til å se d.u. som en totrinnsrakett, hvor dåpen selv står midt i prosessen.
Altså: Det missiologiske perspektiv viser oss at d.u. hører hjemme i dåpens kontekst, og skal knytte an til det som skjer der. Dels leder den til dåpens gjenfødelse, dels viderefører den i det nye livs disippelskap. Jeg tror vi har godt av å minne hverandre om dette perspektivet. Dels med tanke på den voksendåpssituasjon som stadig vil bli mere aktuell her hjemme. Men også med henblikk på vår barnedåpspraksis, selv om synspunktet her blir noe annerledes. Også i barnedåpens situasjon er det viktig å understreke at d.u. har dåpens realiteter som sin forutsetning. Derfor skjer den i dåpens kjølvann og i kirkens rom. Både d.u. i skolesituasjonen og d.u. i konfirmant-situasjonen kan være med å forkludre at d.u. står i dåpens kontekst, og er opplæring fil etterfølgelse av den nye Herre vi der og da ble gjort til disipler av.