Dagens kirkelige rettssituasjon

1. Innledning

Det ligger utenfor mitt emne å gå inn på rettsutviklingen i forholdet mellom staten og kirken etter at kirkeordningsloven ble gitt i 1953. Jeg nevner bare at de viktigste utviklingstrinn etter dette tidspunkt er lovendringen i 1984 med innføring av kirkemøtet med en nokså diffus kompetanse, og forandringen i sogneprestens status fra embetsmenn til tjenestemenn. Jeg anser dette som organisatoriske forandringer av liten prinsipiell interesse. Når det gjelder kirkemøtets betydning ser jeg dette mest som en symbolsk tributt til demokratiet, og en tilsløring av det faktum at statens grep om kirken har festnet seg. Biskop Andreas Aarflots siste bok er et uttrykk for en uro-følelse. Men han presenterer ikke noe handlingsprogram med det mål å hevde - og eventuelt også gjennomføre - kirkens uavhengighet av staten. Et viktig tema i tiden er om kirken bør løsrive seg fra en binding som mange oppfatter som kompromitterende for troverdigheten av kirkens forkynnelse. En slik løsrivelse kan i og for seg gjennomføres uten at det behøver å bety et brudd med selve statskirkeordningen.

Dette går jeg ikke nærmere inn på. Min oppgave er å se på de rettsavgjørelser som har falt i det siste ti-år mot Børre Knudsen, Per Kørner og Ludvig Nessa. Disse rettsavgjørelsene er forskjellige i sin karakter. Men et felles trekk for dem er at staten har vunnet sakene (så langt for Nessas vedkommende, hvor det ennå ikke foreligger rettskraftig dom).

Min påstand er at kirken i alle tre sakene forsømte sin besøkelsestid. Den lot være å benytte en sjanse til å hevde kirkens uavhengighet, og også dens trosgrunnlag. Det er ikke alle forunt å få oppleve historiens time. Kirken opplevet det i disse sakene, og lot den gå seg forbi. Derved sviktet kirken ikke bare de tre prestene som sakene gjelder, men også - og det er viktigere - sin mulighet til å stå frem med sitt budskap på en kraftfull og troverdig måte.

Det er videre min påstand at kirken derved svekket sin posisjon og sitt krav på å bli tatt på alvor som en åndelig engasjerende faktor i samfunnet.

For å begrunne dette, må jeg gå nærmere inn på de tre sakene. Som nevnt er de forskjellige, men et fellestrekk for dem er at det er staten som har vært prestenes motpart. Videre er det et fellestrekk at det ikke er prestenes personlige forhold i deres stilling og tjeneste som har utløst statens krav på å få dem avskjediget. Utgangspunktet er den måten de har forkynt kirkens budskap på.

2. Børre Knudsen-saken

Saken reiste to spørsmål, for det første abortlovens forhold til grunnloven og menneskerettighetene, og for det annet spørsmålet om presteembetets karakter og innerste vesen, - om preste-embetet i denne henseende er noe annet enn de verdslige statsembeter.

Jeg skal ikke her gå inn på abortloven. Jeg nøyer meg med å peke på at den etter kirkens mening strider mot det som må være et bærende prinsipp i enhver rettsstat, nemlig statens plikt til å beskytte liv, og dessuten statens plikt til i sin lovgivning å følge religionens bud.

Lovtilblivelsen understreker hvor skremmende raskt holdningsendringene har skjedd i vår tid. Frem til 1960 var abort forbudt og straffbart etter straffelovens § 245. I 1975 ble abortvilkårene så oppmyket at det førte til biskop Per Lønnings avgang. I 1978 ble så prinsippet om selvbestemt abort lovfestet.

Lønning stod som kjent dengang alene blandt biskopene. Hans kolleger uttrykte verbal respekt for hans syn, men de ville ikke følge ham på ferden mot noe som viste seg å bli isolasjon. Det var sikkert noe annet enn det han dengang tenkte seg. De andre biskopene sa om abortloven at den var en sterk belastning på det tillitsforhold mellom stat og kirke som statskirkeordningen forutsetter, men de nøyet seg med dette, - til tross for at tillitsforholdet var brutt, innordnet de seg, og fortsatte samarbeidet.

Børre Knudsen. valgte sin egen vei, kanskje ut fra en naiv forestilling om at han ved rettsapparatets hjelp kunne få kjent loven grunnlovstridig. Det lyktes ikke. Høyesterett la i sin meget grundige dom til grunn at det ikke er domstolenes oppgave å ta parti i politisk omstridte spørsmål, og at grunnloven ikke kunne hindre stortingsflertallet i å vedta loven.

Viktigere i vår sammenheng er det annet spørsmål som saken reiste, nemlig om presten som embetsmann står i en særstilling, og ikke kan avskjediges uten kirkelig medvirkning. Knudsen argumenterte med at han gjennom ordinasjonen og etterfølgende kollats hadde oppnådd status som kirkens vigslede prest, og at dette måtte medføre at kirkens medvirkning var nødvendig for å få ham avsatt.

Denne argumentasjon bygget på oppfatningen om embedets to-sidighet, - en statlig del og en kirkelig del. Dette var ikke Knudsens egen oppfinnelse. Han hentet resonnementet direkte fra dokumentet Kirkens grunn fra 1942. Datidens biskoper hevdet dengang at "ordinasjonen er etter sin art et kall for livet til å utføre Guds gjerning i menigheten".

Biskopene sa dengang videre at statskirkeordningen "utelukkende var blitt til fordi staten har sagt at den vil tjene kirkens sak og verne om den kristne tro. Derfor er også de nevnte statsorganer etter grunnloven forpliktet på Skrift og bekjennelse".

Biskopene sa også at når makthaverne ikke ville overholde denne pakt, måtte "biskopene bekjenne seg til den lydighet som bibelen krever".

Logisk sett var det i og for seg god sammenheng i Børre Knudsens sammenligning med disse ord, spesielt på bakgrunn av at biskopene år etter år hadde talt og skrevet mot abortloven, og betegnet den som en ugudelig og ukristelig lov. Men læren er ett, livet noe annet, - det er forskjell på et samlet bispekollegium som opptrådte som ledere for et samlet presteskap i 1942, og en ensom liten bygdeprest i Nord-Norge.

Hadde biskopene gitt Børre Knudsen sin helhjertede støtte, kunne kanskje utfallet blitt et annet. Hadde biskopene slått ring om han, og sagt at "vi finner oss ikke i at han blir avskjediget", tror jeg neppe avskjedssaken ville blitt fremmet. Selv om det vel var viktig for Kirkedepartementet å markere hva man kan kalle departementets kommandomyndighet over en oppsetsig prest, tviler jeg på om departementet ville anse Knudsens aksjon som så viktig at man ville tatt risikoen på en konflikt med biskopene. Konflikten ville jo i så fall ikke dreiet seg om abortloven, men om kirkens rett til å beskytte en av sine egne mot et avskjedskrav som kirken ikke aksepterte berettigelsen av.

Men så langt ville ikke biskopene gå. Knudsens egen biskop gav ham nok en viss støtte, men den var nokså lunken, og de øvrige biskopene stod avventende på sidelinjen.

Dermed ble det som kunne blitt en sterk kirkepolitisk sak redusert til en juridisk formaltvist.

Høyesterett sa i sin dom at tjenestemannsloven gjelder for Børre Knudsen som for enhver annen embedsmann. Når forholdet var det at han ikke ville utføre jobben helt og fullt, måtte han ta konsekvensen av det. Høyesterett uttrykte beklagelse over dette resultat. Men det var naturligvis en fattig trøst for en som hadde sloss for høyere prinsipper enn sin egen personlige sak.

Jeg må også nevne et annet argument som ble forsøkt anført, nemlig det som ble kalt kirkelig nødrett, og som den kjente danske teologiske professor Regin Prenter som vitne i lagmannsretten formulerte slik: "En bekjennelsessituasjon foreligger der hvor kirkens bekjennelse og forkynnelse av det kristne budskap ville miste sin troverdighet, så fremt ikke kirken åpent og virksomt gjør motstand, - da ville den i ord avlagte bekjennelse kunne føles utroverdig, hvis den ikke ledsages av en handling som fjerner tvilen om hva bekjennelsen innebærer."

Den pensjonerte biskop Erling Utnem støttet som vitne Knudsen i dette argument, som han kalte status confessionis, og som man kan finne mange andre eksempler på, fra Luther til kirkelige martyrer i vår egen tid, og hvor - utenfor det kirkelige området - Sacharov er et markant eksempel. Men man kunne vel ikke vente at Høyesterett skulle akseptere et så lite rettslig fundert argument, spesielt på bakgrunn av at Knudsen jo uomtvistelig hadde sin fulle rett til å bekjempe abort-loven med tradisjonelle midler.

Men også her kunne kanskje en mere energisk støtte fra biskopene ha ført til et annet resultat.

3. Per Kørners sak

Når det gjelder protesthandlingene er den såpass lik Børre Knudsens sak at det ikke ville være lett for domstolene å komme til et annet resultat, enn det som ble Børre Knudsens skjebne. Høyesteretts dom i Børre Knudsens sak er meget grundig, og ble sikkert formulert med tanke på at den skulle bli stående som et prejudikat, og ikke bare være en konkret avgjørelse i en enkelt sak.

Det som først og fremst atskiller sakene er den faktiske situasjon for de to prester: Mens Børre Knudsen hadde menigheten, menighetsrådet og biskopen på sin side, stod Kørner mer alene, etter at det ble bispeskifte i Bjørgvin. Den forrige biskop, Thor With, holdt sin hånd over Kørner og hindret at avskjedssak ble reist, selv om det nok var fraksjoner i menigheten som med kanskje blandede motiver ønsket å trappe opp tvisten.

Men så korn Per Lønning tilbake som biskop, og deretter ble det mere en Lønning-sak enn en Kørner-sak.

For Kørner var det naturligvis en enorm skuffelse at Per Lønning som hadde vært idealet, inspiratoren og anføreren i kirkens kamp mot abortloven, falt til fote og innordnet seg i statens fold igjen. Det er ikke min sak å dømme hans motiver, og heller ikke om fornuften og redeligheten i hans handlemåte. Men det må være lov å beskrive handlemåten som en kuvending av enorme proporsjoner, fra det heroiske standpunkt i 1975, som han i sin bok dengang beskrev slik at "det var Gud som befalte ham å gå fra embetet som biskop i Borg", og til en tilbakekomst som han intellektuelt legitimerte med at det var kirken eller en del av den får man kanskje si som bad ham om å bli biskop igjen.

Dette får bli hans personlige vurdering i hans personlige sak. Men det er vanskelig å forstå at han anså det nødvendig å la dette skje på Kørners bekostning.

Konflikten ble satt på spissen da Kørner gav uttrykk for at han ikke ønsket Lønnings åndelige tilsyn, - forøvrig et diffust begrep, som det er vanskelig for en legmann å forstå det presise og eventuelt forpliktende innhold av.

Kørner aksepterte at Lønning var hans overordnede, men han ville ikke bøye kne for hans åndelige autoritet. Da dette ble på det rene, ble Lønning en ubønnhørlig pådriver overfor departementet for å få reist avskjedssak mot Kømer.

Det er dette som atskiller de to sakene, og som naturligvis gjorde det vanskelig for retten å komme til et annet resultat enn i Børre Knudsens sak. Lagmannsretten sa riktignok at den ikke oppfattet Kørners mistillitserklæring til Lønning som en tjenesteforsømmelse som kunne begrunne avskjedigelse. Men retten mente at de vanskeligheter som denne mistillit førte til med rette var lagt vekt på ved den skjønnsmessige avgjørelse av om avskjedssak skulle reises.

Det som da gjenstod for lagmannsretten å avgjøre var om det - alle forhold tatt i betraktning - var nødvendig å avskjedige Kømer. Men her ville retten ikke gå imot det skjønn som departementet hadde lagt til grunn da det valgte å fremme saken.

Det vemodige ved saken er at Kørner i ennå sterkere grad enn Knudsen ble stående på en ensom post, uten den støtte fra kirken som han burde fått, på bakgrunn av at begrunnelsen for hans handlemåte var lojalitet mot kirkens budskap i abortsaken. Han følte i minst like høy grad som Børre Knudsen det moralske imperativ som ligger i bekjennelsessituasjonen. Med større toleranse fra Lønnings side hadde det kanskje ikke blitt noen avskjedssak. Men Lønnings oppfatning av bispeautoriteten er at den korresponderer med en lydighetsplikt fra den underordnede prests side.

Dette er en holdning som det kan sies meget om, også i en annen sammenheng enn den rent kirkelige. Det kan f.eks. pekes på retten til fri meningsytring, også overfor overordnede, og at det neppe kan være avskjedsgrunn at man ikke har den respekt for sjefen som sjefen forventer. Men dette ligger utenfor mitt tema her, så jeg lar det ligge. Det som er verdt å understreke er at mens kirken iallfall et stykke på vei ville beskytte Børre Knudsen mot avskjedigelsen, så var det Kørners egen biskop som fremtvang at det ble reist avskjedssak mot ham, og at de øvrige biskoper ikke gjorde noe for å hindre det. Men det ville kanskje vært å vente for meget. Også biskopers holdning er vel formodentlig underlagt utviklingens gang.

4. Ludvig Nessas sak

Denne er av en annen karakter, fordi Nessa ikke har nektet å utføre de få og temmelig bagatellmessige tjenestehandlinger som var grunnlaget for avskjedssaken mot Knudsen og Kørner. Nessa har ført kampen mot abortloven på sin måte, og med midler og metoder som noen vil si at var forargelige, og flere vil mene at ikke har vært særlig veloverveiede. Det er ikke min sak å si noe om dette, fordi jeg er Nessas prosessfullmektig i saken, og den er ikke endelig avgjort ennå. Men viktigere er det at det vel ikke er mulig for noen å si noe om slike metoder gagner eller skader kampen mot abortloven. Ingen kan jo tro eller mene at abortloven ville blitt endret om Nessa hadde forholdt seg taus. Nessas utgangspunkt er at abortkampen er et bokstavelig talt bloddryppende tema, og da nytter det ikke med silkehansker og akademiske talemåter.

Det saken gjelder er derfor ytringsfrihetens grenser på et område hvor de sterke følelser fort vekkes, og med synkende toleransenivå som resultat. Toleranse på ytringsfrihetens område kan man vel best beskrive som respekt, ikke så meget for den annen parts meninger, som for hans rett til å agitere for dem, og da på en måte som han etter sin subjektive oppfatning finner virkningsfull. Ganske særlig burde man kunne vente en slik holdning innenfor kirken, som har evangelisering som sitt budskap og misjonering som sin arbeidsform, og nestekjærlighet som sitt ideal.

Det vemodige er at også i Nessas sak er det hans biskop som har vært pådriveren for å få ham avskjediget. Biskop Lislerud sa som vitne i Sarpsborg byrett at det er en biskops oppgave å formane, irettesette og å veilede, og i dette la han en lydighetsplikt. Sagt på en annen og tilspisset måte: En prest som ikke viser respekt og lydighet overfor biskop og kirkestyre, d.v.s. departementet, er det ikke plass for i kirken.

Biskop Aarflot sa det som vitne like klart: "Det er en embedsplikt for presten å rette seg etter biskopens tilsyn".

Det paradoksale er at biskop Lislerud i retten selv betegnet seg som en abortmotstander, og talte om sin "kamp" mot abortloven. Men det eneste synlige resultat av denne kamp hittil er at han har fått avskjediget den prest som med størst varme og engasjement har ført kampen. Det kan kanskje være irriterende for en general at en underordnet soldat ikke vil føre krigen på generalens kor-rekte måte. Men derfra til å få fotsoldaten avskjediget og fordrevet, burde det egentlig være et langt stykke.

Kirkedepartementet har hatt et klart syn for at det skal mere til for å få en prest avskjediget for sine ytringer, enn for unnlatte tjenestehandlinger. Og uten biskop Lisleruds pågang tviler jeg på om det var kommet til sak. Men biskopen var ubønnhørlig, - i motsetning til hva tilfellet var for Knudsens og Kørners vedkommende, ble Nessa først suspendert, for på den måten å få lagt øket vekt på avskjedsvilkårene.

Noen kolleger har støttet Nessa, men det har formodentlig ikke vært lett for retten å gå imot et biskopelig krav om avskjedigelse.

To ytterligere temaer bør omtales i tilknytning til disse tre sakene. Det er for det første presterettighetene, og for det andre embedseden.

5. Presterettighetene

Disse har sitt utspring i ordinasjonen. Denne er en kirkelig og ikke en statlig rettsakt. Etter teologisk syn er ordinasjonen forankret i Jesu Kristi egen innstiftelse av presteembetet. Konsekvensen av det er at presteembetet i denne forstand hører til Jesu Kristi ordinans, og ikke til Kongens ordinans, for å bruke terminologien fra kirkeordinansen av 1539.

Hittil har det vært kirkens oppfatning at ingen verdslig makt i staten ensidig kan frata presten hans prestelige - som motsetning til det statlige - embete. Han kan bare fradømmes sitt embete hvis han ut fra kirkens egne forutsetninger, kirkens egen oppfatning har gjort seg uskikket til fortsatt forvaltning av embetet, - d.v.s. brutt det ordinasjonsløfte han har gitt. Dette innebærer at en opphevelse av ordinasjonsfullmakten er en kirkelig sak, som må gjennomføres på kirkens premisser.

Dette er en konsekvens av at den kirkelige del av embetet har presten ikke mottatt fra statens hånd, men fra kirken gjennom ordinasjonen.

Vi har hatt endel saker om avskjedigelse av prester med tilhørende tap av presterettigheter, d.v.s. retten til kappe og krage, som det har vært kalt. Det var i tilknytning til landssvikoppgjøret, og senere i endel andre saker hvor presten hadde forgått seg på kriminell måte. Den rettslige forankring for tap av presterettighetene har vært et gammelt reskript fra 1740. Ut fra en tolkning av dette reskript har det vært statens resonnement i disse avskjedssakene at fradømmes presten embetet, mister han også retten til kappe og krage. I disse sakene ble dette resonnements holdbarhet ikke satt på spissen, fordi kirken var enig i, og selv initiativtager til at prestene skulle avskjediges.

I Børre Knudsens sak ble det gjort gjeldende at avskjedigelsen ville medføre tap av presterettighetene, med mindre staten uttrykkelig dispenserte. Slik dispensasjon ble gitt ved en egen kgl. resolusjon for Børre Knudsens vedkommende. I de to andre sakene holdes spørsmålet åpent, og departementet har sagt at man avventer de respektive biskopers syn.

Da temaet var oppe i Børre Knudsens sak, skrev Biskop Aarflot en harmdirrende artikkel i tidsskriftet Lov og Rett, hvor han hevdet at staten ikke hadde rett til på egenhånd å frata presten hans presterettigheter, - dette måtte skje ved kirkelig medvirkning.

Og der står saken fremdeles. Om de tre prester skal miste sine presterettigheter, i tillegg til eller som en konsekvens av fradømmelsen av embetene, vil formodentlig avhenge av et biskopelig initiativ. Jeg tror neppe departementet vil begi seg inn i dette kirkelige minefelt, for å bruke biskop Aarflots eget uttrykk, uten biskopelig tilskyndelse. Foreløpig gjenstår det derfor å se hva biskopene vil gjøre. Men så meget kan vel sies, at hvis en slik sak skulle komme, og hvis resultatet skulle bli fradømmelse av presterettighetene, vil det bety en ytterligere markering av kirkens underordningsforhold til staten, - en presisering av at det er i departementet makten ligger.

6. Embedseden

De tre prestene hadde høytidelig sagt opp sin embetsed, og det samme har flere andre prester gjort, med bakgrunn i abortloven, - de vil ikke stå i et lydighetsforhold til en stat som har gitt en lov som er i strid med Guds lov.

Oppsigelsen av embetseden har i alle tre sakene fra statens side vært brukt som et støtteargument for avskjedigelsen. Domstolene har ikke villet ta standpunkt til om det i seg selv vil begrunne avskjedigelse. Det ville også være vanskelig å hevde det, på bakgrunn av at staten ikke har aksjonert mot de andre prestene som har gjort det samme.

Spørsmålet vil få mindre aktualitet i fremtiden når prestene ikke lenger skal være embetsmenn. Men det er vel av betydning at også på dette området har biskopene gått imot denne markering fra prestenes side.

7. Avslutning

Det er naturlig for meg å slutte med et spørsmål: Hva ligger i fremtiden? Hvilken betydning har det for statskirkeordningen at staten så langt har vunnet over de tre prestene, og at kirken har latt det skje, og i to av tilfellene til og med har tilskyndet til resultatet? Og det til tross for at det underliggende tema - abortloven er det kirkelig enighet om, selv om denne enighet er glidd i bakgrunnen etter at kampkraften er blitt borte, og saken nærmest er blitt en ikke-sak, unntagen hos noen få standhaftige musketerer.

En realistisk oppsummering er at staten, og dermed statskirken som idé, har gått seirende ut av kampen så langt. Kirken har tilpasset seg sitt samliv med den sekulære stat, og har akseptert sitt underordningsforhold til den.

I 1975 trodde biskop Lønning at det var grenser for hva en statskirke kunne akseptere uten å kompromittere seg. Men der tok han feil, - grensen var iallfall ikke nådd, og i dag er den utvilsomt skjøvet lenger unna. Kirken ser ut til fortsatt å være villig til å kompromisse, og akseptere statens premisser fordi staten er den sterke part i dette samlivet.

Hvorvidt kirken kan være tjent med dette i det lange løp kan det være delte meninger om. Det skal jeg ikke begi meg inn på. Jeg nøyer meg med å si at meget kunne vært annerledes i dagens situasjon, om kirken - og med det mener jeg biskopene som er kirkens ledere - hadde vist en annen holdning og en større hjelpsomhet overfor de tre prestene som på kirkens vegne tok opp kampen mot abortloven.

Biskop Berggrav sa i sin tid at enhver statskirkeordning må være basert på bruddets mulighet. For kirkens nuværende biskoper synes situasjonen å være at de egentlig ikke tror på bruddets mulighet. For dem synes det å være viktigere å tilpasse seg statens syn.