Dansk bibeloversettelse

Bibelselskabet i Danmark arbeider med en helt ny oversettelse av hele Bibelen. Denne skal komme til 500-års jubileet for innføringen av refomasjonen i Danmark-Norge i 2036. Forrige «autoriserede» oversettelse kom i 1992, men Bibelselskabt har i mellomtiden utgitt den parafraserende versjonen Bibelen 2020, som blant annet er basert på «Den Nye Aftale» (NT, 2007). Denne har i noen grad blitt referert til som «en Bibel i joggebukser» etter et avisinnlegg.

Norsk bibelspråk er i sterk grad preget av århundrers felles liv med dansk bibeltradisjon, i mye, mye sterkere grad enn med svensk. Det kan derfor være verdifullt at vi også i Norge følger litt med i det som skjer i Danmark, for eksempel gjennom denne nye boken av M. Müller.

Mogens Müller var professor i NT ved København Universitet 1982-2017, en meget innflytelsesrik teolog. I våre øyne er han ikke på konservativ side i bibelsyn og dogmatiske spørsmål, men hans meninger om bibeloversettelse følger ikke alltid tradisjonelle skillelinjer. Jeg synes han uttaler seg nokså arrogant på vegne av kritisk bibelforskning omkring datering av bibelske skrifter – han kaller stadig kritiske teorier for «viden», enda slike teorier stadig står til heftig debatt. De fire evangeliene er «forskellige teologiske tilrætteleggelser af Jesus-fortællingen», og det skjer «ud fra en ændret teologi» (s.61). Tre av Jesu «sju ord på korset» er i virkeligheten «komponeret» ut fra evangelistenes «særlige opfattelse af Jesus» (s.62).

Müller argumenterer sterkt for den positive verdien av en «kirkebibel», altså en mer autorisert fellesbibel til kirkelig bruk. Det er ikke Bibelen som har en kirke, hevder han, men «en kirke, der har sin Bibel». Müller mener at slik autorisasjon av kongen ikke er «odiøst» (s.18) eller «et hæmmende levn fra enevælden» (s. 84), for en bibeloversettelse bør stå i «en balancegang mellem fortid og nutid», et «autoritativt udgangspunkt for tolkningsfællesskabet» (s. 87). Kirken skal ta med seg bibeltekstenes tolkningshistorie, samtidig som den skal «give plads for den udvidelse og uddybelse af meningen, som teksten er kommet ud for på dens vandring med det gudsfolk, den retter sig til» (s. 88). På dette punktet aner vi en delvis katoliserende tendens i Müllers resonnement.

Han bruker sterke ord mot de danske biskopene som har tillatt prester å bruke den nye (parafraserende) utgaven Bibelen 2020 i gudstjenester. Han viser særlig til hvordan hans kollega Geert Hallbäck, som var «faglig ankermann» for Den Nye Aftale mente at denne «under ingen omstændigheder skulle finde anvendelse i kirkens høimesse» (s. 84), siden denne parafrasen var «reducerende» i forhold til den greske grunnteksten, i det den henvendte seg til en særskilt aldersklasse.

Han drøfter også nokså utførlig tekstgrunnlaget og tekstkritikk, og advarer (s. 21-22) mot en altfor modernisert og oppdatert og slavisk bruk av siste nytt fra Nestle-Aland. Til Judas brev v. 5 (side 21) mener han det er «uforståeligt» (s. 22) å velge varianten med «Jesus» i stedet for «Herren», slik også Det norske Bibelselskap gjør i 2024-versjonen: «Jesus berget folket ut av Egypt, men senere utryddet han dem som ikke ville tro.» 

Müller skriver utførlig om forskjellen på en revisjon eller ny oversettelse. Jakten på «nytt» kan gi brudd med «dansk bibelstil» (s. 27), mener han. En fullstendig vitenskapelig jakt på det «alleroprindeligste» kan gjøre bibelen til «en arkæoligisk mærkværdighed» (s. 29). Müller ønsker også å beholde linken til den danske salmetradisjon, som han med rette fremhever som kanskje den «fornemste i verden» (s.30). 

Müller mener at man til en kirkebibel «må indarbejde i hvert fald dele af den historie» som Bibelen har skapt i fromhetstradisjonen og ikke særlig salmeditningen (s.31). Hensynet til gjengkjennelighet bør ogå gjelde tekstkritikk, mener han (s.32). 

Ellers gjentar han det han gjennom årtier har argumentert for, nemlig at vi egentlig bør basere vårt GT langt mer på den greske oversettelsen Septuaginta enn på den hebraiske teksten, siden det er slik NT stort sett bruker GT (s. 33-42). Han viser her til debatten fra 400-tallet mellom Hieronymus’ ønske om den «hebraiske sannhet», altså GT oversatt fra hebraisk, der andre, som Augustin, ment en skulle bruke den greske oversettelsen av GT, Septuaginta. Best kjent er utslaget dette gir rundt Jes 7,14, der den hebraiske teksten har et ord som vanligvis oversettes med «ung jente», mens den gresk har «jomfru», slik Matt 1,23 gjengir det. Müller peker også på at vi i en del tilfeller kanskje har eldre greske håndskrifter til GT enn hebraiske (s. 38).

Underveis drøfter Müller ellers en rekke enkelttekster. Han vil for eksempel heller oversette Misjonsbefalingen slik at det skal stå om å gå ut til alle folkeslag og «undervise» dem, heller enn «gjøre dem til disipler», som han mener kom inn i oversettelsestradisjonen som et uttrykk for «den imperialistiske forestilling om at gøre hele verden kristen» (s. 73-74).

Samlet sett vil jeg si det er lærerikt og utfordrende å lese Müllers bok. På en del punkter minner hans synspunkter faktisk sterkt om det vi for 40-50 år siden leste fra C.Fr. Wisløff. På andre punkt hører han hjemme i nokså «liberale» posisjoner. Danskene har en befriende og imponerende debattkultur knyttet til sine bibeloversettelser, både gjennom bøker, avisinnlegg og faglige samlinger. 

Sverre Bøe

Prof. Dr. theol.

Fjellhaug Internasjonale Høgskole