De syv dyder fra i går og i dag – dannelsens fordring

De syv dyder fra i går og i dag – dannelsens fordring 

Martin Herbst, red. 

Eksistensen forlag, 2020, 

Heftet, 204 sider

Hva er det rette å gjøre? Dette er et spørsmål som mennesker gjennom lange tider har stilt seg. Gjennom tidenes løp har det også blitt tilført flere modeller som forsøker å sette ord på hva som gjør en handling god eller ond. Likevel har det blitt slik i moderne tid at det særlig er to tilnærminger som har blitt stående som et enten-eller i forståelsen av etikk. Enten velger man en konsekvensetisk tilnærming som gjør etikk til et regnestykke hvor man forsøker å finne ut hvilke handlinger som fremmer mest lykke til flest mulig mennesker. Eller så holder man seg til pliktetikken med sine kategoriske imperativ som utelukker enhver hvis-så-rasjonalitet og fastholder at mennesket skal behandles som et mål i seg selv og ikke et middel til et mål.

Denne tanken om et enten-eller i valg av etisk tilnærming har imidlertid blitt utfordret i nyere tid. Særlig den skotsk-amerikanske filosofen Alasdair MacIntyre har vært prominent i denne vendingen. I motsetning til de to tilnærmingene nevnt i det foregående, holder MacIntyre fast på en klassisk dydsetikk, som i større grad vektlegger at mennesket etter sitt vesen har bestemte iboende verdier som det streber etter å realisere. Et godt øye er et seende øye, for et seende øye realiserer målet som tilfaller øyet, nemlig syn. På denne måten kan man også tenke om etiske dyder som mot, klokskap og rettferdighet. Motet realiserer en grunnleggende dragning hos mennesket hvor man gjennom viljen hever seg over motgang og utfordringer og gjør det som det trengs for å eksempelvis redde et annet menneske. Denne dyden ligger på en gylden middelvei mellom på den ene siden dumdristighet hvor man mangler dømmekraft og feighet, på den andre siden hvor man mangler viljestyrke.

Som en forlengelse av denne revitaliseringen av dydsetikken kan man se antologien «De syv dyder fra i går og i dag – dannelsens fordring». Ytterligere er det også et erklært ønske hos redaktøren at boken kan starte en debatt i den danske skoleforskningen om hvordan man tenker på dannelse. For skolen er tradisjonelt ikke bare ment som et sted man kommer for å få en drøss med fakta proppet i hodet, men også et sted hvor man er ment til å bli formet til et godt og edelt menneske. Derfor håper redaktøren at et nytt søkelys på dydene og en evaluering av deres relevans i dag vil kunne bidra til dette. Etter min mening er dette et godt prosjekt som vi forhåpentlig også vil se noe tilsvarende til i Norge.

Antologien har bidragsytere med forskjellige bakgrunner. Noen er filosofer, noen er teologer og andre igjen filologer. Ytterligere er de ikke alle av samme politiske eller religiøse overbevisning, hvilket gir hver bidragsyter et eget perspektiv på dydene og deres betydning i dag. For en konservativ kristen leser kan dette tidvis være noe som gir gode nyanser og tidvis være noe som gjør at man sitter igjen med en følelse av at boken noen steder mangler substans.

Til tross for dette mener jeg at boken er lesverdig og at den tar for seg et godt prosjekt som er av relevans for pedagoger, etikere, politikere og for alle som har en interesse for spørsmål om hvordan vi i et verdirelativistisk samfunn kan fremme dydene som trengs for at mennesker og samfunn kan blomstre. Særlig for skolevesenet er dette viktig å få øynene opp for. Utdanning er nemlig ikke bare ment å sette mennesket i stand til å gjøre effektive målrasjonelle vurderinger, men også til å gjenkjenne og verdsette det sanne, det gode og det vakre.

Jarl-Roar Simonsen