De troendes prestedømme hos Luther

Fra festskriftet til FBBs 75-års jubileum i 1994:

Skriften tro - Kirken tro.

Av prof. dr. theol. Bernt T. Oftestad

I evangelisk tradisjon har Luthers lære om de troendes prestedømme ofte vært det teologiske grunnlag for oppfatningen av lekfolkets ansvar og innsats.¹⁾ I dag kan vi se at også den moderne katolisisme bruker denne lære til å bestemme lekfolkets stilling og oppdrag.²⁾ Her skal vi ikke ta stilling til om Luthers lære om det alminnelige prestedømme, som spilte en så avgjørende rolle i hans oppgjør med romersk-katolsk sakrament- og embetsteologi, har fått økumenisk gjennomslag. Vi må begrense oss til å se nærmere på Luthers egen utforming av denne læren, bl.a. i kamp med datidens katolisisme. At læren var sentral for ham, er hevet over tvil, for han holdt fast ved den hele sitt liv.³⁾ Den bryter igjennom både når han skal ta stilling til vanskelige kirkerettslige problemer,⁴⁾ og når han utvikler det evangeliske fromhetsideal. Så har den da også sine røtter i de mest sentrale deler av hans teologi, som kristologi og rettferdiggjørelseslære.⁵⁾ Grunnlaget er bibelteologisk, Luther mener å finne tanken om de troendes prestedømme i Skriften, bl.a. i Sal 110; 1 Pet 2,5.9; Åp 1,6; 5,10; 20,6.⁶⁾

Kristi prestetjeneste

Kristus er prest, og ved sitt offer på Golgata utfører han en prestelig tjeneste etter forbilde av yppersteprestens offertjeneste i den gamle pakt. Som bibelutlegger måtte Luther beskjeftige seg med denne tanke. I sin første salmeutlegning, Dictata super psalterium (1513-1516), skriver han at Kristus er innsatt som prest og "biskop" for sin kirke. Han er vårt alter, vår prest og vårt offer etter forbilde av den gamle pakts prestelige og kongelige tjeneste. Idet han viser til 2Mos 19,6 og 1Pet 2,5, peker han på analogien mellom det gamle og det nye gudsfolk. Israel var konger og prester for Gud, det er også det nye gudsfolk, kirken, men på åndelig vis.⁷⁾ Tanken om et menighetens prestedømme er tydelig merkbar også før det reformatoriske gjennombrudd.

Under årene 1517-1518 utlegger Luther Hebreerbrevet og må ta for seg Kristi yppersteprestelige gjerning i større bredde: Gjennom den jødiske prestetjeneste kunne det ikke gis noen fullkommen frelse. Den kom med Kristus. I den gamle pakt vises det derfor hen til Kristus og hans prestetjeneste. Hans prestedømme er evig, og han gir oss evige goder. Kristus er konge og prest, hans "trone" er det åndelige folk, som er "et rike av prester". Men deres høye verdighet vises bare for Gud. I forholdet til verden merker man ikke noe til "prestenes" rikdom og makt, tvert imot lever de sånn sett under skam og armod - og i offer etter forbilde av "den ydmyke Kristus". Menigheten ofrer seg selv under messen som Kristi legeme. Legemets hode, Kristus, har ofret seg selv en gang for alle på Golgata. Men hans åndelige legeme, menigheten, ofrer seg daglig, for på den måten stadig å ihukomme Kristus og dø med ham. Den gamle tanke at menigheten ofrer seg selv i troen, lovprisningen og bekjennelsen under messen, er en integrert del av Luthers nattverdteologi i denne tidlige periode.⁸⁾ Og dette offer sees ikke i motsetning til, men i sammenheng med messeofferet,⁹⁾ det tydelige oppbruddet fra den middelalderske messeofferlære er ennå ikke kommet.

Prestens oppgaver

I Hebreerbrevs-forelesningene formulerer Luther sin prinsipielle oppfatning av hva en prest er. Ut fra Kristi prestedømme har presten to oppgaver: 1) å be og ofre for andre, og 2) å lære andre.¹⁰⁾ I den senere utvikling av læren om de troendes prestedømme, som han uttrykker eksplisitt for første gang mot slutten av 1519,¹¹⁾ kom denne dobbelte bestemmelse av prestetjenesten til å bli et bærende element.

I De captivitate babylonica..., og flere andre skrifter fra 1520, holder Luther sitt voldsomme oppgjør med romersk-katolsk sakramentteologi. En ny forståelse av nattverdsakramentetets innhold og betydning har arbeidet seg fram hos ham. Innstiftelsesordene er blitt det sentrale utgangspunkt for tolkning av sakramentet.¹²⁾ Og i innstiftelsesordene finner han det nye testamente: Testator er Kristus, innstiftelsesordene er selve testamentet, dets segl er Kristi legeme og blod under brød og vin, arven er syndenes forlatelse, og de troende er arvingene.¹³⁾ Vekten kommer til å ligge på nattverdens "testamentariske" løftesord og troen hos den som mottar løftesordet sammen med Kristi legeme og blod.¹⁴⁾ På Golgata har Kristus ofret seg selv til frelse for verden. I messen rekkes denne forsoningens gave til menigheten ved Ord og "tegn".¹⁵⁾ Siden sakramentets egentlige innhold er forsoningens gave, så kan ikke sakramentet samtidig være et forsonende offer, man kan ikke både motta og ofre det samme samtidig.¹⁶⁾

Likevel er ikke offermotivet forsvunnet, selv ikke i Luthers sterkt anti-romerske skrift: De captivitate babylonica... Men han vil gi offeret en rett plass: Når presten administrerer sakramentet; er han vår tjener. Gjennom ham er vi ikke med på noe offer eller yter noen god gjerning, men vi mottar løftet og "tegnet". Av og med den tro som mottar nattverdens gave, følger imidlertid det Luther noe nølende kaller "messens gjerninger", som bl.a. er våre bønner.¹⁷⁾ Nattverdens bønn og takk, innsamlingen av gavene, ja, også frembæringen av brødet og vinen ser Luther på som offer. Offeraspektet er altså ikke fjernet, men gitt en annen funksjon enn i den romersk-katolske messefeiring, de innviede elementene ofres ikke.¹⁸⁾

I 1520 ble nattverden tatt opp også i et annet skrift: Ein Sermon von dem neuen Testament, d. i. von der heiligen Messe. Også her er testamentet utgangspunkt for tolkning av messen.¹⁹⁾ Sakramentet er intet offer til Gud. Når presten hever brød og vin, er det ikke som offer for Gud, men en handling overfor menigheten, slik at den med sine sanser kan se "tegnet" eller "seglet" på Guds gave i Kristus.²⁰⁾ Gud gir oss all nådens gave i sakramentet. Intet offer fra vår side må forkludre formidlingen av gaven og mottakelsen i tro.²¹⁾ Men likevel foregår det et offer under messefeiringen. Vi ofrer oss selv med alt hva vi er og har. Dette er et åndelig offer.²²⁾ Luther trekker hele det kristne liv inn under synsvinkelen av dette takkoffer.

Menighetens offertjeneste

Å ofre seg selv er å overgi seg til Faderens vilje, slik vi uttrykker det i Fader Vår: "Skje din vilje, som i himmelen så og på jorden". Vi gir oss selv til Faderen, slik at han kan føre oss dit han vil og gjøre med oss etter sin nåde og barmhjertighet. For Luther blir dette offer et annet ord for vår helliggjørelse.²³⁾ Dette helliggjørelsens offer skjer i vårt daglige liv utenfor messen, men det er "sterkere", "kosteligere", mer "passende" og "ønskeligere" at det skjer i menighetens forsamling, der man endrektig ber og lover Gud, og der den ene "vekker", "beveger" og "oppflammer" den andre til å trenge fram til Gud.²⁴⁾ Offeret har altså sitt egentlige sted under menighetens nattverdhandling, noe Luther også indirekte antyder bl.a. ved å tolke offeret ut fra bønnen i Fader Vår.²⁵⁾ Hans understrekning av at dette er "passende" og "ønskeligere", reflekterer det samme anliggende.²⁶⁾

Luthers (liturgiske) plassering av offeret i menighetens forsamling, hvis liv han her beskriver med nærmest pneumatologisk klingende uttrykk, gjør at vi aner et trinitarisk mønster bak hans tenkesett. Det bryter tydelig igjennom når han trekker vårt offer inn i det kristologiske forsoningsperspektiv. Vi kan ikke bære fram vårt offer for Guds øyne på egne vegne, vi må tvert imot legge det på Kristus og la ham bære det fram for Gud. For Kristus er det rene offer og vår rette offerprest. Som skriftbelegg viser Luther til Hebr 13,11 og til Sal 110,4: "Du er en evig prest, etter Melkisedeks vis." En gang bar Kristus fram sitt blodige offer på Golgata, deretter har han gått inn i sin offerprestetjeneste i himmelen, der han ber for oss og anbefaler vår bønn og vårt offer. Gjennom seg selv, som en "from menighetsprest" ved Faderens høgre, gjør han vårt offer velbehagelig for Gud (Hebr 9,24 og Rom 8,34).²⁷⁾ Det betyr ikke at vi eller presten ofrer Kristus i og ved sakramentet til forsoning av Faderen, men Kristus ofrer tvert imot oss, når vi ved sakramentet tar imot hans "testamente" i troen. Da blir vi et offer sammen med ham til Faderen.²⁸⁾ Vår lovprisning, bønn og offer (av oss selv) beveger ham til å ofrer seg selv for oss i himmelen og ofre oss sammen med seg.²⁹⁾ Kristus er den rette offerprest på Golgata og i himmelen på Melkisedeks vis til evig tid. Men også vi blir offerprester, når vi i troen tar i mot hans forsoningsoffer som gave og setter vår lit til hans stadige offertjeneste for Faderen i himmelen. Ved at vi på den måten begjærer og tror at han tar med vår lovprisning og bønn inn for Faderen, ofrer vi Kristus, skriver Luther.³⁰⁾

Offerteologien og det alminnelig prestedømme

Denne offerteologi kan sammenfattes slik: Vi ofrer "ved siden av sakramentet" i troen oss selv, vår takk og lovprisning idet vi legger det på Kristus, slik at det gjennom ham kan bæres fram for Gud ved hans offer. På den måten ofrer vi ikke bare oss selv, men også Kristus til Gud - han som er evig prest for Faderen i himmelen.³¹⁾ Det er her vårt prestedømme har sitt sted (når det sees i nattverdsakramentets perspektiv). For under messen ofrer hver enkelt som tror, slik at alle er åndelige prester for Gud.³²⁾ Mens Luther forstår sakramentets egentlige innhold, som er forsoningens gave ved Ord og "tegn", ut fra innstiftelsesordene, blir de troendes offertjeneste i Kristus tolket ut fra et bredere skriftgrunnlag, og ut fra motiver i selve messeliturgien.³³⁾

Dette alminnelige prestedømme er forankret i troen og derfor åndelig. Hvilket forhold har det da til menigheten som ytre fellesskap og vårt konkrete liv i denne verden Eller for å uttrykke oss ved klassisk reformatorisk terminologi: Er dette prestedømmes offer på noen måte "offentlig" i menigheten og i verden? Luther berører dette tema når han understreker at vårt offer hører hjemme i menighetens ytre samling.

I De instituendis ministris Ecclesiae (1523), som er et av de aller viktigste kildeskrifter til forståelse av Luthers oppfatning av det alminnelige prestedømme,³⁴⁾ ser han vårt offer i et ekklesiologisk perspektiv. De som har del i de troendes prestedømme ofrer, slår han fast. Men i den nye pakt, som er opprettet med Kristi forsoningsoffer på Golgata, gis det bare én form for offer fra vår side, det Paulus beskriver i Rom 12,1 og Peter i 1 Pet 2,5ff. Dette offer er legemlig etter forbilde av Kristi offer av sin kropp på korset. Det er dessuten åndelig, for bare de som har Kristi ånd, kan bære det fram. Og det består i lovprisning og takk.³⁵⁾ I den nye pakt etter Golgata-offeret er brakt, finnes bare dette offer, "slaktet" og "gjort i stand" ved Guds Ord. Men siden Ordet er menighetens felleseie, så må også offeret være det, slår Luther fast.³⁶⁾

Ved troen på Kristi offer kan jeg bære fram et åndelig offer. Samtidig er takkofferet felles, dvs. menighetens, og dertil et ytre legemlig offer. Luther skjelner og holder sammen det som tilsynelatende er motsetningsfullt.

Troens menneske - prest for Gud og mennesker

Å være "prest" for Gud er for Luther et annet ord for det å være rettferdiggjort og leve i helliggjørelse. Det fremgår av offerteologien i Ein Sermon von dem neuen Testament, d. i. von der heiligen Messe. Dette motiv tar han opp og gir en bredere fremstilling av i et annet skrift fra 1520: De libertate christiana/Von der Freiheit eines Christenmenschen.³⁷⁾

Skriftet innledes med den berømte bestemmelsen av den kristnes liv som herre og som trell: "Et kristent menneske er en helt og holdent fri herre over alle ting og ikke underlagt noen. Et kristent menneske er en tvers igjennom pliktskyldig trell under alle ting og underlagt enhver." Forbildet for den kristnes dobbelte stilling finner Luther hos Kristus selv, som var på samme tid i Guds og menneskes skikkelse (Fil 2,6f). På denne bakgrunn inndeles "frihetstraktaten" i to hovedkapitler: 1) Om det indre menneske, som er rettferdig, fritt og åndelig ved troen på Kristus. 2) Om det ytre menneske, som ut fra troen og fellesskapet med Kristus lever i kjærlighet til nesten.³⁸⁾

Troens menneske er et indre, åndelig og nytt menneske, som bare Guds Ord kan frembringe, dvs. Ordet om Sønnen, som ble menneske, som led og sto opp igjen og ble i Ånden innsatt i herlighet. Og et slikt Ord vil bare kunne mottas i tro. Når sjelen ser i Ordet og ikke i sine egne gjerninger det som trengs til liv og rettferdighet, blir den rettferdig for Gud ved troen alene.³⁹⁾ Denne tro utøver sin makt i det indre menneske gjennom stadig dypere kunnskap om og fellesskap med Kristus, slik at den blir en kilde av rettferdighet som flommer over.⁴⁰⁾ Sjelen formes av Ordet, lik glødende jern av ilden.⁴¹⁾ Troen er et "skattkammer" fylt av rettferdighet. Den gir Gud ære og holder ham som sanndru og troverdig, derfor stiller sjelen seg villig inn under Guds vilje. Og sist, men ikke minst, ved troen har sjelen den mest intime forening med Kristus.⁴²⁾

Den rettferdiggjørende tro kan altså ikke reduseres til en naken forsantholden av evangeliets budskap, men den rommer et nytt liv utfoldet etter et kristologisk, inkarnatorisk mønster (Fil 2,6f). Hva som er gitt med nåden i Kristus, kan derfor sees i et videre perspektiv, skriver Luther. Og med til dette perspektiv hører den troendes "prestelige rang" og "kongelige byrd". Å ha del i det alminnelige prestedømme er en nådens gave og en del av troen.

Forbildene fra den gamle pakt

Allerede i den gamle pakt er dette prestedømmet der som forbilde og løfte. Den førstefødte av hannkjønn hadde både kongemakt og prestelig verdighet, noe som pekte fram mot Kristus, den eneste og sanne førstefødte - av Gud Fader og jomfru Maria.⁴³⁾ Kristus er konge og prest, men er det ikke på verdslig og jordisk vis med ytre makt og med den stas som følger med drakten og faktene. Hans konge- og presteverdighet er åndelig. Han regjerer i de ting som har med himmelen å gjøre: rettferdighet, sannhet, visdom, fred, frelse. Og som prest gjør han nå den usynlige tjeneste i himmelen, der han taler vår sak, og byr seg selv fram som offer for oss på Melkisedeks vis og dessuten opplyser oss ved sin Ånd.⁴⁴⁾ Når Luther skal beskrive det prestedømme, som vårt indre menneske har fått som gave med nåden, viser han til Kristi evige "prestegjerning" i himmelen. Det er et himmelsk prestedømme vi får del i.

Ekteskapet mellom Kristus og sjelen

I "frihetstraktaten" beskriver Luther rettferdiggjørelse ved tro ut fra den bibelske ekteskapsmetafor, en metafor som har spilt en viktig rolle i kirkens tradisjon. I det mystiske ekteskap mellom Kristus og sjelen er alt felles, slik at brudens skam og svik, synd og dom blir brudgommens eie og skjebne, mens hun får all hans nåde, liv, frelse og seier. Dette "salige byttet" mellom brud og brudgom er selve rettferdiggjørelsen ved tro, for troen er ringen som binder Kristus og sjelen sammen, og ved denne sammenbinding får sjelen Kristi evige rettferdighet.⁴⁵⁾ Med til den medgift bruden får, hører også preste- og kongeverdigheten som Kristus innehar. Den troendes prestelige rang er en del av selve rettferdighetsgaven.

Innholdet i den "medgift," som sjelen er gitt på grunn av troen, er den troendes kongelige makt over alle ting. Intet kan skade den troende, alt er nødt til å tjene hans frelse (Rom 8,28; 1 Kor 3,21ff).⁴⁶⁾ Dertil har han fått en prestelig verdighet til å tre fram for Gud, be for andre og lære andre om det som har med Gud å gjøre.⁴⁷⁾ Dette er åndelige og himmelske goder. Men hvordan fremtrer dette åndelige konge- og prestedømme i denne verden? Dets fremtredelsesform er bestemt av sjelens enhet med Kristus i troen, han som har "førstefødselsretten" til de to æresstillinger, men som deler denne retten med oss.

Konge og prest i verden

Luther forstår ikke Kristi kongelige makt og myndighet på ytre, politisk vis. Kristus utfoldet heller ikke sin presteverdighet ved ytre stas, fakter og drakt. Derfor er ikke den kristne stilt over andre på en ytre håndgripelig måte.⁴⁸⁾ I kirken finnes det ikke et ytre legemlig prestedømme og et åndelig. Det fins bare ett, det åndelige.⁴⁹⁾ Når Luther fester seg ved klesdrakt og andre ytre insignia, er det ikke tilfeldig. Hans tankegang er tydeligvis betinget av middelalderens forestilling om offentlig representasjon. Herredømme og makt ble offentlig manifestert slik at andre skulle kunne se det. Når personer opptrådte med offentlig representativitet, gjorde de det ved tegn og symboler, habitus, gester og retorikk, dvs. ved ytre attributter i samsvar med en fastlagt kodeks for den representative fremferd som fulgte med status og rang. På den måten representerte eller manifesterte man makt og myndighet overfor andre.⁵⁰⁾

Ser vi Luthers oppfatning av Kristi og den kristnes prestelige og kongelige stilling i dette perspektiv, blir det klart at han ikke tenker seg den åndelige virkelighet som er gitt med prestedømme og kongebyrd, manifestert i det offentlige ved attributter eller andre maktfulle tegn på trosliv og rettferdighet. Den kongeverdighet og prestelige rang som Kristus gir, utfolder den troende i denne verden ett med Kristus og etter hans forbilde. Som den inkarnerte Guds Sønn gikk Kristus frivillig inn i menneskets kår, lidelse og død, samtidig hadde han all makt, men brukte den ikke. I pakt med dette forbilde og ett med ham er vi derfor underlagt alle, vi må lide og til sist dø. Jo mer kristen man er, jo mer er man utlevert til lidelse og dødskrefter, slik vi også ser det hos Kristus, han som er den førstefødte konge. Vi har "makten", selv om vi er omringet av fiender, og den holder oss oppe, også når vi undertrykkes. Ja, denne "makt" fullendes nettopp i svakhet og trengsel (2 Kor 12,9), slik at kors og død tjener oss til frelse.⁵¹⁾ Den troende trer ikke fram med sin tro for å manifestere et herredømme over eller overfor andre, men innehar et åndelig herredømme som ikke søker sitt eget og som består selv i nederlaget og undergangen.

"Hersker" til tjeneste

Troen blir ikke derved henvist til en åndelig sfære skilt fra det konkrete liv, men leder oss inn i livet. Troen, som gir oss det frie barneforhold til Gud ved Kristus, virker her på jorden, i kroppenes verden, i forhold til andre mennesker. I dette ytre liv bærer den kristne troens frukter ved kjærlighetens gjerninger i tjeneste for medmennesket - ved å være andre menneskers "trell", som er temaet i andre delen av "frihetstraktaten".

Det å være "trell" for andre er ikke en del av den kongelige og prestelige rang, men en frukt og virkning av den, troens frukt i kjærlighet. Mot slutten av "frihetstraktaten" skriver Luther at den troende vil gi seg som "en Kristus" til sin neste, likesom Kristus bød seg fram for ham. Et kristent menneske lever ikke i seg selv, men i Kristus og i sin neste. Ved troen lever man i Kristus, i sin neste ved kjærligheten.⁵²⁾

I "frihetstraktaten" blir det tydelig at læren om de troendes prestedømme (og kongeverdighet) er knyttet til de mest sentrale motiver i Luthers teologi, til kristologi og rettferdiggjørelseslære. På den måten fører "frihetstraktaten" tankene fra Ein Sermon von dem neuen Testament, d. i. von der heiligen Messe videre.

Kristus er den som trer fram for Gud med bønn og offer, og han vender seg til sine med åndelig opplysning. Dette syn på Kristi prestedømme som Luther ga uttrykk for allerede i sin gjennomgang av Hebreerbrevet (1517), kommer også fram i "frihetstraktaten". Som prester ved troen, i Kristus og etter hans forbilde trer vi fram for Gud, ber for andre og lærer hverandre de ting som har med Gud å gjøre.⁵³⁾ I forlengelsen av dette reiser Luther derfor spørsmålet om forholdet mellom de troendes prestedømme og de kirkelige embetsbærere. Han slår fast at Skriften ikke opererer med noen åndelig forskjell mellom "prestene", forskjellen gjelder med hensyn til tjeneste. For selv om vi alle er "prester", så kan ikke alle tjene og lære offentlig.⁵⁴⁾

Dåpens fundament

Etter å ha lest Luthers reformatoriske skrifter, særlig De captivitate Babylonica..., mente romersk-katolske motstandere at han opphevet kirkens embetsordning. Hans lære om det alminnelige prestedømme ville bety at alle kristne ble pastorer og biskoper, noe kirkelig embete var det derfor ikke rom for. Å opprettholde et slikt embete hadde egentlig ingen hensikt.⁵⁵⁾ Selv om denne utlegning ikke hadde dekning i hans skrifter - noe vi allerede har konstatert - og han selv direkte avviste en slik utlegning av sitt syn,⁵⁶⁾ var det altså noen som oppfattet ham på denne måten.

I An den christlichen Adel deutscher Nation... (1520), det såkalte "adelskriftet", der Luther lanserer et kirkelig og sosialt reformprogram for Tyskland, appellerer han til lekfolket, dvs. adelen, om å ta kristelig ansvar. Men det romersk-katolske kirkesystem har satt opp høye "murer" som hindrer et slik lekmannsinitiativ. En av "murene" er nettopp skillet mellom geistlig og verdslig stand i kirken, slik at geistligheten kommer til å herske over lekfolket. Geistlighetens overordnede stilling er forankret i den åndelige "makt" de har fått gjennom ordinasjonssakramentet, som ga dem en "uutslettelige karakter". Luther erklærer at alle kristne tilhører en og samme geistlige stand og bryter dermed over tvert med det romersk-katolske syn. Han grunngir det med at det er én dåp for alle, én tro, ett evangelium og dermed én åndelig stand, for det er bare dåpen, evangeliet og troen som kan skape åndelige og kristne mennesker. Å skille "klerus" fra lekfolket som himmelen fra jorden er i strid med dåpens betydning og bryter ned det evangeliske fellesskap og brorskap.⁵⁷⁾

Dåpen blir fundamentet for det han mener er den nye pakts prestedømme: Vi ble alle sammen viet til "prester" gjennom dåpen (1 Pet 2,9 og Åp 5,10).⁵⁸⁾ Pavens og biskopens vigsel skaper derimot ikke noen "prest", det er det dåpen som gjør. "For alt som er krøpet ut av dåpen, kan rose seg av å være viet til prest, biskop og pave." Den romersk-katolske kirke lar prestedømmet få sin sakramental-pneumatiske basis i ordinasjonen, dermed blir prestedømmet noe bare "klerus" innehar. Luthers alminnelige prestedømme har sin sakramental-pneumatiske basis i dåpen, noe som gjør at hele menigheten blir "prester". På denne bakgrunn tolker han så dåpens gave og virkning ut fra den overleverte ordinasjonsteologi.

Som den romersk-katolske presten er salvet ved sin ordinasjon, har de leke kristne fått en indre salving med Den Hellige Ånd i dåpen.⁵⁹⁾ I De instituendis ministris... utvikler han tanken om dåpen som "ordinasjonssakrament" ytterligere, idet han erklærer at man ikke blir gjort til "prest", men "født" til det. "Presten" blir "skapt", ikke ordinert. Han er født ikke av kjød, men ved Åndens fødsel, ved vannet og Ånden gjennom dåpens gjenfødende bad (Joh 3,6f; Tit 3,5). Derfor er alle kristne "prester", og alle "prester" kristne.⁶⁰⁾ Analogien med den romersk-katolske lære om "prestedømmet" gir polemisk kraft, men viser også at Luther henter paradigmet for sin oppfatning av det alminnelige prestedømme bl.a. fra den romersk-katolske embetsteologi.

Hvilken "makt" har presten som lekfolket ikke har?

Når Luthers romersk-katolske kritikere så hans lære om det alminnelige prestedømme som opphevelse av enhver embetsstruktur, så skyldtes det ikke bare at han gjorde alle kristne til offerprester, men også at han tilla enhver som tilhørte dette troens offerprestedømme, "makten" til å bruke nådemidlene. Ved flere anledninger understreker Luther at dåpen og troen gir "makt" til å bruke Ord og sakrament. I 1520 skriver han at dåpen også er grunnlaget for at den romersk-katolske presten kan holde messe, preke og gi absolusjon. For pavens eller biskopens vigsel gir ingen nødvendig "makt".⁶¹⁾ Siden dåpen og det alminnelige prestedømme som den gir, er den sakramental-pneumatiske forutsetning for forvaltning av nådens midler, kan i nødsfall ethvert medlem av menigheten døpe. Det ville ha vært umulig om vi ikke alle var "prester".⁶²⁾

Det vi her oversetter med ordet "makt", er ordene: "Gewalt"/"potestas". Luthers bruk av slike uttrykk viser at han befinner seg innenfor en tradisjonell embetsteologiske begrepsverden. For vi finner de samme uttrykk igjen i Tridentinerkonsilets lære om ordinasjonen: Apostlene og deres etterfølgere i prestedømmet ble gitt "makten" til å konsekrere, ofre og administrere hans legeme og blod...⁶³⁾

Nådemidlenes bruk er gitt med denne "makt"/"potestas". Dette utvikler Luther i stor bredde i De instituendis ministris... De kristne har plikt og rett til å tjene andre med alle nådemidler og særlig Ordet som er det viktigste. Det er det enkelte menneske som døpes og som tror. Og det er den enkelte som får del i denne "makt"/"potestas".⁶⁴⁾ Men det er et alminnelig prestedømme man får del i gjennom dåpen. Vi er et kongelig presteskap og en prestelig slekt (1 Pet 2,9). Det er oss han har gjort til prester og konger (Åp 5,10). Dette kollektive perspektiv er det Luther legger til grunn når han nærmere bestemmer den "makt" og den "rett" som er gitt med det alminnelige prestedømme.

Å tjene med nådens midler er et oppdrag og en plikt som er felles. I De instituendis ministris... inngår den fellesskapelige bestemmelse nærmest som en fast formel når han beskriver oppdraget. Det er gitt "omnibus Christianis commune..." Det er gitt alle kristne i fellesskap.⁶⁵⁾ I Skriften finnes flere navn på fellesskapet. Det Luther gjerne bruker i denne sammenheng, er det kristne brorskap. Det er brorskapet som har fått "makten" til forvaltning av nådemidlene.⁶⁶⁾ Vi har som brødre i Kristus fått en felles arv, én arv som er vår, ett gode som vi alle har del i.⁶⁷⁾ Derfor sees det alminnelige prestedømme både i et individuelt og et kollektiv perspektiv. Den enkelte har sin del av en arv som er felles for mange.

Det som virkelig oppløser det kristne brorskap, likeverdet og enheten mellom dets medlemmer, er den hierarkiske oppfatning av embetet som man finner i den romersk-katolske kirke. Der innlemmer ordinasjonen den enkelte i et særegent offerprestedømme.⁶⁸⁾ Når Luther i De instituendis ministris... slår fast at offer hører med til det alminnelige prestedømmes gjerninger, påpeker han samtidig hvordan den romersk-katolske prestens offertjeneste bryter opp fellesskapet i menigheten. Han bringer fram et "singulært" offer, og det er et "singulært" presteskap som gjør tjeneste.⁶⁹⁾ Prestens offer skiller seg ut fra menighetens alminnelige offer, ettersom han altså tilhører et prestedømme som er utskilt fra det alminnelige.

Det kirkelige embete - innstiftet av Gud

Luther legger til grunn et sosio-ekklesiologisk tenkesett når han skal bestemme forholdet mellom embetstjeneste og alminnelig prestedømme. Men han har også en annen tilnærming: Det kirkelige embete er innstiftet av Gud. Og i dette embete må det settes bestemte personer.⁷⁰⁾ Det skjer normalt ved menighetens kall og ordinasjon ved biskop. Kan han bevare det sosio-ekklesiologiske perspektiv når han samtidig ser embetet som innstiftet?

Etter å ha utlagt 1 Pet 2,9 og andre tekststeder om "det kongelige presteskap" pleier Luther å gå videre med drøfting av ordinasjonen som biskopen forestår. Slik gjør han det i flere tekster, både i "adelskriftet" og i De captivitate babylonica...⁷¹⁾ Det er tydeligvis nødvendig for ham å klargjøre nærmere hva kall og ordinasjon ved biskopen betyr, nettopp ut fra det sosio-ekklesiologiske perspektiv: Én (eller noen) tas ut av flokken av "arvinger" og blir satt til å gjøre tjeneste med nådemidlene. Når biskopen vier, tar han på vegne av menighetens forsamling én ut av fellesskapet, der alle har samme "makt" (til bruk av nådemidlene) og befaler ham å utøve denne "makt" på vegne av de andre eller i deres navn.⁷²⁾ Selv om alle kristne er "viet" og altså har den sakramental-pneumatiske forutsetning for å utøve et embete, så "sømmer"/"zympt" det seg ikke for enhver å utøve det, skriver Luther i "adelskriftet" og flere andre steder.⁷³⁾ Den latinske ekvivalenten til "zympt" er "licere" (= tillate). Hva er bakgrunnen for at det her må gis en tillatelse? Ut fra det alminnelige prestedømme har menighetens lemmer samme "makt" og "arv". Men nettopp derfor må tillatelse gis til den enkelte om å forvalte "arven" eller "makten". Man kan ikke på eget initiativ gjøre krav på det som egentlig er fellesskapets. Hans grunnleggende prinsipp - både i "adelskriftet", i De captivitate babylonica... og i De instituendis ministris... - kan uttrykkes slik: Det som tilhører alle, kan ikke en enkelt ta i bruk på egen hånd uten fellesskapets samtykke.⁷⁴⁾ Det han avviser med dette, er handlinger som skjer "singulariter", dvs. ved selvtekt uten å ta hensyn til menigheten som fellesskap. I menigheten må det tvert imot handles "communiter", og det gjør man når man har fellesskapets samtykke gjennom kall til å ivareta det som er menighetens felleseie. Grunnlaget for dette tenkesett er: Den enkelte døpte har den "prestelige" forutsetning for bruk av nådens midler, men selve bruken er fellesskapets arv og eiendom. Fellesskapet skal ikke neglisjeres. Og fellesskapet forvalter altså "arven" normalt sett gjennom valg, kall og ordinasjon ved biskop.

Nødsprinsipp?

Men biskoper kan avvise å ordinere eller det kan på annen måte bli lagt hindringer i veien for at den rette person kommer inn i embetet. Det var en slik nødssituasjon som forelå i de evangeliske menigheter i Tyskland ved begynnelsen av 1520-årene. I en slik nød må de troende i kraft av sitt alminnelige prestedømme likevel skaffe menigheten tjenere for Ordet.⁷⁵⁾ De må utvelge og innsette embetsbærere, for ingen menighet kan leve uten forvaltningen av nådemidlene.⁷⁶⁾

Nød bryter alle lover, slik er det også for Luther. Men han regner med ulike former for kirkelig nød.⁷⁷⁾ Og det gis visse kriterier for rett handling - også i nøden: 1) De frelsesnødvendige nådemidler (Ordet og dåpen) må forvaltes. 2) Det må skje uten at menighetens fellesskap går i oppløsning eller foraktes.

Det å være "prest" må ikke forveksles med det å inneha embetet.⁷⁸⁾ Å være "prest" er en nødvendig, men ikke en tilstrekkelig forutsetning for å inneha embetet. I tillegg kreves det kall og oppdrag fra andre.⁷⁹⁾ Derfor vil ikke Luther kalle den som gjør tjenesten med nådemidlene for "prest", men Guds tjener, utdeler, administrator, forvalter, legat, ja instrument. På grunn av embetets innstiftelse handler han på Kristi vegne med hans autoritet,⁸⁰⁾ og samtidig på menighetens vegne og i dens navn.⁸¹⁾ Embetet står derfor både i menigheten og overfor den. Det står for det første i menigheten fordi embetsbæreren er en som tilhører menighetens sakramentale og pneumatiske fellesskap, for det annet fordi utsondring av en enkelt til tjeneste og dermed rett til å forvalte nådemidlene i menighetens navn og på dens vegne samsvarer med menighetens fellesskapelige egenart. Det står overfor menigheten fordi det embete som "presten" går inn i, ikke er blitt til ved en overenskomst mellom menighetens medlemmer, men er befalt av Kristus og gitt til kirken for dens liv og vekst. Og det står overfor menigheten fordi menighetens valg av embetsbærer er blitt bekreftet og fullbyrdet ved en særegen vielse til tjenesten.⁸²⁾

Offentlig kall nødvendig for offentlig tjeneste

Luthers bestemmelse av forholdet mellom kirkens alminnelige lemmer og embetsbærerne ut fra begrepet offentlig, som vi alt har berørt, har vært livlig diskutert - ikke minst i vårt eget land.⁸³⁾ Allerede i 1520, i "frihetstraktaten" så vi at han benyttet dette begrepet. Etter hvert blir det stadig viktigere for ham - bl.a. på grunn av de problemer som døperbevegelsen skapte mot slutten av 1520-årene. De ukalte døper-predikanter holdt seg borte fra menighetenes rettelig innsatte embetsbærere, deres offentlige forsamlinger og gjemte seg i "mørket". På den måten ble de Satans sendebud som truet både kirkens og samfunnets enhet, mente Luther.⁸⁴⁾ Også de romersk-katolske privatmesser var i strid med Luthers krav om offentlig nådemiddelforvaltning.⁸⁵⁾

Når noe er offentlig, da er det erkjennbart for alle og ikke skjult eller hemmelig. Denne intellektuell-visuelle betydning er den grunnleggende både på 1500-tallet og i dag.⁸⁶⁾ For Luther er Guds Ord, prekenen ja, Skriftens tekst offentlig nettopp på denne måten.⁸⁷⁾ Men når han i De instituendis ministris... og andre tekster skal skille mellom embete og alminnelig prestedømme, benytter han imidlertid en annen bestemmelse av offentlig. De som bruker nådemidlene med oppdrag og kall fra fellesskapet, forvalter nådemidlene i fellesskapets navn og derfor på offentlig vis. Forutsetningen for offentlig bruk er som vi så, et samtykke fra fellesskapet.⁸⁸⁾ I begrepstradisjonen er denne bestemmelse av offentlig like sentral som den intellektuell-visuelle. For i løpet av middelalderen fikk "öffentlich" også en rettslig-sosial betydning. "Öffentlich"/"publicus" ble betegnelsen på det som alle var felles om i samfunnet ("communis"), det enhver, som tilhørte det sosiale fellesskap, hadde rett og adgang til, så som landsbybrønnen, markedsplassen, allmenningen. I gammel-germansk rettstradisjon ble det som folk var felles om, også benevnt med uttrykket som "gemeyn" og "gemeynlich". "Gemeyn" kom til å opptre i de forskjelligste sammensetninger: "Gemeinschaft", "gemeinsame", "gemeine Stadt", "gemeines Wesen" og endelig "Gemeinde".⁸⁹⁾

Det er denne fellesskapelige oppfatning av offentlig som er den terminologiske og saklige bakgrunnen for Luther når han karakteriserer forvaltning av nådemidlene på basis av fellesskapets samtykke som en offentlig forvaltning. I en tekst i De instituendis ministris..., der Luther tar for seg nøddåpen, kommer hans oppfatning av det offentlige som det fellesskaplige særlig tydelig fram.

Nøddåp er bruk av et frelsesnødvendig nådemiddel uten at den som døper er meddelt oppdrag fra fellesskapet.⁹⁰⁾ Handler man derimot på basis av slikt oppdrag, så handler man som allerede nevnt, offentlig. Derfor er det forskjell på å bruke nådemidlene offentlig og å bruke dem i nød, skriver Luther.⁹¹⁾ Men hvordan skal man så positivt karakterisere nøddåpen? Er den uttrykk for en "privat" handling? Nei, svarer Luther, den som foretar nøddåp, handler legitimt ut fra det alminnelige prestedømme. Nøddåpen får sin legitimitet fra kirkens fellesskapelige oppdrag, som tilhører menigheten som alminnelig prestedømme.⁹²⁾ Å handle "privat" i denne sammenheng er det samme som å handle illegitimt. Hva det vil si, må imidlertid klarlegges ut fra det begrepet offentlig = felles.

Ut fra tenkesettet i den rettstradisjonen Luther var betinget av, var områder som var åpne for alle, å karakterisere som offentlige ("publicus"). Det innebar at de ikke var belagt med individers eller særegne gruppers rettigheter. Om så var tilfelle, var de å betegne som "privatus". På samme måte som "gemeyn" ble ekvivalenten til "öffentlich", ble "sonderlich" ekvivalenten til "privat". Det private var som "das Besondere" utskilt og avgrenset fra det som fellesskapet som helhet ("alle") hadde adgang til. Bak "das Besondere" lå særinteressene og privilegiene. Ser vi teksten om nøddåpen i dette perspektiv, kan vi slå fast: Når noen foretar nøddåp, er det altså ikke en særinteresse eller et privilegium man ivaretar, man søker ikke herredømme for seg selv, men fremmer tvert imot fellesskapets interesse. Som et troens prestedømme har fellesskapet som helhet det kirkelige ansvar at Ordet og sakramentene skal bli forvaltet. Det er "arven" som er gitt "kongsbrødrene". Derfor kan Luther skrive at den som foretar nøddåp, ikke handler "privat", men tvert imot - i dette fellesskapelige perspektiv - også "offentlig" og derfor "legitimt".

All forvaltning av nådens midler er for Luther sosio-ekklesiologisk bestemt. Det gjelder forvaltningen ved det innstiftede kirkelige embete, som handler i fellesskapets navn, i og for fellesskapet. Men det gjelder også forvaltningen i nøden, selv når det er et enkelt menneske som enten preker eller døper. Grunnlaget for den enkelte er å ha del i det prestedømme som de mange er satt inn i ved dåpen, og forpliktelsen som følger med det.

Offentlig med meddelt oppdrag fra menigheten eller i nød ut fra menighetens fellesansvar i kraft av de troendes prestedømme synes altså å være de alternative vilkår for rett nådemiddelforvaltning. Men om denne oppfatning av Luther kan synes dekkende, oppfanger den likevel ikke helt hans tenkesett. For som "prester" er vi gitt i oppdrag å forkynne "hans dyder, som kalte oss ut av mørket og inn i sitt underfulle lys" (1 Pet 2,9). Det betyr at en bror forkynner en annen bror om Guds gjerninger, og at også andre mennesker skal bli meddelt det gode budskap. Enhver skal erkjenne det og bli trukket inn i Guds underfulle lys.⁹³⁾ Luther ser her for seg et lekfolk som lærer og bekjenner, enhver i sin stand overfor sin neste.⁹⁴⁾ For om vi ikke er i offentlig embete og kall, så skal og kan vi i kraft av troens prestedømme lære vår neste.⁹⁵⁾ Vi skal forkynne offentlig og rope enhver "til lyset".⁹⁶⁾ Dette er ikke noe den kristne er pålagt av andre, men en organisk virkning av selve troen.⁹⁷⁾

Enhver kristen er altså gitt å døpe i nøden, men det gis ingen "fri" dåp, dvs. dåp ved hvem som helst, når som helst. Det vil være uttrykk for "privat herredømme" i menigheten. Luther gir heller ikke rom for "fri" nattverd eller nødnattverd. For bare Ordet og dåpen er frelsesnødvendige nådemidler.⁹⁸⁾

Luther nytter uttrykket offentlig også for å beskrive den kristnes alminnelige bruk av Ordet overfor andre.⁹⁹⁾ Det er ikke her tale om noen offentlighet, en sfære der det skal råde fri opinionspåvirkning og meningsdannelse. Borgerlig offentlighet er ikke "rommet" for lekfolkets bruk av Ordet. Luther bestemmer tvert imot "rommet" strengt teologisk. Lekfolket må bære Ordet fram i det åpenlyse, for det å virke i "mørket" og i det hemmelige er dypest sett satanisk.¹⁰⁰⁾ Men Luther går her ut over denne intellektuell-visuelle forståelse av det offentlige. Når Guds Ord kommer åpenlyst fram, opplyses og avdekkes alt av Ordet, for det er selv lys. Det er inn i dette "underfulle lys" menneskene skal trekkes (1 Pet 2,9). Tanken om at Ordet opplyser, er et viktig motiv hos Luther, både i hans syn på forkynnelsen og i hans oppfatning av Skriften.¹⁰¹⁾ Guds ord er lys og sannhet i kamp med løgnen. For menneskeord er løgn, og Satan, mørkets fyrste, er løgnens far.¹⁰²⁾

Åndelig selvtekt i strid med det sakramentale fellesskap

Luther sondrer mellom embete og alminnelig prestedømme ved hjelp av begreper fra den vanlige rettstradisjon. Men det er grunnleggende bibelske anliggender han ønsker å uttrykke på den måten. Selvsagt uttrykker han disse også i bibelsk språk. I "adelskriftet" begrunner han forholdet mellom embete og menighet ut fra den paulinske legemetanke: Den forskjell som rår mellom de kristne når det gjelder embeter, er som forskjellen og enheten mellom lemmene på det samme legeme. Og dette legeme er Kristi legeme med ham som hode. Det har bare ett hode, og det er bare ett legeme (1 Kor 12,4ff; 1 Kor 12,12ff; 1 Pet 2,9).¹⁰³⁾ Men han kan også ganske direkte fylle begrepene fra den allmenne tradisjon med et bibelsk innhold. I Den store katekismen (1529) ser han kirken som "gemeine" av hellige under ett hode, Kristus. Fellesskapet eller "die gemeine" av troende er Kristi legeme.¹⁰⁴⁾ I Ein Sermon von dem hochwürdigen Sakrament des heiligen wahren Leichnams Christi und von den Bruderschaften (1519) og i flere andre tekster fram mot midten av 1520-tallet fremholder han at betydningen eller virkningen av nattverdsakramentet nettopp er "gemeynschafft aller heyligen" i Kristi legeme.¹⁰⁵⁾

Siden vi ved nattverdsakramentet er blitt innlemmet i Kristi legeme, er vi kommet inn i et "delingens" fellesskap. Menigheten er "communio," både mellom hodet og lemmene og lemmene innbyrdes.¹⁰⁶⁾ For det første gir Kristus av kjærlighet alle åndelige gaver til sitt legeme. Og han tar all deres nød og plage på seg. Det bevirker for det annet at lemmene på legemet er felles om alle åndelige gaver, står sammen i omsorg for hverandre og bærer hverandres sorger og byrder, fordi alle er lemmer på det samme legeme, tilhører det samme folk, er "borgere av den samme by". Kilden til og begrunnelsen for dette gjensidige fellesskapsliv er å motta nattverdsakramentet.¹⁰⁷⁾

I denne "gemeine", hvis fellesskap er sakramentalt bevirket og begrunnet, krenker man Kristi legeme når man opptrer "singulariter". For her gis det ingen privilegier eller "privat" makt for enkeltpersoner. På denne bakgrunn er det ikke overraskende at Luther kan gå så voldsomt ut mot åndelig selvtekt i menigheten og identifisere slikt som satanisk.¹⁰⁸⁾

Den prestelige lidelse

Det alminnelige prestedømme har sitt opphav og sitt innhold fra Kristi prestedømme, han som er ypperstepresten i den nye pakt, som ofret seg selv på Golgata og som i evighet utøver et himmelsk prestedømme. Å være prest betyr å ofre og å lære andre. Slik var Kristus prest. Derfor utfoldes også de troendes alminnelige prestedømme både ved offer og ved å lære. Luther legger vekt på begge aspekter. Å være "prest" betyr å leve i offer og selvhengivende tjeneste, og å bruke Guds Ord. Luther holder disse to aspekter sammen fordi de går sammen i Kristi prestegjerning. Men hvordan holder han dem sammen i de troendes liv som "prester"? Vi har sett hvordan han på forskjellige måter forener det individuelle og kollektive ved de troendes prestedømme. Han forener også prestelig offer og belæring.

Når man ved nådemidlene og troen er blitt ett med offerpresten Kristus og har fått del i hans prestedømme, da blir man også selv et offer og får dele hans lidelser. Dette er budskapet ikke minst i "frihetstraktaten". Forfulgte de Herren, forfølger de også hans etterfølgere, venner og tjenere. De vil bli skjendet og undertrykt. Deres ord og bekjennelse vil man fordømme som vranglære. Det rette prestelige offer blir fullbyrdet hos de kristne, når de etter eksempel av han som er deres hode og yppersteprest, ofrer kropp og sjel til hans ære.¹⁰⁹⁾ Kjennetegnet på kirkens nærvær i verden er ikke bare Ord og sakrament, men også det å bære korset. Kirken bærer all slags ulykke, forfølgelse og anfektelse fra djevelen, verden og vår eget kjød, forat den kan bli Kristus, sitt hode, lik.¹¹⁰⁾Luthers offerteologi bryter igjennom når han bestemmer så vel det kirkelige embetets tjeneste som menighetens valg av embetsbærer.

Den som utøver det offentlige prekenembetet, vil nettopp i sin tjeneste måtte bringe det helliggjørende offer. I en preken fra 1530 beskriver Luther denne side ved tjenesten ut fra Matt 5,13f: "Dere er jordens salt og verdens lys." Verden kan godt tåle at man preker rett og riktig om Kristus og alle troens artikler, bare det skjer uten klar og direkte adresse. Men da "salter" man ikke, for den som "salter", vil møte kamp og lidelse som predikant. For verden tåler ikke å høre at dens visdom og hellighet ikke gjelder for Gud, og at den i seg selv er blind og fordømt. Å "salte" er å legge alle inn under Guds dom, små og store, fromme, vise og hellige. Da blir prekenen offentlig, og bare ved å være offentlig kan predikanten være "lys" og "salt". Men ved være offentlig på denne måten legger også predikanten "hodet på blokken", som Luther uttrykker det, og blir et offer, i gitte situasjoner et blodig offer.¹¹¹⁾

Men ikke bare embetsbæreren er innviet til et helliggjørende offer. Det gjelder også menigheten som et troens

prestedømme. Luther anbefaler den hussitiske menigheten i Praha selv å velge seg embetsbærere uavhengig av den romersk-katolske biskopen. Men før de går til handling i en så stor og veldig sak, ber Luther dem om å vende seg til Gud i bønn - i fellesskap og hver for seg. De skal ikke foreta seg noe ut fra egen makt og visdom, men gå fram i ydmykhet, med frykt og beven, idet de bekjenner for Gud at de er havnet i denne nød på grunn av egen synd. Derfor skal de bringe sine bønner framfor nådens trone, til Jesus Kristus, som er våre sjelers biskop, og be om at han skal sende sin Ånd, slik at han virker gjennom dem.¹¹²⁾ I kraft av det alminnelige prestedømme har menigheten "makt" til å kalle embetsbærere - både for ordinasjon ved biskop og i nøden om biskopen svikter. Det skjer ikke i egen hovmodig maktfullkommenhet, men tvert imot i bot, idet man i bønn tar "nøden" inn i troens forhold til Gud, som et kors gitt av Faderen til helliggjørelse. Det vi her ser, er det prestelige mønster for trosliv og helliggjørelse lagt som åndelig premiss for menighetens konkrete rettshandling.

Forholdet til lekmannsarbeid og rådsstruktur

I vår norske kirke har man lagt stor vekt på å tradere videre Luthers tanke om det alminnelige prestedømme. Ut fra denne lære har man begrunnet både et "fritt", kirkelig organisasjonsliv og lekfolkets styre av kirken gjennom de forskjellige råd. Hvorvidt man ved dette har tradert Luthers tanker på en rimelig måte, har ofte vært diskutert. Problemet har vært og er den store avstand mellom Luther og vår tid. Men avstand er ikke bare en vanske, det er også en mulighet. Ved den gis perspektiv og oversyn - ikke minst med tanke på de temaer vi her har berørt.

Mens Luther skrev om det som er offentlig, regner vi med en (borgerlig) offentlighet, dvs. en sfære for opinionspåvirkning, argumentasjon, debatt og organisatorisk innsats for bestemte idéer. Med det borgerlige demokrati er vi blitt politiske mennesker. Lekmannsorganisasjoner og lekfolkets kirkelige råd er en frukt av dette demokrati. At Luthers lære om et alminnelig prestedømme uten videre kan brukes som teologisk grunnlag for dette, er en dristig tanke. I vår tid ser vi også at den offentlige sfæren er kommet i forfall. Det som før var privat og ofte banalt, får nå allmenn betydning i offentligheten. Man har fått en moderne utgave av middelalderens representative offentlighet. I kirken er derfor de private følelsers og erfaringers fakter og retorikk ofte blitt mer offentlige enn det Guds Ord som virkelig skal være offentlig. Avstanden til Luther, både til hans oppfatning av Guds Ord og dåpen som frelsesnødvendige nådemidler og til "frihetstraktatens" inkarnatoriske korsteologi er påtakelig. Men over avstanden taler Luther som skriftutlegger til oss: Kristentroen utfoldes ikke gjennom ytre makt, men ved offer, tjeneste og lidelse under korset. Den godtar ingen åndelige eliter i menigheten. Vi tilhører alle det samme legeme. I ydmykhet overfor Gud, fellesskapet og de ordninger som skal tjene det, tar de troende ansvar for nådemidlenes bruk, både i nøden og ellers gjennom de vanlige ordninger.