DEKIS - De eviga komministrarnas sällskap

FBB-nytt:

Nr. 4, Des. 1997, 34. årgang

Svenn Martinsen:

DEKIS - De eviga komministrarnas sällskap.

"Med feil oppfatning i det eneste avgjørende spørsmålet i Svenska kyrkan kan en ung mann ikke lenger bli ordinert. Yrkesforbud er innført. For de som ikke lenger er helt unge har forflytningsforbud blitt innført. Sokneprester får de ikke bli..."

Slik lyder innledningsavsnittet i en brosjyre vi fikk stukket i hånden under det store kirkemøtet i Linköping nylig.

Det viste seg bl.a. å være en av vårt utmerkede vertskap, nemlig komminister(kapellan) Niklas Adell som sto bak invitasjonen til DEKIS.

"De evige kapellaners selskap" er et forsøk på å møte en helt fersk avgjørelse i Den svenske regjeringen:

"Regeringen har i dag beslutat om en ändring i förordningen om biskops-og prästtjänster som gör det omöjligt för en kvinnoprästmotståndare som inte vill samarbeta med kvinnliga präster att bli domprost eller kyrkoherde.

Den som söker en domprost-eller kyrkoherdetjänst måste förklara sig beredd att fullt ut tjänstgöra med andra präster i Svenska kyrkans gudstjänster för att bli behörighetsförklarad til tjänsten. Det er domkapitlet som beslutar om behörigheten. Tjänsten för tillsättas bara med den som har avgett en sådan förklaring.

Förordningen är en beställning från Kyrkomötet. Den avser att underlätta för Svenska kyrkan att få de ledare som krävs inför 2000-talet och som på ett adekvat sätt speglar kyrkans självbild."

(Kulturdepartementet-Pressmeddelande nr.95/97 6.november 1997)

Vi tror ikke det er så dumt å gjøre vår egen kirke oppmerksom på dette yrkesforbud. Sikkert finnes tilhengere av noe slikt også hos oss. Kanskje det tross alt finnes kirkelige ledere som vil protestere, og gå imot slike tiltak hos oss? Kanskje kan vi i allefall få utsatt en slik sak ved å sette søkelyset på den her.

Prestens pastoral-psykologiske situasjon

Men viktigere nå er å sette søkelys på prestens pastoral-psykologiske situasjon, som i Sverige ser ut til å likne vår. Og det slo oss at DEKIS går inn i denne problematikken på en god måte:

"Når den slags politiske inngrep skjer er flere holdninger tenkelige, men bare én mulig. Det er tenkelig at en prest går i indre, eller ytre eksil. Det er også tenkelig at han forfaller til bitterhet. Han undrer på hvorfor hans liv kastes bort. Det er også tenkelig at han selv kjenner seg lurt: Ikke fordi han er noen karriérejeger, men fordi mye av hans kunnskaper og evner kunne komme en annen tjeneste til gode. Alt dette er likevel bare tenkelige, men dog umulige holdninger."

Så anbefales DEKIS som et forum for utdypelse av kapellanoppgavene. Man minner om at den store vekkelsesprest i Lund, Henrik Schartau, bare var kapellan. I DEKIS er det åpent for både visjoner og omsorg, osv.

Etter høstens bispemøte og kirkemøte kan vi trygt fastslå at mange prester har det vondt. Vedtakene i de høye fora harmonerer ikke med det kirken skulle være i kraft av Skrift og Bekjennelse. De kontrasterer med ordinasjonsløftet. Man har en beklemmede følelse av at ordningene er det eneste som fremdeles er "hellig" i Den norske kirke.

Da er det lett å gi opp. Lett å "melde seg ut." Men kanskje er den mest nærliggende situasjonen å "melde seg inn." Om man ikke gjør knefall for den nye tid, er det nok likevel fristende "å gjøre jobben" og "gå i hi," forsøke å gjemme seg i lokalmenigheten.

En vanskelig tid

Det er sant nok at situasjonen er vanskelig. Mange har allerede i lang tid kjent på en daglig anfektelse: Kan jeg bli stående i tjenesten i denne kirken? Har den moderne stat, et sekularisert postmodernistisk folk, uklare menigheter, menighetsråd, kristne organisasjoner, biskoper og kolleger skapt et problemkompleks og påført oss et kors som er enestående i kirkens historie? Er det derfor veien ut av uføret er så vanskelig å finne?

Det er allerede sagt meget om hvorledes vi bør møte situasjonen. Rådene spenner fra sjelesorg og skriftemål til mer mosjon! Og la det nå være sagt: Trøsten og tukten hos en god sjelesørger og skriftefar, og bevisstheten om legemet som Åndens tempel skal ikke forsømmes eller dekkes til.

Men samtidig har vi ikke lov til å åndeliggjøre situasjonen, eller i misforstått fromhet å la være å kalle saken med dens rette navn.

Det må være et problem at prester beretter om at gleden i tjenesten er borte. Det må være et problem når de sier: "Jeg har fått en annen ny arbeidsgiver."

"Dyrk grønt til maten i kjøkkenvinduet"

Da tyskerne hærtok landet vårt 9.april 1940, sendte NRK bl.a. et foredrag hvor en husstellærerinne holdt foredraget: "Dyrk grønt til maten i kjøkkenvinduet." Folk ble oppfordret til å starte våronna i vinduskarmer og verandakasser. Særlig ble persille anbefalt. Men den nødvendige mobiliseringsordren kom aldri fra myndighetene.

Hva gjør hyrden når ulven har kommet seg inn i sauenes innhegning og bonden ikke bryr seg?

En reiser seg til motstand. Under krigen førte omsorgen for landet noen i landflyktighet. Noen reiste til Sverige, noen direkte eller videre til England og USA. Andre avla den gode bekjennelse med "Kirkens Grunn" påsken 1942.

Også i dagens kirkekamp vil det bli forskjellige handlingsmønstre. Noen vil tenke "Strandebarm", andre "Sverige og Norden", mens atter andre har mest tro på at løsningene ligger vestover. Ingen av løsningene trenger å kollidere. Ingen av løsningene trenger å innebære "eksil" i betydningen "melde seg ut."

Men vi må ikke stikke hodet i sanden. Vi vil sterkt oppfordre til realisme i situasjonen. Du som er prest: Kjenner du igjen den kirken du ble ordinert til tjeneste i? Du som er lek: Kjenner du kirken igjen?

Det må bli handling. Å gjemme seg i lokalmenigheten tror vi vil gjøre noe med tjenesten en er satt til å utføre, enten man er prest eller lek. For troen har en handlingsdimensjon.

Er du en rett hyrde står du i dag utsatt til i kirken, hvis du forholder seg som om ingenting har skjedd. Du har jo fått overgitt Den Hellige Tjeneste. La ikke vitnesbyrdet om Den Levende Herre og Frelser bli ødelagt i unnfallenhet!

Du er kanskje allerede preget av mange års bekjennelseskamp. Du orker ikke mye. Det forstår vi. Men det gjør heldigvis Herren også. Må Helligånden trøste deg som strever med lite krefter og traumatiske opplevelser.

Men én ting er å få legedom for de sår vi har fått i felten, en annen at det lett blir identitetskrise når bildet av tjenesten hos oss selv og i kirke og menighet er forskjellig. Derfor må vi stå opp mot de nye kirkelige vedtak på en klar og tydelig måte. Ellers er vi redd for psykiske, og psyko-somatiske følger.

På offensiven

Vi kan lære av den svenske frimodigheten. Å få være sammen med 1600 lav-og høykirkelige til høymesse i Linköpings Domkyrka nylig var rett og slett uforglemmelig. "Forward in Faith" i UK har også mye å lære oss.

Vi kan også lære av samhold i bekjennelseskampen over Kjølen og i England. For både i Sverige og over Nordsjøen er det store forskjeller i kirkelig kultur og teologiske standpunkter.

En ting er så at det er nødvendig med bedre samling i bekjennelseskampen i vårt land. Men her er det aller mest vårt anliggende å slå til lyd for en kultur som er rikere på glede og det som er positivt blant oss som vil stå på Kirkens gamle grunn.

Vi må komme på offensiven personlig og sammen. Vi har tapt mange slag, dét er sant. Men selvsagt betyr ikke dét at vi har tapt, eller at våre saker er tapte! Ecclesia Militans er også Ecclesia Triumphans! Og Herren lever. Han har ikke glemt oss. Ikke glemt deg.

Og med kultur menes også at vi må ha rom for både smil og latter, for godt humør, for glede og fellesskap. For selskaper og fester. Gjem deg ikke bort i prestegården. Heis flagget. Løft korset. Bli den du er i Kristus, ved dåpen og ordinasjonen! Så pastoral-psykologien kan bedres. Prestefamilienes psykologi må heller ikke glemmes.

Gud har veier også for deg

Det er noe å tenke på at troen og kirken overlevde de vel 70 år med kommunisme i Sovjet. Den kristne tro overlevde nazi-diktaturet 1933-45. Det gikk an å overleve et Grini, et Sachsenhausen, et Ravensbrück. Vi kan lære mye av en Nordahl Grieg, av en Arnulf Øverland, om å holde hodet høyt under overmakten. Hvem av oss har nå forresten "fartstid" under slike forhold? Kanskje finnes det kreative løsninger der vi ikke har sett dem tidligere.

Og om det er en vanskelig tid, hva gjør det om du "bare" ble kapellan, bare du var en rett Kristi tjener? Hva gjør det om du ble forbigått? Hva gjør det om du ikke ble, eller kan bli biskop? Prost? Sokneprest?

Bare du holdt frem det du hadde fått av Herren.

"Kom i hu hvordan Herren din Gud førte deg hele veien disse førti år i ørkenen, fordi han ville ydmyke deg og prøve deg for å få vite hva som bodde i ditt hjerte, om du ville holde hans bud eller ikke."(5.Mos.8.2)

En prest er en prest. En Herrens tjener verken mer eller mindre. Lenger enn dét kommer du ikke.

"Når dere har gjort alt det som var pålagt dere, skal dere si: Vi er uverdige tjenere og har bare gjort det vi var skyldige å gjøre."(Luk.17,10)

Gud har andre veier enn de som går over maktens tinder.