Demokratiets krise

USAs demokrati er i forfall. Det ser vi blant annet ved at de to fremste kandidatene til årets presidentvalg begge er inkompetente for oppgaven. Den ene kandidaten er en antidemokrat med fascistiske trekk som, om han vinner, vil bruke posisjonen til å forfølge motstandere, og, om han taper, vil benekte at valget har gått riktig for seg. Den andre kandidaten er for gammel. Og hverken kandidater eller partier er i stand til å føre en informert debatt om politiske standpunkt slik det må være i et fungerende demokrati. I stedet kaster man ukvemsord og fornærmelser mot hverandre over en stadig dypere kløft.

USA er viktig for demokratiets utvikling. Den amerikanske uavhengighetserklæringen fra 1776 er et av det vestlige demokratiets kjernedokumenter, og løpet av neste presidentperiode kan vi feire dets 250 års jubileum. Det har vært store politiske motsetninger i USA gjennom denne perioden, så store at de til og med har utløst en borgerkrig. Likevel har USA forblitt et reelt fungerende demokrati.

Slik er det ikke lenger, og det har store, negative og globale ringvirkninger. Det er derfor grunn til å stille spørsmålet: Hva var det som gikk galt? Når sporet det amerikanske demokratiprosjektet av?

Historisk sett bygger det vestlige demokratiet på en respekt for enkeltmenneskets verdighet som er forankret i troen på en Skaper. Det gir i seg selv ikke en løsning på konkrete politiske utfordringer, men det setter visse rammer både for hvilke standpunkt som er akseptable og for hvordan debatten skal føres. Dette aksepteres ikke lenger, hverken på den politiske høyre- eller venstresiden. Teknologi gis forkjørsrett uten hensyn til hverken menneskets eller naturens iboende rettigheter. Samtidig har man få begrensninger når det gjelder hvilke midler som kan tas i bruk for å sverte motstandere og sette dem i et dårlig lys. Særlig ille blir dette når de som mener de forsvarer «kristne verdier» dyrker en politisk kultur preget av mangel på respekt og saklighet.

Da Danmark fikk sin demokratiske grunnlov i 1849, var Søren Kierkegaard en interessert observatør. Han var skeptisk til den pulverisering av ansvar som fulgte av at samfunnet var kollektivt ansvarlig for alle avgjørelser. Men han trodde det kunne fungere under forutsetning av at i hvert fall noen var klar over det evige ansvar som hviler også over politiske avgjørelser. Kanskje de som tenker slik, nå er blitt så få at demokratiet er nødt til å forfalle til kortsiktig maktkamp?

Knut Alfsvåg

(Tidligere publisert i Dagen)