Demokratiets langsomme død

Janne Haaland Matlary, Demokratiets langsomme død: Den nye intoleransen. Oslo: Kagge forlag, 2022. 259 sider.

Forfatteren av denne boken er professor i internasjonal politikk og tidligere statssekretær og vararepresentant til Stortinget for Kristelig Folkeparti, nå medlem av Høyre. Hun er katolikk og er involvert i denne kirkens arbeid med politiske spørsmål. I denne boken er hun opptatt av å identifisere tendenser i Vesten som tyder på at demokratiet svekkes innenfra. Demokrati slik hun forstår det, forutsetter universelle menneskerettigheter som ramme rundt reell, fakta- og kunnskapsbasert meningsbrytning. Det er dette som har gitt oss de vestlige, liberale demokratier. Disse verdiene er i dag under press både fra ytre og indre fiender, og det er de indre fiendene Matlary er opptatt av og vil vise oss i denne boken.

Det er først og fremst fire tendenser hun identifiserer og beskriver. For det første påtaler hun maktkonsentrasjonen i overnasjonale byråkratiske organisasjoner som FN og EU. Hun mener de svekker nasjonalstatens betydning, og det er problematisk fordi det er nasjonalstaten som er demokratiets forankring. For det andre påtaler hun den arrogante holdning mange har vist til Brexit. Matlary er selv EU-tilhengere og gift med en ungarer, så hun har stor sans for europeisk samhold. Men Brexit var rasjonelt begrunnet og demokratisk forankret, og burde derfor møtes med respekt. For det tredje påtaler hun det hun beskriver som moralisme i møtet med immigrasjonsproblemet, altså tendensen hos dem som er tilhengere av en liberal immigrasjonspolitikk til å oppfatte sitt standpunkt som mer moralsk høyverdig enn det immigrasjonsskeptikere inntar. Men regulering av immigrasjon er nødvendig av flere grunner, og spørsmålet om hvordan dette skal reguleres er et politisk, ikke et moralsk spørsmål. For det fjerde påtaler hun den utbredte tendensen til å ville avvise tradisjonelle standpunkt til familie- og kjønnspolitikk uten diskusjon. Det er dypt udemokratisk, hevder hun; nettopp fordi vi her har en reell uenighet, trenger vi en saklig og informert debatt hvor alle kommer til orde. Avslutningsvis samler hun det hele i en kritikk av den såkalte cancel culture eller wokeisme, som hun omtaler som «kulminasjonen av moralisering, stempling, politisering og overnasjonal, ukritisk ide-import». Konsekvensen er en selvsensur hun ser som «en stor fare for det vestlige demokrati» (s. 19). Alternativet er toleranse, altså reell respekt for det en er uenig i. Uten dette vil demokratiet ikke fungere.

Som politikkforsker og aktiv deltager i samfunnsdebatten makter Matlary å sette sammen mange ulike observasjoner til et helthetlig bilde. Hun har derfor skrevet en bok som bør kunne leses med interesse uavhengig av eget politisk ståsted. Hun er ikke redd for å provosere, og gjør det i ulike retninger. Hun gir f.eks. populistiske elitekritikere rett i mange av deres kritiske poenger, men mener deres løsninger er altfor enkle og ofte like udemokratiske som de holdninger de kritiserer. Polen og Ungarn bør respekteres for sin avvisning av multikulturalisme og forsvar for en tradisjonell familie- og abortpolitikk, hevder hun, med mener samtidig at den vilje til maktkonsentrasjon lederne her viser, er dypt problematisk. På denne måten prøver hun å bidra til den debatt hun etterlyser.

Matlary er oppmerksom på at vestlig demokrati også har ytre fiender, og berører Kinas og Russlands rolle i den sammenheng. Hun er ganske skarp i sin kritikk av russisk nasjonalisme, og har slik sett sine ord i behold også etter Russlands invasjon av Ukraina, som skjedde etter at boken ble gitt ut. Men det er de indre oppløsningstendensene hun først og fremst er opptatt av. Her er hun en trofast forsvarer av nasjonalstaten og dens betydning. Hun har utvilsomt rett i at demokratiet i den form vi har det, er forankret i nasjonale institusjoner. Samtidig står vi overfor en rekke problemer som er globale i sin natur, bl.a. klima- og sikkerhetsproblemer. Vi trenger derfor overnasjonale institusjoner. Jeg antar EU-tilhengeren Matlary er enig i det, men hun gir ikke noe bidrag til diskusjon om hvordan vi skal kunne utvikle reelt demokratiske institusjoner som kan løse problemer som er globale i sin natur.

Boken er ikke svært stramt disponert, selv om det åpenbart er et samlende perspektiv bak de mange fenomener hun identifiserer og påtaler. Den er eksempelsamling med en nokså løs argumentasjonsstruktur. Lesere som ikke deler hennes politiske ståsted, kan derfor komme til å oppleve boken som et tilfeldig samliv av eksempler på standpunkt og ytringer Matlary ikke liker. For å oppleve bokens framstilling som konsistent, må man få tak i Matlarys egen demokratiforståelse. Den er en variant av tradisjonell naturrettstenkning, som forstår menneskerettigheter som naturgitte og kontekstuavhengige, og dermed ikke underlagt politisk kontroll. Derfor er hun skeptisk til alle tendenser til å ville utvide tanken om menneskerettigheter til å omfatte alle gode formål; det er nettopp et tegn på den moralisering av politikken hun er ute etter å kritisere.

For at dette skal fungere etter hensikten, må hun skille skarpt mellom uoppgivelige «liberale prinsipper i form av maktfordeling, rettsstat og frie valg» og liberalisme som politisk ideologi som konkurrerer med konservative og sosialistiske ideologier (s. 184). Vi trenger liberalt forankrede prinsipper for å avgjøre uenighet, og som ikke på forhånd foregriper hva avgjørelsen vil bestå i. Menneskerettigheter, liberalt demokrati og rettsstat hører sammen, og forutsetter enighet om hva et menneske er (s. 120). Dette får hun tydelig fram, og hun viser dermed også konsekvensene av vår tids oppløsning av en naturrettstenkning som i sin historiske, europeiske kontekst er forankret i kristen skapertro. Men hun blir ved sin lest som samfunnsforsker og går lite inn på de filosofiske og teologiske forutsetningene som bærer hennes menneskesyn og demokratiforståelse. Hun drøfter heller ikke synspunkter fra tenkere innen hennes egen kirke, den romersk-katolske, som har problematisert det skille mellom formale liberale prinsipper og liberal ideologi hun legger til grunn, og derfor mener at vi trenger en teologisk helhetsforståelse av samfunnet som er kritisk også til de liberale maktfordelings- og avgjørelsesmekanismene (integralisme). Det ligger utenfor det Matlary drøfter i denne boken.

Det vi får i Matlarys bok, er derfor redskap til å kritisere dem som framstår som forsvarere av demokrati og menneskerettigheter når det de representerer, i realiteten er en form for newspeak som fyller tradisjonelle begreper med et helt annet innhold. Hun viser oss betydningen av et naturrettslig fundament for menneskerettighetstenkningen, og viser hvordan vi med et slikt utgangspunkt må avvise politisk moralisme og wokeisme. Slik sett er boken et viktig bidrag til å styrke den form for saklighet hun etterlyser i de moderne demokratier.

Det vi ikke får i denne boken, er ideologisk analyse som stiller spørsmålet om det kan tenkes at også de hun er uenige med, argumenterer ut fra et prinsipielt ståsted som riktignok er helt annerledes enn hennes eget, men som likevel er saklig og konsistent begrunnet. Det kan virke som dette er noe hun anser som umulig, og det kan også tenkes at hun har rett på det punktet. Kanskje har Matlary rett i at det bare er naturrettslig forankrede politiske ideologier som hører hjemme i et demokrati. Men skal en leve opp til Matlarys egne saklighetskrav, er også det et standpunkt som må utfoldes og begrunnes. Det gjør ikke Matlary i denne boken; hun tar det for gitt. Det er for så vidt greit nok; ingen av oss er eksperter på alt, og menneskesynet og samfunnssynets metafysiske forutsetninger er ikke Matlarys felt. Men etter min oppfatning hadde boken levd bedre opp til sitt eget saklighetskrav om forfatteren hadde gjort uttrykkelig oppmerksom på sine prioriteringer og begrensninger hva dette angår.

1. april 2022

Knut Alfsvåg