Den apostoliske tradisjon og kirkens enhet

"Kirken, som er spredt over hele verden - like til jordens ender - mottok av apostlene og deres disipler troen på én Gud, den allmektige Far, som skapte himmelen og jorden og havet og alt som er i det, og på én Kristus Jesus, Guds Sønn, som ble menneske for vår frelses skyld, og på Den Hellige Ånd, som forkynte gjennom profetene…" Slik begynner biskop Ireneus (ca 180 e. Kr.) omtalen av den tradisjon som kirken har overtatt fra apostlene. Denne tradisjonen holder kirken fast ved "som om hun hadde én sjel og ett hjerte" og den gir hun videre "som om hun bare hadde én munn". Han fortsetter:

Selv om verdens språk er ulike, er betydningen av tradisjonen en og den samme. For de kirkene som er blitt grunnlagt i Germania tror ikke annerledes og overleverer ikke noe annet enn de andre, det gjør heller ikke de i Spania eller de i Gallia, i Orienten, i Egypt, i Libya eller de som er blitt grunnlagt i verdens sentrale regioner. Men som Guds skaperverk, solen, er en og den samme over hele verden, slik skinner også forkynnelsen av sannheten alle steder, og opplyser alle mennesker som er villige til å komme til kunnskap om sannheten. (Adv. haer. 1.10.1-2).

Ireneus' poeng er altså dette: Fordi kirkene holder fast ved den samme apostoliske tradisjon, fremstår den som én - til tross for geografiske og språklige forskjeller.

Omtrent 20 år senere skriver den kristne legmannen Tertullian i Kartago et skrift mot kjetterne der han gir uttrykk for tilsvarende tanker. Han viser til at Kristus sendte ut sine apostler til alle folkeslag. Og apostlene fulgte befalingen og gikk ut i verden og forkynte den samme lære og den samme tro til alle nasjoner:

I enhver by grunnla de kirker og fra disse har andre kirker lånt sine stiklinger fra troens vintre og lånt lærens såkorn, og de fortsetter å låne dem hver dag slik at også de kan bli kirker. På denne måten blir også de regnet som apostoliske, fordi de er skudd fra apostoliske kirker. Enhver ting må ta sitt navn fra sitt opphav. Så disse kirkene, mange og store som de er, er i virkeligheten den ene opprinnelige apostlenes kirke, fra hvilken de alle kommer. Derfor er de alle opprinnelige og alle er apostoliske fordi de alle er ett. (Praescr. 20).

Samsvar med de apostoliske kirkers lære blir altså målestokken på om en lære er sann eller falsk. Og samsvaret med apostlenes lære blir garantien for den kirkelige enhet. Som Tertullian sier videre: "Vi er i fellesskap med de apostoliske kirker fordi vår lære ikke på noen måte adskiller seg fra deres."

Slik så man på spørsmålet om kirkens enhet mot slutten av det 2. århundre. Den var nøye forbundet med den felles apostoliske tradisjon som man mente gikk tilbake til Kristus selv.

Hvis man sammenligner denne fremstillingen med det bilde som tegnes i moderne forskning, vil man fort oppdage at det er betydelige forskjeller. Ifølge toneangivende forskning kan man knapt tale om noen kirkelig enhet i den eldste tid. Fra første stund av var det vel så mye mangfold som det var enhet. En av dem som tydeligst har understreket dette, er Ernst Käsmann. Hans utgangspunkt var kirkens kanon, og han stilte følgende spørsmålet: "Begrunner den nytestamentlige kanon kirkens enhet?" Nei, sier Käsemann: "Det nye testamentes kanon danner ikke som sådan grunnlaget for kirkens enhet. Tvert imot [...] det skaper basis for de mange ulike konfesjoner."¹⁾ Derfor blir det praktisk talt meningsløst å tale om ortodoksi og heresi i den eldste kirke. Fra første stund av fantes det ulike tradisjoner side om side. Det har aldri vært noe slikt som en enhetlig apostolisk tradisjon.

Betyr dette at Ireneus' og Tertullians bilde av kirken og dens utvikling bare er en teologisk konstruksjon, uttrykk for ønsketenkning? Sagt på en annen måte: Fantes det fra begynnelsen av noe slikt som en enhetlig apostolisk tradisjon som kunne danne basis for talen om kirkens enhet? Det er dette spørsmålet vi i det følgende skal se nærmere på.

Én Gud og én tro

La oss aller først slå fast at enheten av de troende er et sentralt tema i Det nye testamente, ikke minst hos Paulus. Han taler om at alle de som tror og er døpt til Kristus, er "én i Kristus Jesus" (Gal 3:28). Ikke minst i tekstene om det ene legeme, blir enheten fremhevet (jf. 1 Kor 10:17; 12:12f; Rom 12:4f). Men den teksten som kanskje aller sterkest fokuserer på enhet, finner vi i Efeserne 4:3-6 der Paulus skriver: "Legg vinn på å bevare Åndens enhet, i den fred som binder sammen: Ett legeme, én Ånd, likesom dere fikk ett håp da dere ble kalt, én Herre, én tro, én dåp, én Gud og alles Far, han som er over alle og gjennom alle og i alle. Litt senere i kapitlet taler Paulus om å nå "fram til enheten i troen på Guds Sønn"(4:13).

Den enhet det her er tale om, er altså en enhet i tro, og denne tro har sitt utgangspunkt i den ene Gud og den ene Herre. Hva skjuler det seg bak slike formuleringer? Sagt på en annen måte: Hva mener Paulus når han taler om tro på Gud? For det første mener han selvsagt troen på at Abrahams og Isaks og Jakobs Gud er den ene og sanne Gud (jf. 1 Kor 8:4-6; Gal 3:20). Men Paulus har også noe mer å si om Gud. Når Paulus taler om troen på Gud, er den gjennomgående kvalifisert som tro på ham som reiste Jesus, vår Herre, opp fra de døde (Rom 4:24; jf. også 10:9: "Dersom du med din munn bekjenner at Jesus er Herre, og i ditt hjerte tror at Gud reiste ham opp fra de døde, da skal du ble frelst"). Den Gud Paulus taler om, er altså definert i forhold til den ene Herre, Jesus Kristus. Derfor kan også troens innhold ofte bestemmes utelukkende i forhold til Jesus Kristus selv. Paulus taler da også ofte om å tro på Jesus Kristus (Gal 2:16; jf. Fil 1:29), uten noen nærmere presisering. ²⁾

Det er denne tro på Jesus Kristus - eller Guds gjerning i Jesus Kristus - som ifølge Paulus gjør et menneske rettferdig i Guds øyne. Her er det tale om en tro uavhengig av lovgjerninger. Og det begrunner han nettopp i den monoteistiske gudstro. I Rom 3:28-30a leser vi: "For vi mener at mennesket blir rettferdig for Gud ved tro, uten lovgjerninger. Eller er Gud kanskje bare jødenes Gud? Er han ikke Gud også for de andre folk? Jo, også for dem, så sant som Gud er én." Tankegangen er omtrent som følger: Hvis Gud bare var jødenes Gud, kunne man tenke seg at rettferdiggjørelsen var basert på lovgjerninger siden jødene jo hadde fått Moseloven. Men dersom Gud er Gud for alle folkeslag, kan ikke Moseloven ha noen betydning. Og da gjelder utelukkende troen - slik Skriften viser i forbindelse med Abraham (Rom 4).

Den ene tro som Paulus taler om, er altså en kvalifisert kristen tro knyttet til Guds frelsesgjerning i Kristus Jesus. Og denne tro blir en hjørnestein når det gjelder spørsmålet om kirkens enhet. Uten enighet på dette punktet kan man ikke tale om én tro og én kirke.

At Paulus var klar over dette, fremgår tydelig av Galaterbrevet. Det vi skal merke oss i denne sammenheng, er følgende: Selv om Paulus i dette brevet understreker at hans evangelium var uavhengig av mennesker, forteller han at han fremla sitt evangelium for "de mest ansette" i Jerusalem. Begrunnelsen var følgende: "så jeg ikke skulle løpe eller ha løpt forgjeves" (Gal 2:2). Dette er ikke et uttrykk for at Paulus var i tvil om sannhetsgehalten i sitt evangelium; det var han slett ikke (jf. v.5). Men hans arbeid kunne i en viss forstand være forgjeves dersom hans evangelium ikke ble anerkjent i Jerusalem. For da ville kirken være splittet. Da ville det lyde to forskjellige evangelier og man ville ha to forskjellige kirker - i alle fall i teorien. Men Paulus er hellig overbevist om at det bare finnes et evangelium; dersom noen forkynner noe annet, er han forbannet (jf. 1:6-9).

Ikke minst Galaterbrevet viser hvor stor debatt det var om dette spørsmålet i den eldste kirke. Men omfanget av uenigheten må ikke overdrives. Når Paulus la frem sitt syn i Jerusalem, ble han ikke motsagt av de andre apostlene. Tvert imot han fikk full støtte for sitt syn. Riktignok var det noen som forkynte at omskjærelse var nødvendig, men de hadde ingen apostolisk autoritet bak seg. Det viser Paulus tydelig i sin omtale av det såkalte apostelmøtet i Jerusalem:

Men ikke engang Titus, som var med meg, og som er greker, ble tvunget til å la seg omskjære. ⁴Dette kravet kom fra noen falske brødre som hadde sneket seg inn for å lure på den frihet vi har i Kristus Jesus, så de kunne gjøre oss til treller. ⁵Men ikke et øyeblikk gav vi etter og bøyde oss for dem. For vi ville at evangeliets sannhet skulle bevares for dere. ⁶Og de mest ansette - hvor store de var, betyr ingen ting for meg, for Gud gjør ikke forskjell på folk ? de stilte meg ikke overfor nye krav. ⁷Tvert imot forstod de at det er betrodd meg å forkynne evangeliet for de uomskårne, slik som Peter for de omskårne. ⁸For han som med sin kraft gjorde Peter til apostel for de omskårne, han gjorde på samme måte meg til apostel for de uomskårne.⁹Og da Jakob, Kefas og Johannes, de som blir regnet som selve søylene, innså hvilken nåde jeg hadde fått, da gav de meg og Barnabas hånden som tegn på fellesskap. Vi skulle gå til folkeslagene, de til jødene (Gal 2:3-9).

Også i Lukas' beretning om dette møtet (slik vi finner den i Apg 15) får vi bekreftet det samme: Både Peter og Jakob stilte seg bak det syn som Paulus og Barnabas stod for: at et menneske blir rettferdiggjort uten å la seg omskjære og holde Moseloven. I dette svært sentrale spørsmålet stod altså apostlene sammen. Når Paulus taler om én tro, synes altså dette å ha reell basis i urkirken.

Dette spørsmålet - om lovgjerninger er nødvendig for et menneskes frelse - er imidlertid det eneste spørsmålet der våre kilder gir oss innblikk i et samråd mellom apostlene og der de kom med en fellesuttalelse (jf. Apg 15:23-29). Her står vi altså overfor det vi med full rett kan kalle en felles apostolisk tradisjon.

Dette begrepet - apostolisk tradisjon - finner vi imidlertid ikke i NT. Men ordet "tradisjon" finnes, og vi skal se litt nærmere på betydningen og bruken av dette.

Tradisjon

Slår vi opp i NO 78/85 finner vi ordet "tradisjon" bare to steder i NT, begge ganger med en klar negativ klang. I Gal 1:14 taler Paulus om sitt liv før han kom til tro på Jesus som Messias. Han sier at han gikk lenger i sin jødedom enn sine jevnaldrene og "var enda mer brennende for tradisjonene fra fedrene". Med "tradisjonene fra fedrene" siktes det åpenbart til forskrifter som ikke fantes i Moseloven, men som fariseerne likevel mente var bindende. Dette fremgår tydelig av beretningen i Markus 7:1-13:

Fariseerne og noen skriftlærde som var kommet fra Jerusalem, samlet seg om Jesus. ²De la merke til at noen av disiplene hans spiste med vanhellige hender, det vil si uten å vaske dem. ³For fariseerne og jødene i det hele vasker hendene med litt vann før måltidet. Slik er nemlig de gamles forskrifter. ⁴Og når de kommer fra torget, spiser de ikke før de har vasket seg. De har også mange andre skikker som de har overtatt og overholder, så som å skylle krus og kar og kobberkjeler. ⁵Derfor spurte fariseerne og de skriftlærde ham: "Hvorfor følger ikke dine disipler de forskrifter vi har overtatt fra de gamle, men spiser med vanhellige hender?" ⁶Da sa Jesus: "Jesaja profeterte rett om dere hyklere ? slik det står skrevet: 'Dette folk ærer meg med leppene, men hjertet er langt borte fra meg. ⁷De dyrker meg forgjeves, for det de lærer, er menneskebud.' ⁸Dere bryr dere ikke om Guds bud og holder fast på forskrifter overtatt fra mennesker."

⁹Og han sa til dem: "Ja, dere får det fint til! Dere opphever Guds bud, så dere kan følge egne forskrifter. ¹⁰For Moses sa: 'Du skal hedre din far og din mor, og: Den som bruker onde ord mot far eller mor, skal dø.' ¹¹Men dere lærer: Om en mann sier til sin far eller mor: Det du skulle hatt av meg til hjelp, skal være en korban ? det betyr en gave til templet ? ¹²da forbyr dere ham å hjelpe far eller mor. ¹³Slik setter dere Guds ord ut av kraft av hensyn til de reglene dere har overtatt og gir videre. Og mye annet av samme slag gjør dere."

Denne teksten er viktig fordi den gir oss et innblikk i den jødiske tradisjonstenkning og den terminologi som er forbundet med den. La oss se nærmere på noen enkeltbegreper. I 7:13 viser Jesus til "de reglene dere har overtatt og gir videre". Mer ordrett kunne vi gjengi det slik: "den tradisjon (gresk: paradosis) dere gir videre (gresk: paredåkate) ". Og i 7:4 viser evangelisten til de skikker som jødene har "overtatt" eller "mottatt" (gresk: parélabon). De tre begrepene vi her støter på, har karakter av tekniske termer: (1) "tradisjon" / "overlevering" (paradosis), (2) "motta" (paralambánå) og (3) "gi videre" / "overlevere" (paradídåmi). I senere jødiske skrifter blir overleveringen fra fedrene ført helt tilbake til åpenbaringen på Sinai: "Moses mottok loven fra Sinai og overleverte den til Josva, og Josva til de eldste, de eldste til profetene og profetene overleverte den til mennene ved den store synagoge..." (Misjna, Avot 1.1). Også her forekommer termene "motta" (hebraisk: qibbel) og "overlevere" (hebraisk: masar) knyttet til overlevering av muntlig tradisjon.

"Overleveringen fra fedrene" blir i NT negativt vurdert - av den enkle grunn at det er tale om menneskelig overlevering (jf. Mark 7:8). Det er også poenget i den andre teksten der NO bruker begrepet "tradisjon", nemlig Kol 2:8. Der advarer Paulus mot visdomslære som baserer seg på "menneskers tradisjoner", og som ikke stammer fra Kristus.

Det er imidlertid viktig å merke seg sammenhengen i dette avsnittet. I Kol 2:6 leser vi: "Dere har tatt imot (parelábete) Jesus Kristus; så må dere også leve i ham. Vær rotfestet i ham og bygd på ham! Stå fast i troen etter det dere har lært". Her er det tale om en annen form for tradisjon, en Kristus-tradisjon som kolosserne har blitt opplært i, og formanes til å holde fast ved. Og denne står da i motsetning til "menneskers tradisjoner (parádosin tån anthråpån) ".

Tradisjon er altså ikke noe som i seg selv er negativt. Og når opphavsmannen er Kristus, har den en helt annen autoritet enn menneskelig overlevering. Ja, det er bare Kristus-tradisjonen som har autoritet i den kristne kirke. At man i urkirken regnet med en slik tradisjon, er åpenbart særlig ut fra Matteusevangeliet. Ifølge 23:10 har hans disipler bare én lærer, det er Kristus. Og det var han som gav befalingen om å gjøre alle folkeslag til disipler "i det dere døper dem ... og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere" (28:19f). Apostlenes oppdrag var altså å føre Kristus-tradisjonen videre.

Hvis vi så stiller et historisk orientert spørsmål: Hva var det apostlene og deres medarbeidere lærte og forkynte når de grunnla menigheter? Det vet vi dessverre lite om. Vi har ingen kilder som kan gi oss et direkte svar på dette. Men vi har visse antydninger. En interessant notis finner vi hos Papias (fra første halvdel av det 2. århundre) som igjen støtter seg på en eldre hjemmelsmann når det gjelder Markusevangeliets tilblivelse:

Og dette sa "den gamle": "Markus, Peters tolk, skrev nøyaktig, men ikke i ordning, alt det han opptegnet av det som Herren hadde sagt og gjort." For han hadde verken hørt Herren eller fulgt ham, men senere ble han som sagt Peters disippel. Peter gav sin undervisning i form av korte beretninger, men ikke for å gi en ordnet fremstilling av Herrens evangelium.³⁾

Det er grunn til å tro at denne tradisjonen om Markus har et historisk fundament. Og kjernen i dette er at Markusevangeliet har sin basis i apostelen Peters undervisning og forkynnelse. Ifølge Papias skulle altså innholdet i hans forkynnelse ha vært korte beretninger om det Jesus hadde sagt og gjort. Det lyder sannsynlig og samsvarer også med det bildet vi ellers kan danne oss av den tidligste apostoliske forkynnelse. En interessant tekst i denne sammenheng er gjengivelsen av Peters preken i Kornelius' hus (Apg 10:37ff), en preken som i hovedsak gir et referat av Jesu virke for så å applisere dette på tilhørernes situasjon. Etter alt å dømme har dette vært typisk for den eldste kristne forkynnelse - den har i stor grad vært knyttet til fortellingen om Jesus. Å overlevere Jesu ord og beretningene om ham har åpenbart vært en hovedsak for dem som hadde fulgt Jesus.

Paulus og den apostoliske tradisjon

Hva så med Paulus? Han hadde ikke fulgt Jesus, og hans brev inneholder svært lite om Jesu liv og virke. Noen har tolket dette dit hen at Paulus ikke var interessert i den historiske Jesus. Men det er neppe tilfelle. Saken er nemlig den at Paulus helt klart forutsetter kjennskap til Jesu liv og virke i sine brev. Med andre ord: Han forutsetter at hans tilhørere har fått undervisning om Jesu ord og gjerning. La meg ta noen få eksempler. Flere ganger i sine brev fremholder Paulus Jesus som et eksempel til etterfølgelse (1 Kor 10:33-11:1; 1 Tess 1:6; Fil 2:5). Når Jesus settes frem som et forbilde og leserne formanes til å "kle seg" i Herren Jesus Kristus (Rom 13:14), forutsetter det at både Paulus og hans lesere vet noe om hvordan Jesus levde. Konkret taler Paulus bl.a. om "Kristi egen vennlighet og mildhet" (2 Kor 10:1), og hans beskrivelse av kjærligheten i 1 Kor 13:4-7 er trolig formulert med Jesus selv som forbilde (jf. omtalen av Kristus som "ikke tenkte på seg selv" i Rom 15:3).

Flere ganger finner vi også utsagn som forutsetter kjennskap til lidelseshistorien: Paulus taler om "den natt Herren Jesus ble forrådt" (1 Kor 11:23), om "verdens herskere" som korsfestet ham (1 Kor 2:8), om å bære Jesu merker / Jesu død på sin egen kropp (Gal 6:17; 2 Kor 4:10). Og ikke minst ligger lidelseshistorien i bakgrunnen når Paulus taler om en "korsfestet Kristus" (1 Kor 1:23) som hans tilhørere har fått "malt" for sine øyne (Gal 3:1).

Ikke bare forutsetter Paulus kjennskap til Jesus-historien; han viser også direkte til at han lesere har fått overlevert tradisjoner om Jesus.⁴⁾ De to klareste beleggene finner vi i 1. Korinterbrev. I 1 Kor 11:23ff siterer Paulus Jesu innstiftelsesord ved nattverden - etter følgende innledning: "For jeg har mottatt fra Herren dette som jeg også har gitt videre til dere... ". Den andre teksten finner vi i 1 Kor 15:1ff:

Jeg kunngjør for dere brødre, det evangelium jeg forkynte dere, det dere har mottatt (parelábete) og står på. Gjennom det blir dere frelst, hvis dere holder fast på det ordet jeg forkynte - så sant dere ikke forgjeves er kommet til tro. For først og fremst overgav (parédåka) jeg dere det jeg selv har tatt imot (parélabon),

- at Kristus døde for våre synder etter skriftene,

- at han ble begravet,

- at han stod opp den tredje dag etter skriftene,

- og at han viste seg for Kefas og deretter for de tolv.

I begge disse tekstene viser Paulus til Jesus-tradisjon som han allerede har gitt til sine menigheter. Men særlig interessant er det at Paulus sier at han selv hadde tatt imot dette. Fra hvem? Ut fra Galaterbrevet 1 kunne det være nærliggende å si: fra Herren Jesus selv. I Gal 1:12 sier nemlig Paulus: "Jeg har heller ikke mottatt (parélabon) eller lært det av noe menneske, men ved at Jesus Kristus åpenbarte seg for meg". Paulus' poeng i denne sammenheng er å understreke at hans kall og budskap ikke er menneskeverk. Han er ikke kalt av mennesker, men av Gud (1:1). Og sitt evangelium har Paulus ikke fra mennesker, men fra Gud selv (1:11f). Kjernen i denne åpenbaring var utvilsomt at Jesus fra Nasaret ikke var en bedrager, men at han faktisk var Guds Sønn (jf. 1:16) som Gud hadde reist opp fra de døde (jf. 1:1b). Dermed kom Jesu korsdød i et helt nytt lys: Han var ikke en som var forbannet av Gud, men en som døde for våre synders skyld (jf. 3:13; 1:4a).

Det Gud hadde åpenbart for Paulus var altså tolkningsnøkkelen til Jesus-historien. Men selve historien om Jesu liv og virke hadde han nok mottatt fra andre mennesker. Og det faktum at Paulus i 1 Kor 11 og 15 bruker de tekniske termene for tradisjonsoverlevering gjør det utvetydig klart at det ikke er tale om noen åpenbaring, men om overlevering gjennom mennesker. Men i motsetning til den jødiske overlevering som Paulus er kritisk til, er dette en overlevering som går tilbake til Herren selv, slik han sier det i 1 Kor 11:23.

Kjennskapet til denne overlevering har Paulus trolig fått allerede kort tid etter sin Damaskusopplevelse. Dertil forteller Paulus selv at han tre år etter denne hendelsen, dro opp til Jerusalem for å besøke Peter/Kefas (Gal 1:18). Nøyaktig hva som var hensikten med dette besøket, vet vi ikke, men - som den engelske nytestamentleren C. H. Dodd har sagt: "we may presume they did not spend all the time talking about the weather".⁵⁾ Nei åpenbart ikke. Selve det verbet Paulus bruker, historeo, betyr egentlig å undersøke, utforske, utspørre.⁶⁾ NO 78/85 synes derfor å treffe godt når den oversetter: "for å få høre mer gjennom Kefas". Det Paulus ville vite mer om, var utvilsomt tradisjonene om Jesus, og da var lederen av apostelflokken den nærmeste å henvende seg til. Paulus forteller at han var hos Peter i 14 dager og at han ellers bare så Jakob, Herrens bror.

Hva forteller dette oss? Jo, at Paulus selv gjorde bruk av apostolisk tradisjon - fra dem som var blitt apostler før ham. Den Jesus-tradisjon Paulus førte videre i sine menigheter, var altså en felles-apostolisk tradisjon.

Med hensyn til 1 Kor 15 er det imidlertid viktig å merke seg at Paulus ikke bare gjengir "nakne fakta" om Jesu død og oppstandelse. Den overlevering han gjengir, inneholder også en tolkning av begivenhetene. For det første: Begivenhetene er tolket i lys av GT. Både i forbindelse med Jesu død og hans oppstandelse heter det: "etter skriftene". Tolkningen av Jesu liv og gjerning i lys av de gammeltestamentlige profetier står sentralt i den tidlige kirke. Det finner vi klare eksempler på, f.eks. i 1 Peters brev (jf. 2:23 og Jes 53:7) og i talene i Apostlenes gjerninger. Et illustrerende eksempel er også Apg 8:26ff der det heter at Filip forkynte evangeliet om Jesus for den etiopiske hoffmannen - ut fra Jesaja 53. Denne måten å lese Skriftene på kan med stor sannsynlighet føres tilbake til Jesus selv, slik det f.eks. sies i Luk 22:37 (jf. 24:25-27, 44ff). Den urkirkelig Jesus-tradisjon inneholdt altså også en tolkning av Jesus-historien i lys av gammeltestamentlige tekster.

For det andre: Denne lesning av GT har trolig også vært viktig med tanke på den soteriologiske tolkning som gis av Jesus-historien i 1 Kor 15: Han døde "for våre synder". Denne tolkning var i tråd med Jesu egne ord om at han var kommet for å "gi sitt liv som løsepenge for mange" (Mark 10:45) - åpenbart forstått i lys av Jesaja 53 (og 43:3-4).⁷⁾

I 1 Kor 15 viderefører altså Paulus både en tradisjon om Jesus og en tolkning av hans død og oppstandelse. Interessant i vår sammenheng er det som så sies i v. 11: "Men enten det er meg eller de andre [underforstått: apostlene] - dette forkynner vi, og det er dette dere har tatt imot i tro". Overleveringen om Jesus og tolkningen av hans død og oppstandelse var altså felles apostolisk tradisjon.

Den apostoliske tradisjon inneholdt også annet materiale. Det fremgår tydelig av Paulus' øvrige bruk av termene for tradisjonsoverlevering. Vi skal se på de viktigste eksemplene. Vi begynner med 1 Tess 4:1-2 der det heter: "Forøvrig, brødre, ber og formaner vi dere i Herren Jesus: Dere har mottatt (parelábete) av oss hvordan dere bør leve og være til Guds behag, og slik lever dere allerede. Men dere må gjøre enda større fremskritt i dette! Dere vet jo hvilke påbud vi gav dere fra Herren Jesus." Apostolisk Jesus-overlevering har altså også inneholdt etisk materiale; noe vi har et konkret eksempel på i Jesu ord om skilsmisse gjengitt i 1 Kor 7:10. Slikt materiale spiller faktisk en avgjørende rolle i Paulus' etiske veiledning. Han kan stadig henvise til det han tidligere har lært sine menigheter også på det etiske området. Et viktig eksempel er 2 Tess 3:6: "Vi pålegger dere, brødre, i Herren Jesu Kristi navn, å trekke dere tilbake fra enhver bror som fører et uordentlig liv og ikke retter seg etter den overlevering som dere mottok fra oss (kata ten parádosin hen parelábosan par' hemån) ".

Paulus' henvisning til overlevering/tradisjon er viktig fordi den sier oss at vi står overfor et fast element i Paulus' undervisning. Det er jo ofte blitt understreket at Paulus' brev er leilighetsskrifter, at deres innhold er bestemt ut fra den aktuelle situasjon i de ulike menigheter han skriver til. Det er utvilsomt riktig. Men i sin veileding kan altså Paulus gang på gang vise tilbake til det han tidligere har sagt. Paulus kan nok tilpasse sin veiledning til nye situasjoner, men hans veiledning har en basis som menighetene allerede kjente, som altså hørte til den grunnleggende undervisning. Derfor kan Paulus si til tessalonikerne: "Så stå da fast, brødre, og ta vare på det som dere har mottatt (tas paradóseis) og lært av oss, enten muntlig eller i brev" (2 Tess 2:15).

Det permanente i denne apostoliske overlevering blir ytterligere understreket når Paulus sier at hans undervisning er den samme i alle menigheter. I forbindelse med sin veiledning om ekteskap og ugift stand, sier Paulus i 1 Kor 7:17: "Dette gir jeg pålegg om i alle menighetene". Og når det gjelder sin medarbeider Timoteus sier han: "Og derfor var det jeg sendte Timoteus til dere, min kjære og trofaste sønn i troen på Herren; han skal minne dere om min vei i Kristus Jesus, slik som jeg lærer overalt, i alle menighetene" (1 Kor 4:17). Timoteus skulle bare minne dem - fordi de hadde hørt det før. Og uansett hvilken menighet de tidligere kunne ha vært, ville de ha hørt det før. Vi kan altså si at Paulus' veiledning var økumenisk (jf. også henvisningen til felleskirkelig praksis i 1 Kor 11:16 og 14:33).

En felles apostolisk tradisjon

Med tanke på spørsmålet om kirkens enhet kan vi ut fra dette si: De paulinske menigheter utgjorde en enhet fordi de var basert på en felles apostolisk tradisjon, en tradisjon som Paulus stadig minnet dem om. Men hva så med de øvrige menigheter, de som ikke var grunnlagt av Paulus? Var også de basert på den samme apostoliske tradisjon? Vi har allerede sett at Paulus forutsetter et felles apostolisk kerygma - knyttet til Jesu død og oppstandelsen (jf. 1 Kor 15:11). Og det finnes også andre indikasjoner på en slik felles apostolisk overlevering.

I denne sammenheng er Romerbrevet av særlig interesse. Ulikt de øvrige Paulusbrev er det nemlig skrevet til en menighet som ikke er grunnlagt av Paulus eller hans nære medarbeidere. Det er Paulus svært oppmerksom på når han skriver til romerne. Likevel forutsetter han uten videre at de står sammen i en felles tro (jf. 1:12: "den tro som vi har felles"). Og når han taler om den nye livsførsel, viser han uten modifikasjoner til den lære som de har mottatt. Egentlig står det: "den læreform dere er overgitt til (hon paredóthete typon didaches)" (6:17). Og i 16:17 formaner han dem: "Hold øye med dem som skaper spittelse og fører andre til fall ved å gå imot den lære dere har tatt imot". Han henviser ikke til det som han har skrevet i sitt meget omfattende brev, men generelt til det de har lært. Det viser at Paulus forutsetter en felleskristelig tradisjon som han uten videre kunne knytte an til.

Det er også et annet element som er verd å merke seg i denne forbindelse. I lang tid har forskerne vært opptatt av å lete etter tradisjonsgods i Paulusbrevene, med andre ord: eksempler på materiale som ikke er formulert av Paulus selv, men der han gjør bruk av tidligere formulerte tekster. Det er fremdeles debatt om en rekke enkelttekster, men det er bred enighet om at Paulus i mange tilfeller gjør bruk av slikt materiale. Særlig er det tale om hymnisk materiale og bekjennelsesaktige formuleringer. Kriteriene for å kunne avgjøre om noe er tradisjonsgods er bl.a. at tekstene skiller seg ut fra sammenhengen, at de har et vokabular som ikke er typisk for Paulus og at de f.eks. kan ha et poetisk preg. De mest kjente eksemplene på slike tekster er hymnene i Fil 2:6-11 og Kol 1:15-20.

Også i Romerbrevet finner vi sikre eksempler på slike før-paulinske fomuleringer. La meg bare nevne Rom 1:3-4 som har et tydelig formelaktig preg og inneholder enkeltord som ikke er vanlige for Paulus. La meg sitere fra brevets begynnelse:

¹Paulus, Jesu Kristi tjener, kalt til apostel, utvalgt til å forkynne Guds evangelium, ²det som han forut har gitt løfte om ved sine profeter i hellige skrifter, ³om hans Sønn,

han som etter kjødet er kommet av Davids ætt

⁴og som etter hellighets Ånd er innsatt som

Guds veldige Sønn ved oppstandelsen fra de døde - Jesus Kristus, vår Herre.⁸⁾

Når Paulus skal presentere seg selv og sitt evangelium, griper han altså til en tradisjonell kristologisk formel. Det er neppe tilfeldig. Når Paulus skriver til romerne, er han opptatt av å finne den rette "tonen" overfor denne menigheten som han ikke har grunnlagt, men som han planlegger å besøke og få som støttespiller for misjonsvirksomhet i Spania. Blant dens medlemmer kunne det kanskje være folk som hadde hørt ufordelaktige rykter om Paulus og hans teologi. Når så Paulus presenterer seg selv ved å bruke en bekjennelses-formel, er det med på å understreke sin forankring i felleskirkelig tradisjon. Han representerer ikke noe særmening, men står plantet i den felleskristelige, fellesapostoliske tradisjon.

Indikasjoner på en fellesapostolisk tradisjon finner vi også dersom vi sammenligner skrifter av ulike forfattere. Vi vil da se at det er adskillige likheter. Vi finner f.eks. en nokså fast tradisjonsstamme når det gjelder kristologiske formler, mye fellesgods i formaningene (særlig i dyds- og lastekatalogene og hustavlene) og mange fellestrekk når det gjelder tolkningen av gammeltestamentlige tekster. Alt dette tyder på en urkirkelig tradisjon som har vært felles for alle de nytestamentlige forfattere.⁹⁾

Tiden er kommet for å konkludere: Ireneus' og Tertullians bilde av den historiske utviklingen innenfor den eldste kirke er nok noe skjematisert og forenklet. Men de er neppe langt fra sannheten når det gjelder den apostoliske tradisjon som basis for kirkens enhet. Sann kirkelig enhet finnes bare på dette grunnlag. Det var man klar over i det 2. århundre og det er grunn til å gjenta det i dag. Kirkelig enhet kan det bare være når vi tror og lærer slik som de apostoliske kirker gjorde.

NOTER

¹ "Begründet der neutestamentliche Kanon die Einheit der Kirche?" Evangelische Theologie 11 (1951-52) 13-21.

² Til spørsmålet om troen hos Paulus, se R. Hvalvik, "'Troen er kommet' (Gal 3,25). Om Paulus' forståelse av troen," Halvårsskrift for praktisk teologi 1999/1, s.28-41.

³ Sitatet er hentet fra E. Baasland / R. Hvalvik (red.), De apostoliske fedre. Oslo: Luther forlag 1984 (1997²).

⁴ Om Paulus' forhold til Jesus-tradisjonen, se David Wenham, Paul. Follower of Jesus or Founder of Christianity? Grand Rapids: Eerdmans, 1995.

⁵ C. H. Dodd, The Apostolic Preaching and its Developments. London: Hodder and Stoughton, 1963, s. 16. Boken kom første gang ut i 1936.

⁶ Jf. A Lexicon Abridged from Liddel and Scott's Greek-English Lexicon. Oxford: Clarendon Press, 1966, s. 335.

⁷ Til denne tekstens autensitet og betydning, se Peter Stuhlmacher, Biblische Theologie des Neuen Testments. Band 1: Grundlegung: Von Jesus zu Paulus. Göttingen: Vandenhoeck & Ruprecht, 1992, s. 120ff.

8 Min egen oversettelse.

9 Se til dette, E. Earle Ellis, The Making of the New Testament Documents. Leiden: Brill, 1999, s. 53ff.