Den borgerlige orden

Forfatterne av denne boken er begge født i 1982, møttes som filosofistudenter ved Universitetet i København i 2007, giftet seg med hverandre og har fått kjendisstatus i Danmark som kritikere av det de oppfatter som angrep på dannelse og moralske kjerneverdier. I denne boken prøver de å gi et mer gjennomarbeidet forsvar for sine kritiske synspunkter.

De rådende ideer i samfunnet er etter deres oppfatning i stor grad preget av det de kaller hatets filosofi. Grunnlaget for denne legges med Friedrich Nietzsche og hans oppgjør med kristendommen og dens moral. Det finnes ifølge Nietzsche ikke godt og ondt, og i den grad man lykkes med det, kan man derfor gjøre sin egen vilje til norm. Nietzsches viktigste disippel i det 20. århundre var Martin Heidegger. Slik ekteparet Selsing leser Heidegger, innebærer hans eksistens-begrep, det at vi er kastet inn i verden, en kritikk av muligheten for objektiv, sikker erkjennelse. Selv naturlovene eksisterer bare for mennesker som oppfatter dem.

Dette etablerte et moralsk vakuum som banet veien for fascisme og nazisme. Mussolini var inspirert av Nietzsche, og Heideggers tenkning var så moralsk innholdstom at den godt kunne kombineres med nazisme, noe Heidegger selv også gjorde en periode. Heidegger selv skrev så utilgjengelig at få har lest ham, men slik han ble formidlet av Sartre, Marcuse, Gadamer, Foucault og Derrida, har han fått stor innflytelse. Sentralt for dem alle står oppgjøret med tanken om sannhet som noe som er uavhengig av det erkjennende subjekt. Mennesket er sin egen sannhet.

Herav kommer kravet om å være et autentisk menneske. En må velge seg selv frigjort fra alle overleverte autoriteter. Ifølge forfatterne av denne boken leder det fort til fri sex og liberal omgang med narkotika, her blant annet eksemplifisert gjennom biografien til Jean-Paul Sartre. Hans livsledsager Simone de Beauvoir er med sin tenkning om kvinner som oppdratt til å være undertrykt, en viktig forutsetning for forståelsen av kjønn som sosial konstruksjon. Via Herbert Marcuses formidling hentet den eksistensialistiske tradisjonskritikk også impulser fra marxismens utopiske tenkning, og dette ble en potent ideologi for det såkalte studentopprøret og sekstiåtterne. Om vakuumet fylles med fascisme eller marxisme er altså tilfeldig og kontekstavhengig.

Foucaults særegne bidrag er forståelsen av normalitet som maktmisbruk, ikke minst slik det kommer til uttrykk i det moderne samfunns forhold til galskap og sinnssykdom. De gale oppfattes nå som avvikere som må kontrolleres med de maktmidler en har til rådighet.

Samtidig tar Judith Butler feminismen et viktig skritt videre ved å dekonstruere selve ideen om kjønn; alt er maktmisbruk og undertrykkelse. Både såkalt skeiv tenkning og forestillingen om at alle hvite egentlig er rasister, har også sin forankring her. Slik denne boken framstiller det, er også det 20. århundrets kunst i alt vesentlig et oppgjør med forestillingen om en moralsk strukturert virkelighet.

Den utopisme som følger av hatets filosofi er så virkelighetsfjern at den skaper ulykkelige mennesker som strever med samlivsbrudd, stress, depresjon og ensomhet. Vi makter ikke å være vår egen lykkes smed; den stadige kritikken av det overleverte og kravet om individuell autentisitet utsetter oss for en byrde vi ikke makter å bære. Og velger en et borgerlig liv, gjør sin jobb og lever trofast med sin ektefelle og sine barn, så får en stadig høre hvor langt en er fra å virkeliggjøre seg selv. Samtidens ideal er å legge dette bak seg og identifisere seg med et selvvalgt livsprosjekt. Særlig på det seksuelle område er det viktig å velge en vei som ikke er farget av den tradisjonelle kjønnsforståelse og den dertil hørende respekt for ekteskapet slik det tradisjonelt er forstått. Det åpner store muligheter for uforpliktende eksperimentering. Men pornografi og uforpliktende, meningsløs sex reduserer imidlertid medmennesket til et middel og kan aldri tilfredsstille menneskets behov for å finne mening i livet.

Veien tilbake til den borgerlige orden som respekter at det er noe som er sant og rett og noe som er usant og galt, er ifølge denne bokens forfattere å gjenopprette respekten for det sakrale. Uten en livsforståelse forankret i gudsrelasjonen forblir tilværelsen uten dybde og skjønnhet og oppleves som vilkårlig. Da vil også respekten for ekteskapet, familien og for betydningen av trofasthet og lojalitet i personlige relasjoner falle på plass. Kjærlighet og sex hører sammen, og skilles de ad, er det alltid symptom på at noe er grunnleggende galt. Derfor må også forståelsen av ens kjønn som tilværelsens gitte forankringspunkt gjenopprettes.

Hvordan kunne det gå så galt? Hvorfor falt den borgerlige orden sammen? En viktig årsak er ifølge denne boken liberalismen som politisk teori. Den er primært opptatt av forholdet mellom den enkelte og staten, og har derfor ikke noe å si om hvordan individet skal bruke den frihet liberalismen gir den. Dette vakuum er det som fylles av hatets filosofi, og vi finner ikke veien videre til et samfunn som hverken er totalitært kollektivistisk eller rent individualistisk, men fremmer de gode og konstruktive kollektiver, familien og nasjonen.

Ekteparet Selsing har skrevet en interessant bok som setter søkelyset på mye av det som er grunnleggende galt med tenkningen hos den for tiden herskende elite i Vesten. De sammenhenger de peker på mellom bortfallet av samfunnets sakrale fundament og oppløsningen av de overleverte normer og tradisjoner som forankrer det gode liv, er det vel verdt å reflektere over. Men de maler med svært bred pensel og tegner et bilde av den idehistoriske utvikling som etter min oppfatning blir for bastant og monolittisk. Framstillingen bør derfor etter min oppfatning nyanseres på flere punkter.

En svakhet ved boken er etter min oppfatning at den, til tross for sin velformulerte kritikk av tradisjonskritikkens utopisme, selv representerer en form for utopisme. For når fantes egentlig den borgerlige orden Nietzsche & co dekonstruerer? I middelalderen? I opplysningstiden? I det 19. århundre? Sannheten er vel at den aldri har eksistert annet enn som et delvis realisert ideal. Derfor er det heller ikke den borgerlige orden som sosial realitet som angripes av de kritikere boken refererer. Det er de forestillinger som det sanne, det skjønne og det gode som ideen om den borgerlige orden hviler på, som dekonstrueres. Og hvorfor skjer det? Min hypotese er at det skjer fordi modernitetens forsøk på å rekonstruere dette fundamentet, altså den tenkning vi finner hos Descartes, Kant og Hegel, og som ekteparet Selsing viser til som en form for sekularisert sakralitet de synes de trenger, ikke holder. Er den hypotesen riktig, har Nietzsche og Heidegger et kritisk anliggende det er viktig å lytte til. Det betyr ikke at de har rett; også etter min oppfatning representerer både moderniteten og dens dekonstruksjoner en form for guddommeliggjøring av det selvstendige menneske som leder til de katastrofer denne boken beskriver. Men botemidlet kan ikke være å utvikle en alternativ utopi, slik denne boken etter min mening gjør. Botemidlet må være å ta kritikernes forutsetninger på alvor ved å påvise deres selvmotsigende konsekvenser. Kanskje de da selv kan innse at den veien de går på, ikke leder dit de tenkte?

Denne boken konkluderer med å hevde gudstankens og det sakrales uomgjengelige nødvendighet. Den er derfor også et teologisk prosjekt og må vurderes deretter. Som teologisk prosjekt er denne bokens svakhet at den forblir innen rammen av rasjonaliteten og lovens første bruk. Det er tilstrekkelig for å påvise hulheten i tanketomme ideer som for tiden svirrer rundt oss. Men det er ikke tilstrekkelig for en konsistent virkelighetsforståelse. Det visste førmoderne kristen tenkning svært godt. Den kan derfor forholde seg til den begrensning som følger av all menneskelig teknings betingethet uten å forfalle til den hensynsløse dyrking av individet som finnes hos de tenkere ekteparet Selsing kritiserer. Som Luther sier i De homine kan en rent rasjonelt forankret antropologi, hvor nyttig den enn er, aldri begrunne seg selv; det er først læren om rettferdiggjørelsen av nåde som gir en konsistent antropologi. Skal ekteparet Selsing levere en samfunnskritikk som er noe mer enn en alternativ utopi, må de etter min oppfatning utvide sitt teologiske fundament ved også å ta opp i seg denne tradisjonen.

Eva Selsing og Rune Selsing, Den borgerlige orden: Om angrebet på det almindelige menneske.

Fredriksberg: Eksistensen, 2022

282 sider

22.11 2022

Knut Alfsvåg