"Den bundne valgfrihet"

Luthers skrift var et tilsvar til Erasmus, som samme år fikk utgitt skriftet om den frie vilje (Diatribe de Libero Arbitrio). Med den greske benevnelsen «diatribe» markerte Erasmus det lærde bidrag i en folkelig form - om et livsviktig spørsmål for alle mennesker. Luthers motsvar i samme stil var skriftet med den korrekte oversettelse ”Om den bundne valgfrihet» (eller: beslutningsfrihet). I samsvar med begrepsbruken i middelalderens skoleteologi (skolastikk) skjelnet Luther mellom ”vilje” (voluntas) og ”valgfrihet» (arbitrium). Denne skjelning gjelder samspillet mellom vilje og forstanden, hvor forstandens bruk er innordnet viljen.  

Jeg viser til den finske teologen A E Koskenniemi, som oversatte Luthers skrift til finsk med den korrekte tittel: Om den bundne valgfrihet (Sidottu ratkaisuvalta. Utg 1952. Se ellers Theologisches Wörterbuch, Göttingen 2 Aufl 1959 (1950)).

Med sin tese om menneskets valgfrihet hevdet Erasmus at valgfriheten består etter syndefallet i menneskets gudsforhold, så mennesket evner å samarbeide med Gud om frelsen. Bibelteologen Luther protesterte og begrunnet det motsatte standpunkt med mange bibelord om saken: Etter syndefallet er mennesket uten valgfrihet i sitt gudsforhold, for i troens saker er fornuften innordnet den forvrengte vilje og derfor blind under Guds fiendemakters herredømme og derfor underlagt synd, død og djevel. Men fremdeles har mennesket en begrenset valgfrihet i sitt forhold til andre mennesker og skaperverket forøvrig.  (Jfr. LK forkl. 1 trosart.)

Det er viktig å være klar over at de to diskuterte menneskets valgfrihet i menneskets gudsforhold.  Konflikten gjaldt hverken menneskets evne til selvforbedring og uklanderlig livsførsel, eller evnen til å fremme nabofred, god samfunnsorden og naturforvaltning.  

Man begår følgelig en grunnleggende feil når man fremstiller diskusjonen mellom de to som om den gjaldt viljens frihet til å velge mellom godt og ondt.  Den gale tittelbruk - «Om den trellbundne vilje» - legger føringer til skade for det bibelske menneskesyn som konfesjonell lutherdom vedkjenner seg, men klassifisert og rangert som «pessimistisk», til forskjell fra humanisten Erasmus som representant for Romerkirkens og humanismens «optimistiske» menneskesyn.  Påstått resultat = ønsket resultat: 1-0 til Erasmus! Indirekte blir den bibelske syndefallsrealisme tilslørt, som for Erasmus og Romerkirken var og er det ømme punkt, hos Luther stadfestet med Jesus-ordet «kun én er Den Gode», Mt 19:17.  

Også kristne skal legge vinn på gode gjerninger for menneskenes skyld (Tit 3:8, Jak 2:24ff). Det er hensikten med Guds fullbrakte forsoningsverk, gitt den enkelte til del i dåpen. Den tro som Guds skaper ved evangeliet, anvender gaven på dåpens grunn gjennom hele livet. Denne tro er ikke menneskepåfunn, men gis dem som hører Kristi ord offentlig forkynt og tar vare på det.  

Men hvordan kan vi vite at den gjerning som har Guds ord og befaling for seg, behager Gud? Den behager Gud på grunn av Jesu Kristi, Guds Sønns lidende lydighet - og ikke av noen annen grunn. I tillit til syndenes forlatelse for Kristi skyld har Gud behag i gjerningen, tross arvesyndens motstand. Vi kjenner saken fra Luthers Lille Katekisme tre år senere: «Han er min Herre, som har gjenløst meg, fortapte og fordømte menneske» osv. Han er eneste årsak til frifinnelse og barnerett hos Gud. Med ham til gave, følger vi hans eksempel i gode gjerninger. De er hensikten med frifinnelsen av nåde. Men uten Kristi virksomme nærvær i de troendes liv, kan ingen behage Gud med gjerninger, om de enn har Guds ord og bud for seg. Vantroen er alle syndearters mor, også den forfinede egenrettferdighet.  

Luthers oppgjør med Erasmus aktualiserte Jesu oppgjør med fariseerne og de skriftlærde, og dermed den uforenlige motsetning: På den ene side Guds uforbeholdne tilgivelse for sin godhets skyld. Troen anvender frifinnelsen i Sønnens lidende lydighet – og ikke av noen annen grunn. Han er den rettferdighet som evangeliet åpenbarer og Gud tilregner troen av nåde. Da er det ikke tale om en selvbestemt eller selvvalgt tro, men om den tro som Gud skaper og opprettholder. Det gjør han i dem som hører Kristi ord forkynt og tar vare på det.  

På den annen side står den rake motsetning: Troen på menneskets evner til å forstå «virkeligheten», og med Guds hjelp medvirke til sin egen frelse. Den sekulære humanist vil ikke høre Guds evangelium, men nøyer seg med det religiøse moment – troen på mennesket som alle tings mål og sin egen lykkes smed.  Motsetningen mellom Luther og Erasmus består med Erasmus som representant for en «kristen» humanisme, en i og for seg meningsløs floskel. Den er ingen tilfeldighet, for Erasmus forente momenter i fariseismens menneskesyn og antikkens dannelsesideal.  

Luthers to hovedinnvendinger mot Erasmus

Første innvending: Erasmus overså at kun Gud er Den Gode – fri til å gjøre det gode. I forholdet til Gud er mennesket kun fri til å leve etter sin onde vilje, så lenge den allmektige Gud ikke får gripe inn med sitt ord, offentlig forkynt og hørt. Unntak er handlinger under ytre tvang.  

Erasmus betraktet menneskets ansvarlighet i lovens perspektiv, og trakk slutningen: Guds dom forutsetter menneskets frie beslutningsevne (liberum arbitrium), da forstått som evnen til å virkeliggjøre sin natur. Denne slutning innbyr til følgende konsekvensrekke:  

• Det enkelte mennesket er ansvarlig for selvrealisering,  

• står til ansvar overfor seg selv og

• kan samarbeide med Gud om sin omvendelse, rettferdiggjørelse og helliggjørelse.

Men den bibelske diagnose er klar: Menneskets beslutningsevne er ikke fri i dets gudsforhold, men bundet til Guds fiendemakters onde planer og onde vilje. Jak 1:14 – enhver blir fristet når han dras og lokkes av sitt eget begjær.  Under syndefallets kår er arvesynden virksom i menneskets innerste og frembringer uavlatelig tanker, ord og gjerninger gjennomsyret av ondt begjær og derfor uten gudsfrykt og kjærlighet til Gud, (jfr. CA 2).  

Bildet er et annet i menneskets forhold til andre mennesker og skaperverket for øvrig. Vi evner beslutninger til gavn for oss selv, fellesskapet og skaperverket. Sett i lys av Guds åpenbaringsord, vitner denne begrensede beslutningsevne om Guds opprettholdende gjerning.  

Eksempel: Luthers forklaring til tredje bønn i ”Fadervår”. Den gode Skaperen er virksom i det skapte og ”bryter og hindrer alle onde planer og all ond vilje”, og lar sin gode og nådige vilje skje. (Jfr. LK forkl. 1 trosart.)

Andre innvending: Erasmus overså at ansvarlighet for Gud innebærer regn-skap for Gud, slik det fremgår av det himmelske bibliotek.  

Bøkene - og de må være mange! - fastholder det liv som er levet, både livet under Guds vredesvirkelighet som loven åpenbarer på grunn av overtredelsene, og livet under Guds nådevirkelighet som evangeliet åpenbarer uten lovgjerninger. Denne forskjell foregriper Guds dom, for navnene på Guds frikjente barn står skrevet i Livets Bok allerede (Åp 20:12. Jfr. Mt 25:34, 37-39). Guds universelle nåde - stilt frem i Kristi korsdød - stadfester menneskets ansvarlighet under Guds lov.  

I spørsmålet om valgfrihet i menneskets gudsforhold utgjør forskjellen mellom lovens krav og evangeliets gave den avgrunnsdype forskjell mellom de posisjoner som Luther og Erasmus representerer.  

Hvordan gjøre det gode slik Gud vil?

Mennesker vil gjøre det gode mot andre, men har ikke evnen til å gjøre det gode slik Gud vil. Hva så? Luthers arbeid med bibeltekster om saken begrunner konklusjonen: Gud skaper av ingenting ny vilje, lyst og kraft til å leve det liv han har skapt oss til å leve, om enn i sin begynnelse og i svakhet. Det gjør Gud med sitt virksomme ord, forkynt og hørt. Med andre ord sagt: Ved den tro som Den Hellige Ånd virker med Kristi ord, fornyer han mennesket innenfra og gjenreiser det tapte gudsbilde med saligheten for øye. Gud er Gud i sin trofaste kjærlighet og handlende allmakt. (”Handlende allmakt” ikke Luthers uttrykk.)

Troen setter all sin lit til Den Gode, som gjør det gode for sin egen skyld (jfr. LK forkl. 1. bud). Denne tro er den tro som Gud virker med sine «dyrebareste og største løfter», 2 Pet 1:4. Hvorfor? For at vi «ved dem skulle få del i guddommelig natur, etter at dere har sluppet bort fra forfallet i verden, det som kommer av begjæret. (Jfr. LK forkl. 2 trosart. om hensikten.)

Troen samarbeider med Gud på frifinnelsens vilkår i Kristi lidende lydighet, gitt den enkelte til del i dåpen. (Jfr. LK «hva er meningen med vanndåpen?»). Utelukket er alle forbehold om kvalifikasjon og godtgjøring. Troen har Guds godhet og menneskekjærlighet i Kristus Jesus, gitt i dåpen med løftet om salighet for hver den som tror (Mk 16:16, Tit 3:4). Alt i kirken handler om dåpen. Gud er det godes suverene subjekt hele veien i den kristnes liv. Vi er henvist til å høre Guds ord og ta vare på det – hele veien. Alternativet er den vilkårlige, ”kjødelige” frihet i menneskets selvforgudende selvrealisering, som i Guds øyne er en hvitkalket grav (Mt 23:27f).  

”Den inkarnerte tro” (fides incarnata)

Med «den inkarnerte tro» siktet Luther til troens ytterside i livets vitnesbyrd.  Dens kilde er Kristi selvhengivende kjærlighet, virksom ved troen i døptes liv.  Troen er billedlig talt kanalen for Guds gode og nådige vilje i tanker, ord og gjerninger. Troen ses ikke, men livets vitnesbyrd ses. Det er mer eller mindre tvetydig på grunn av arvesyndens motstand inntil død og grav.

Troen har Kristus og er fri til gjerninger som har Guds befaling for seg (Rom 13:8-10, Tit 3:4-8). Da er det viktig å merke seg at ingen kan medvirke til Guds nyskapende gjerning, om så med tårer, sukk og bønn. Hos Gud er kristendom nok. Troen har Kristus og mangler ingenting, sier et Luther et sted.  Men uten Kristus i hans lidende lydighet, er den bundne valgfrihet ubegripelig, ja, truende.