Den eldste kristne tolkning og bruk av Det gamle testamente

15. Den eldste kristne tolkning og bruk av Det gamle testamente.

Ps. Tall i teksten er til sluttnoter. -nettred.

I Om vi skulle formulere overskriften med den eldste kirkes egen terminologi, måtte vi sagt: den eldste kristne tolkning og bruk av Skriftene eller Skriften. Med Skriften(e) mente de første kristne det samme som jødene: den skriftsamling som først senere - i kirken - fikk navnet Det gamle testamente.1 I den eldste kristne tid er altså GT og Skriften det samme. Dernest en innledende bemerkning om arten av vårt kildemateriale. Vi har i behold et ganske stort antall skrifter som i større og mindre grad er viet skrifteksegese. Med det mener jeg skrifter som uttrykkelig siterer gammeltestamentlige tekster, og gir dem en anvendelse som ihvertfall indirekte innebærer en tolkning. Det som er felles for de fleste av disse tekster, er at de er polemiske eller ihvertfall argumenterende. De vil bevise noe ut fra Skriften. Jesus selv, evangelistene, Paulusbrevene, talene i Acta, Barnabasbrevet, Justin Martyr, Meliton av Sardes, Theofilus av Antiokia - de vil alle bevise noe ut fra Skriften, noe som blir motsagt av andre og som det må argumenteres for. Det er denne type skriftbruk som er bredt dokumentert i kildene - i nokså ulike litteraturgenre. Men denne form for skriftbruk var ikke den eneste. Justin Martyr peker på en annen form i sin berømte skildring av den søndaglige gudstjeneste. Der leses det "fra apostlenes erindringer eller profetenes skrifter... Når den som leser har sluttet opplesningen, holder forstanderen en tale der han formaner og tilskynder oss til å etterleve de gode ting vi har hørt" (1. Apol. 67,4). Denne parenetiske preken, som kirken overtok fra synagogen som en regelmessig ukentlig omgang med Skriften, er vi omtrent uten kilder til. Et visst inntrykk kan vi nok danne oss gjennom de to Klemens-brev og deres skriftanvendelse, som i hovedsak er parenetisk, lite dogmatisk kontroversiell - og derfor også litt atypisk i forhold til de kilder jeg nevnte ovenfor. Men selv disse homilieaktige skrifter er polemiske, foranlediget av aktuell strid og splid i menighetene, og derfor neppe helt typisk, må man tro, for den jevne ukentlige parenetiske tekstutleggelse. Denne skriftutleggelse skulle vi gjerne visst mer om, men vi må holde oss til den vi har kilder for, og da er det den mer argumentative, didaktiske, kerygmatiske og polemiske skriftutleggelse vi taler om, den som vil bevise noe ut fra Skriften. Det jeg sier i det følgende, gjelder primært denne.

Fascinerende og fremmedartet. Med de to karakteristikkene kan vi vel oppsummere en moderne lesers umiddelbare inntrykk av oldkirkelig skrifttolkning. Fremmedartet fordi denne skrifttolkning er så helt annerledes enn den tolkningsmetodikk vi har tilegnet oss gjennom vår utdannelse. Og nettopp derfor så fascinerende. Det gjør meg nysgjerrig på spørsmålet: Hvordan ble den tidlige kristne skrifttolkning opplevet i sin samtid? Ble den også da oppfattet som fremmedartet og eksotisk, eller fulgte den tvert om tidens alminnelige konvensjoner? Nærmer vi oss de oldkirkelige bibeltolkere med dette spørsmålet, synes svaret å være ulikt for ulike forfattere. Hos Origenes hører vi tale om kristne - Origenes kaller dem simplices - som helt avviser hans allegoriske tolkninger. De latterliggjør dem og vil ikke høre dem.2 Hos Origenes møter vi altså en bibeltolkning som var kontroversiell allerede i sin samtid. Og Origenes lar oss ikke være i tvil om hva det var hans motstandere tok anstøt av: det var hans allegoriske eksegese (hos moderne forskere ofte dratt sammen i ordet allegorese). Selv holdt de seg til det Origenes kaller den likefremme, enkle mening, eller historia. Når vi kan føle oss fremmede overfor Origenes' allegorese, er det altså ikke bare tale om en avstand i tid og kultur. Origenes var kontroversiell i sin egen tid. Senere kjenner vi debattene mellom alexandrinske og antiokenske eksegeter,3 og selv om moderne forskere kanskje har overdrevet det moderne preg ved den antiokenske eksegese, er det ingen tvil om at antiokenerne følte noe av det samme anstøt ved allegorisk tekstlesning som vi gjør. Går vi til de kristne bibeltolkerne før Origenes, er det imidlertid påfallende at vi i liten grad støter på materiale som tyder på at selve deres eksegetiske metode var omstridt eller kontroversiell. Deres eksegetiske resultater var selvsagt omstridte, men i liten grad den teknikk de brukte for å nå dem. Jeg har naturligvis i særlig grad Justin i tankene. Slik Justin fremstiller samtalen mellom ham selv og jøden Tryfon, kan Tryfon protestere heftig mot Justins tolkninger, men aldri mot hans teknikk som sådan. Tvert om, han kan komplimentere Justin for at han alltid og i alle spørsmål strever etter å begrunne sine synspunkter i eksakt skrifttolkning (Dial. 56,16 o.a.). Heller ikke hos andre av de tidlige forfattere har jeg funnet klare spor av en kontrovers om tolkningsteknikker, verken mellom kristne og kristne eller mellom kristne og jøder - med ett unntak: Markion. Han har åpenbart beskyldt kirken for å bortforklare GT's likefremme mening, som jødene har et mye bedre grep om.4 Det virker som det særlig er de messianske profetier Markion har i tankene. Jødene har rett i at GT's Messias er en kriger som bruker vold; de har derfor også rett i at Jesus ikke er GT's Messias.5

Men jeg betviler at man i streng forstand kan kalle dette en debatt om eksegetisk metode. Det går snarere om et helhetssyn på den gammeltestamentlige messianisme. Også Markions motstandere på kirkelig hold var klar over at den gammeltestamentlige messianisme ikke uten videre "passet" på Jesus, ihvertfall ikke i hans historiske komme i svakhet og lidelse. Justin, og etter ham Tertullian, løser dette problem gjennom tanken om de to parusier. I sin annen parusi skal Jesus utføre og være alt det jødene etterlyser hos ham i hans første parusi. Og når Tertullian har sagt det, kan han gå Markion og jødene overraskende langt i møte, ved å si at de profetier som taler om Kristi annet komme er langt tydeligere enn de som taler om hans første.6 Man kan, om man vil, tolke det som en stilltiende innrømmelse av at jødene har et godt poeng når de hevder at Jesus ikke oppfylte de gammeltestamentlige Messiasforjettelser. Han gjorde ikke det, sier Tertullian, ikke i sitt første komme. Da oppfylte han bare de dunklere profetier i Skriften som taler om Messias' lidelse og fornedrelse.

Denne debatt mellom Markion og hans kirkelige opponenter er altså langt mer enn en debatt om eksegetisk teknikk, evt. en debatt om litteral kontra allegorisk eksegese. Men dermed blir vi stående ved den konklusjon at Origenes er den første kristne skrifttolker som synes å ha utløst en stor og intens debatt om selve den eksegetiske metode. Og debatten ble utløst av hans allegorese, eller kanskje mer presist: hans form for allegorese. I tiden før Origenes synes den kristne skrifttolkning i formal, teknisk henseende å ha vært forholdsvis upåfallende. Upåfallende i forhold til hvilket miljø? Mange overveielser peker i den retning at vi i det minste kan ta som en arbeidshypotese at den var lite påfallende i et jødisk miljø. Og selv et overfladisk bekjentskap med jødisk midrasjlitteratur er tilstrekkelig til å bekrefte en slik hypotese. I stor grad kjenner man de eksegetiske grep - om man vil: knep - igjen. Er man fortrolig med jødisk midrasjlitteratur, forbauses man ikke over at jødiske opponenter i liten grad besværer seg over de tidlige kristnes eksegetiske teknikk, men nesten utelukkende over deres eksegetiske konklusjoner.

På denne bakgrunn spør man seg på nytt hvorfor Origenes' allegorese skulle bli så kontroversiell blant de kristne. Det følgende er bare en løs overveielse, men jeg synes den er interessant. Allegorese av Origenes' type var altså ingen ny oppfinnelse. Den var praktisert for lengst, nesten overalt i den greske verden, og på det mest sentrale sted man kan tenke seg, nemlig i den alminnelige skole (de høyere trinn). Her var Homers gudemyter tekst, og tolkningen var en stoisk allegorese som av Homers frodige gudefortellinger utvant en filosofisk teologi og etikk. Flere forskere har pekt på den store betydning denne stoiske Homer-eksegese må ha hatt for den tidlige kirke, nettopp fordi den hørte med til almendannelsen.7 Hvordan stilte de tidlige kristne seg til denne allegorese-tradisjon? Det er interessant å legge merke til at Justin implisitt synes å avvise den. Han hevder med stor overbevisning at "poetenes" gudemyter bør forstås temmelig bokstavelig: De handler i virkeligheten om det englefall som også er omtalt i Gen 6,1-4 (1. Apol. 5; 2. Apol. 5). Den forståelse av englefallet som han her gjør seg til talsmann for, finner vi in nuce allerede på jødisk hold, f.eks. i 1 Hen 19. Kanskje har kristne av Justins støpning avvist den allegoriske Homer-lesning, fordi man oppfattet den som et forsøk fra grekernes side på å "redde" Homers guder - hva Justin selv nettopp ikke ville.8 Han ville tvert om eksponere og avsløre dem, men da måtte Homers fortellinger bli stående som faktiske fortellinger. Justin er interessert i å opprettholde dem som historia, for å bruke en (litt!) senere terminologi. Kan vi her ha noe av bakgrunnen for at Origenes' allegorese ble så kontroversiell blant kristne? Følte de at han behandlet bibelteksten på samme måte som Homer-allegoristene behandlet Homer-teksten? Og hvis de var vant til å bedømme Homer-allegoresen negativt - som en flukt ut av en forlegenhet - hvordan skulle de da reagere positivt på Origenes' allegorese av GT? Har de fornemmet at dette indirekte var en innrømmelse av stor forlegenhet vis a vis den gammeltestamentlige teksts historia?

Jeg lar det være med disse antydninger og spørsmål. Som man vil skjønne, mener jeg at Origenes på mange måter innleder et nytt kapittel i den kristne skrifttolknings historie. Jeg vil i det følgende være mest opptatt av tiden før Origenes.

III

Selv om man foretar denne kronologiske avgrensning, står man overfor et stort materiale som ikke bare fascinerer fordi det er fremmedartet, men også fordi det er så mangfoldig og variert. Spør man etter formalia, altså de eksegetiske teknikker og grep, er det et forvirrende mangfold man står overfor. Spør man etter skrifttolkningens Sitz im Leben, er mangfoldet og variasjonsbredden ikke mindre. Og spør man endelig hvilke saker den eldste skrifttolkning er opptatt av, kan listen over sentrale loci lett bli meget lang. Allikevel må vi forsøke å finne et samlende synspunkt som i noen grad kan forklare mangfoldet og samtidig organisere stoffet på en naturlig måte. Jeg har blitt stående ved et nokså enkelt synspunkt, som jeg synes både fungerer elastisk, og samtidig har en betydelig forklaringskraft. Kort kan jeg formulere det slik: Den eldste kristne skrifttolkning består i en søken i Skriftene etter legitimasjon for de punkter i kristen tro og praksis som skilte seg fra jødedommen. Jeg vil først understreke at det her er tale om den eldste kristne skrifttolkning - la meg si de første 130 år eller så, til midten av det annet århundre. I denne tidlige periode har de kristne skrifttolkere så å si ansiktet vendt mot jødedommen, det jødiske miljø - som i stor grad også var deres egen bakgrunn. Selvsagt kan de også vende ansiktet mot den hedenske verden, men måten de ser den på, og måten de henvender seg til hedenskapet på, er på avgjørende måte bestemt av det de ser og sier med ansiktet vendt mot jødedommen. Ja, i den tidligste periode er det strengt tatt anakronistisk å si at de står overfor jødedommen, de er jo selv jøder, og deres tro på Jesus som Israels Messias tar dem ikke ut av det jødiske folk, men setter dem inn i en innen-jødisk konflikt. Jeg tror altså vi skal ta utgangspunkt i disse første kristnes differanse i forhold til deres jødiske bakgrunn, når vi prøver å forstå deres skrifttolkning. Det som skilte dem fra deres jødiske landsmenn, det som gjorde dem annerledes, det var det de søkte legitimasjon for i Skriftene. Og hva var det? I ett av de oldkirkelige skrifter som bringer skriftutleggelsestradisjonen i bredest format - Justins første Apologi - har forfatteren gjort oss den tjeneste at han innledningsvis oppsummerer hva han vil bevise ut fra Skriftene.

I profetenes bøker, sier han, finner vi Kristus forutsagt som * den som skulle komme, * bli født av en jomfru, * vokse opp til mann, * helbrede enhver sykdom og all skrøpelighet og oppvekke de døde, * bli hatet og miskjent og korsfestet, * dø og stå opp fra de døde, * fare opp til himmelen, * både være og bli kalt Guds Sønn, * og at noen skulle sendes av ham til alle folk og forkynne dette, * og at særlig hedningene skulle tro på ham. (1. Apol. 31, 7)

Dette summarium består klart av to komponenter: først det vi kunne kalle en historia Iesu, et kristologisk kerygma av lignende type som vi senere finner i annen artikkel i de ulike trosbekjennelser.9 Poenget i vår sammenheng er den enkle konstatering at det kristologiske kerygma er det første viktige punkt som skiller den tidlige kristendom fra sin jødiske bakgrunn. Ikke bare var identifikasjonen av Messias med Jesus kontroversiell, vel så vesentlig var det at Jesus var en meget annerledes Messias, sammenlignet med den tradisjonelle jødiske Messias-forventning. Det andre viktige punktet i Justins summarium handler om Guds folk: Hvem er det folk som tar imot Messias og blir frelst? Hedningene mer enn jødene, sier Justin, og her lå naturligvis det annet viktige punkt hvor den tidlige kirke snart kom til å avvike sterkt fra jødiske forventninger og idealer. Det tredje punkt har nær sammenheng med det andre, men nevnes ikke i denne sammenheng av Justin. Det er hele spørsmålet om Loven og lovobservansen, heri innbefattet spørsmålet om omskjærelse, renhets-, spiseforskrifter og kultus. I Dialogen med Tryfon stilles dette spørsmålet helt i spissen for debatten:

Det vi stiller oss mest uforstående til, er at dere, som gjør krav på å frykte Gud og vil være bedre enn andre, likevel ikke skiller dere ut fra dem og ikke lever annerledes enn hedningene. For dere holder ikke festene og sabbaten og praktiserer ikke omskjærelsen. Til alt overmål har dere satt deres håp til et korsfestet menneske! Hvordan kan dere håpe på noe godt fra Gud, når dere ikke holder hans bud? (Dial. 10,3).

Jeg tror vi i disse tre temaangivelser, hentet fra Justin, har de tre viktigste differansepunkter mellom jøder og kristne. Og det er nettopp disse punkter som er den tidlige skrifttolknings sentra.10 Ikke minst derfor er den så gjennomført argumenterende og polemisk. Av plasshensyn kommer jeg i det følgende til å eksemplifisere dette på den kristologiske skriftbevistradisjon, men det samme kunne godt vært utfoldet på de to andre spørsmålene også.

Selve det faktum at de kristne holdt en korsfestet mann for å være den lovede Messias, utgjorde i seg selv et formidabelt avvik i forhold til jødedommen forøvrig. Vi må jo ikke glemme at Jesus ikke bare led den mest vanærende død man overhodet kan tenke seg for en jødisk mann. Han døde også med en innskrift over sitt hode som representerte romernes hån mot den jødiske messias-forventning: "Jødenes konge". Når jødiske menn og kvinner trodde på denne mann som Israels Messias, da trodde de på en meget annerledes Messias. Og her var det deres Skrift-studium hadde sitt utgangspunkt. De ransaket Skriftene for å kunne si at nettopp det som var annerledes og nytt med deres Messias - nettopp det var kata tas grafas. Dette skriftbevis for den korsfestede, begravede og oppstandne Messias møter vi antydningsvis i sin tidligste form i Paulus' kjente ord om det han først overgav korinterne, 1 Kor. 15,3-5:

Først og fremst overgav jeg dere det jeg selv har tatt imot: at Kristus døde for våre synder etter skriftene, at han ble begravet, at han stod opp den tredje dag etter skriftene og at han viste seg for Kefas...

Vi ser her med en gang hvor det eldste skriftbevis hadde sitt tyngdepunkt: Det skulle vise at Messias' død og oppstandelse var forutsagt i Skriften. At skriftbeviset hadde sitt tyngdepunkt her, fremgår også tydelig av Lukas-skriftene:

For Emmaus-vandrerne viste Jesus ut fra "Moses og alle profetene": "Messias måtte lide dette og så gå inn til sin herlighet" (Lk 24,25-27).

"Slik står det skrevet: Messias skal lide og stå opp fra de døde tredje dag..." (Lk 24,45).

Paulus viste ut fra Skriftene "at Messias måtte lide og stå opp fra de døde" (Apg 17,2f).

Det som på disse steder bare antydes stikkordmessig, utfoldes i bredt format i Peters og Paulus' "hovedtaler" om Jesus i Apg, kap. 2 og 13. Kors og oppstandelse, det er de to brennpunkter i skriftbeviset. Begge deler er kontroversielle i møtet med jødene: En korsfestet Messias var en uforutsett og uhørt nyhet i forhold til tradisjonell Messias-forventning. Og der ingen Messias-død var forutsett, var heller ingen Messias-oppstandelse ventet.

Vi kjenner jo ikke den jødiske Messias-forventning på Jesu tid så godt som vi gjerne skulle gjort. Det er derfor også vanskelig å si om tanken på en lidende Messias var kjent eller ukjent. Hvorvidt en tekst som Jes 53 om Herrens lidende tjener ble koblet sammen med Messias-tanken, og i tilfelle i hvilke miljøer, vet vi også svært lite om. NT selv gir klar beskjed om at Jesu disipler stilte seg totalt uforstående til hans forutsigelser angående korset og oppstandelsen, og vi gjør vel rett i å oppfatte det som et vink om at det ihvertfall i deres miljø ikke var vanlig å forestille seg en Messias som døde og oppstod.

Med bakgrunn i "mellomtestamentlig" litteratur, Dødehavstekstene og den rabbinske litteratur kan vi danne oss et ganske pålitelig bilde av hvilke messianske profetier i GT som spilte den største rolle i jødedommen på Jesu tid.11 Det kan være nyttig å liste dem opp:

Gen 49,10f Num 24,17 Jes 11,1-4 Mika 5,1-4 Sak 9,9f Sal 2,1-8 Sal 72,5.17

Med et visst unntak for Sak 9,9, er det ganske entydig den sterke, triumferende Messias vi møter i disse tekster. Og ingen av disse steder er sentrale i det eldste skriftbevis for korset og oppstandelsen. Omvendt: De helt sentrale bevistekster for korset og oppstandelsen - Jes 53, Sal 22, Sal 69, Sal 16; Sal 110,1, Hos 6,2 (?) - synes ikke å spille noen rolle i den tradisjonelle jødiske Messias-forventning. To moderne jødiske forfattere gir antakelig godt uttrykk for hvordan en jøde, også på apostlenes tid, ville reagere på det kristne skriftbevis:

Bibelen ble gjennomgransket i den hensikt å finne det ingen hadde sett der før (min uth.) beviser for at Messias ville bli drept uten å ha brakt fred til verden og forløsning for Israel...12

Fokuseringen på kors og oppstandelse var altså det spesifikt nye ved det kristne skriftbevis for Jesu messianitet.

Hittil har jeg argumentert for at det kristologiske skriftbevis i sin første fase var markert forskjellig fra det tradisjonelt jødiske, at det nettopp fokuserte på de sider ved Jesu liv og verk som skilte seg ut som annerledes, problematisk og uventet i forhold til miljøets forventninger. Om vi nå anlegger et diakront perspektiv og spør: Hvordan utviklet det seg siden - da vil jeg mene at følgende overveielse a priori fremstår som rimelig: Ettersom tiden gikk, ville de kristne i økende grad føle behov for å vise at Jesus dog også hadde oppfylt de "gamle" messianske profetier, som jødene hele tiden hadde lagt vekt på. Jeg mener en slik formodning blir bekreftet om vi vender oss til de senere skikt i NT og til det annet århundres litteratur. I hymnene i Lk 1 og 2 slår mer tradisjonelt jødisk materiale igjennom i skriftallusjonens form. De samme tekster dukker sporadisk opp i Hebreerbrevet, f.eks. Gen 49,10 og Num 24,17 (Heb 7,14), og holder så for alvor sitt inntog i Apokalypsen. Går vi til Justins messianske hovedsteder i skriftbeviset i Apologien, finner vi at de har en helt påfallende "jødisk" profil. De sentrale bevissteder i den tradisjon Justin følger er disse:13

Messias' komme: 1 Mos 49,10f; 4 Mos 24,17/Jes 11,1/Jes 51,5; Sal 72,17 Messias' fødsel: Jes 7,14; Mik 5,1ff Messias' skjulte oppvekst: Jes 9,6a Den messianske salving: Jes 11,2f Lidelsen og døden: Sak 9,9; Sal 22; Jes 53 Opphøyelsen: Sal 24,7f Intronisasjonen: Sal 110,1 Gjenkomsten: Dan 7,13; Sak 12,10 12

Sammenligner vi denne listen med den "jødiske" jeg gjenga ovenfor, er det lett å se at det kristologiske skriftbevis her har fått en profil som gjør det mer tradisjonelt jødisk. Jeg har allerede anført at dette svarer til det man måtte vente. La meg tilføye at det rimer godt også ut fra en litt annen betraktning. Ettersom kirken i økende grad beveget seg ut blant hedningene i det annet århundre, fikk den et sterkere behov for å kunne påberope seg den legitimasjon som bestod i antiquitas: sannheten er gammel, sannheten har alltid vært. Utbyggingen av et utførlig skriftbevis gir god mening også under denne synsvinkel, og det at man så å si legger beslag på hele den tradisjonelle jødiske messianisme i utbyggingen av det messianske skriftbevis, er ganske naturlig. Det messianske skriftbevis er altså et første sentrum i den tidligkristne skrifteksegese. Den fornyede granskning av skriftene setter inn på de punkter der differansen i forhold til tradisjonell jødisk messias-forventning ble opplevd mest akutt. Etterhvert ble differansen bygget mer ned ved at mer av tradisjonelt jødisk gods ble bygget inn i det kristne skriftbevis.

Dette vi hittil har sett etterlater oss det inntrykk at skriftbeviset bestod av nokså få messianske profetier som utgjorde skjelettet i skriftbeviset. Hva med Skriftens større sammenhenger? Justins dialog med Tryfon inneholder et rikt typologisk materiale.14 Og her finner vi en rikere utfoldelse av Jesus-historiens frelsesbetydning. Jeg skal kort omtale noen sentrale motiver. Vi kan enkelt skjelne mellom to hovedtyper av Kristus-typologier hos Justin. Den første typen henter sitt stoff fra de historiske beretninger, og ser forbilder i personer, hendelser eller påfallende enkeltheter i tekstene - særlig exodus-beretningene. Den andre typen henter sitt stoff fra lovgivningen. Men også her har Justin hendelser i tankene, for det er idet Lovens forskrift faktisk utføres at man kan se forbildet. Og derfor er det heller ingen helt skarp grense mellom disse to grupper typologier.

Hendelsene under exodus, ørkenvandrring og landnåm er viktige kilder for Justins typologiske tolkninger (se særlig oppregningen i Dial. 86). Det hele begynner naturligvis med påskelammet. Her ser Justin en rekke typologiske samsvar:

* Lammet ble stekt på et korsformet spidd (Dial. 40,3).

* Blodet ble smurt på dørkarmene, loddrett og vannrett, og dannet korsets tegn (Dial. 11,3f).

* Lammets blod reddet folket - Jesu blod frelser dem som tror (Dial. 111,3).

* Husene ble "salvet" med lammets blod - de som tror på Jesus, salver sine "hus", dvs. sine legemer, med hans blod (Dial. 40,1 og 111,3.) Dette er høyst sannsynlig en henspilling på dåpen.

Påskelammet er et sentralt Kristus-forbilde i Justins kildemateriale (Dial. 40; 72; 111), ikke minst fordi Jes 53 ble oppfattet som sagt om Kristus i hans egenskap av det sanne påskelam (Dial. 14): "Han åpnet ikke sin munn, lik lammet som føres bort for å slaktes..." (vers 7). Når Justin skal følge exodusbegivenhetene videre, legger han særlig merke til hendelser der "tre" og "vann" er sammenstilt: Moses delte vannet med sin stav; han slo med staven på fjellet, og det kom vann. Han kastet et tre i vannet i Mara, og vannet ble godt. Disse og flere episoder regner han opp i Dial. 86; og føyer også til andre bibelske fortellinger med lignende motiv. "Tre og vann" - det peker naturligvis på korset og dåpen. Og her melder tanken på den virkelig store "dåp" i GT seg: syndfloden.

Syndfloden var et bilde på frelsens mysterium for alle mennesker. Den rettferdige Noa og de andre som ble reddet i syndfloden - hans kone, hans tre sønner og deres døtre, åtte i alt - var et bilde på den åttende dag (i uken), som samtidig er den første, da Kristus viste seg som oppstanden fra de døde. For Kristus, den førstefødte som står over alt det skapte (Kol 1,15), ble igjen opphavet for en ny slekt - født på ny av ham ved vann og tro og "tre" - det siste et bilde på korsets mysterium. For Noa ble frelst i (arkens) tre, båret på vannet med sin familie (Dial. 138,1f).

I denne komprimerte tekst holdes mange sentrale nytestamentlige motiver sammen. Kristus var "den første" eller "opphavet" både i den første skapelse og i nyskapelsen ved hans kors og oppstandelse, jfr. hymnen i Kol. 1,15-20. Oppstandelsen og dåpen hører sammen: Kristus oppstod på den første dag i uken, som også er den åttende dag. Syndflodens vann symboliserer allerede i GT dødsriket - som ofte lokaliseres i vannet. I dåpen skjer en nedstigning til dødsriket, men ved korsets tre løftes vi opp og frelses fra døden.15 Av hendelsene under ørkenvandringen fester Justin seg særlig ved to som har med Josva å gjøre. I den greske Bibel er Josva og Jesus samme navn (i sak er det samme navn også på hebraisk). Justin finner det derfor meget betydningsfullt at Israel vant slaget mot amalekittene (2 Mos 17) da Moses gjorde korsets tegn mens han bad under slaget - han bad med utstrakte hender - og Josva "bar" Jesu navn i spissen for hæren. Både korset og navnet var der; de to sterkeste bærere av Kristi kraft som Justin kjenner (Dial. 90,4f; 91:3). Derfor ser Justin også en dyp mening i at det var Josva, ikke Moses, som førte folket inn i landet og delte det ut som arv til dem (Dial. 113f).

Josva gav dem arven, men bare midlertidig, for han var ikke Kristus, vår Gud, og heller ikke Guds Sønn. Men denne andre "Josva" (Jesus) vil - etter den hellige oppstandelse - gi oss en evig arv i eie (Dial. 113,4).

I det gammeltestamentlige lovstoff stanser Justin bl.a. for forsoningsdagen, 3 Mos 16. I de to bukkene - syndofferbukken og "syndebukken" - ser han forbilder for Kristus, som var et sonoffer for alle syndere som vender om. Han ser også en antydning om Kristi to ankomster, hans første komme og hans gjenkomst (Dial. 40,4f).

Det jeg her har nevnt, er bare et lite utsnitt av et rikt typologisk materiale hos Justin. For en del har han det felles med Barnabas; de synes begge avhengige av felles kilder. Mens "profetibeviset" er nokså tilbakeholdent med å utfolde frelsesbetydningen av Jesus-historien, er det dette aspekt som har hovedvekten i de typologiske tolkningene. Det kan påvises at flere av disse er blitt til på bakgrunn av jødisk skriftlærdom, og man spør seg om vi også her står overfor en arv fra jødekristne teologer som grunnet på korsets og oppstandelsens hemmelighet i Skriftens lys.

VII

To synspunkter til slutt.

(1) Som vi har sett, utnyttes GT's exodusfortelling typologisk i NT og den tidligkristne skrifttolkning. Også annet historisk fortellingsstoff kan sporadisk utnyttes typologisk, men exodus-syklusen står i en særstilling. Dette er jo i og for seg ingen sær-kristen ide. Exodusbegivenhetene fungerer typologisk i den eskatologiske forkynnelse allerede hos de eksilske og ettereksilske profeter i GT, og senere i stor grad i den tidligjødiske litteratur. Det jeg i denne sammenheng vil understreke, er at jeg velger mine ord med en viss omhu når jeg sier at exodusbegivenhetene utnyttes typologisk. Når man f.eks. leser Paulus' klassiske exodus-typologi i 1 Kor 10, må man jo bli slått av at han strengt verken taler om eller utlegger tekster, men han taler om og han utlegger hendelser. Ja, han forholder seg til en "forfatter", en auctor, også, men forfatteren er ikke primært Moses som skrev teksten, men Gud som "skrev" hendelsen, og som nå fremdeles er historiens herre, og derfor stadig skriver på en tekst som ikke enda er ferdig. Selve muligheten for en typologisk lesning av historiske hendelser ligger jo i denne overbevisning om at Gud, historiens herre, er disse hendelsers auctor. Guds handlinger fremviser felles strukturtrekk, felles mønstre. Dette er en overbevisning som uttaler seg om ting på et annet nivå enn det vi moderne eksegeter beveger oss på, når vi spør etter intensjon og mening hos tekstens forfatter. Men derfor representerer den typologiske lesning av exodus-begivenhetene en utfordring til oss, som vi ikke kan besvare med en enkel henvisning til våre eksegetiske metoder og idealer. Den urkristelige skriftforståelse utfordrer oss her på et plan som ligger dypere enn det våre tekniske eksegetiske håndgrep gir oss svar på.

(2) Det leder meg over til det andre punktet, som jeg delvis har lånt fra en helt fersk artikkel av Robert L. Wilken.16 Han stiller der mot hverandre to oldkirkelige eksegeters tolkning av noen kjente profetier om den messianske tidsalder fra Jesaja-boken. Eusebius av Caesarea tolket dem eskatologisk om kirken, Theodor av Mopsuestia tolket dem - filologisk og historisk samvittighetsfullt - som en beskrivelse av det ettereksilske Israels situasjon. Hvem av dem var den beste eksegeten? På filologiske premisser utvilsomt Theodor av Mopsuestia. Men spør man: Dersom vi tror at Gud er historiens herre, og dersom vi tror at han gjennom profetene åpenbarte noe om den plan han ville iverksette til vår frelse - må vi ikke da tilkjenne Gud retten til selv suverent å eksegere sine profeters profetier gjennom selve oppfyllelsen? Det avgjørende spørsmål blir jo til sist: Hva tror vi egentlig det var profeten talte om? Talte han om det som Gud har gjort nå i disse siste dager ved Sønnen, så har allikevel Eusebius rett: Da er det endetidens Gudshandling i Kristus og menigheten som er den gyldige eksegese av profetene. Så kan vi nok fremdeles mene at de oldkirkelige fedre, målt med våre mål, var litt for flinke til å finne selv små detaljer i den nytestamentlige frelseshendelse - finne disse igjen i enda mindre detaljer i den bibelske tekst (eller de hendelser den handler om). Men jeg synes det nesten ville være smålig, om vi ikke innrømmet dem at tendensen i deres eksegese - det at de leste mye i GT som realisert eskatologi i Kristus - at det var riktig, og i pakt med Skriftens ånd og intensjon. Mer i pakt med den, enn en eksegese som i spørsmålet om oppfyllelsen av Guds profetier og løfter nekter å tale om noen oppfyllelse, med mindre Gud i oppfyllelsen skulle eksegere sine egne tekster med filologisk nøyaktighet.

Noter:

1. Begrepet "gammel pakt" er nytestamentlig (2 Kor 3,14 o.a.), og "ny pakt" gammeltestamentlig (Jer 31,31). Men selv om Paulus kan tale om å "lese den gamle pakt", betegner begrepet her ennå ikke en boksamling, men snarere den ved Moses formidlede åpenbaring. Hos Meliton av Sardes (ca 175 e.Kr.) møter vi uttrykket "den gamle pakts bøker" (fragm. 4; St. G. Hall, Melito of Sardis: On Pascha, and fragments (Oxford Early Christian Texts; Oxford: Clarendon Press 1979), 64). Men først hos Klemens av Alexandria brukes "den gamle og nye pakt" som betegnelser på de to boksamlinger (Stromateis V,85,1). Tertullian overfører disse betegnelser til latin (vetus et novum testamentum), men først hos hans etterfølgere blir de vanlige som betegnelser på de to deler av Bibelen. Se H. von Campenhausen, Die Entstehung der christlichen Bibel (BHT 39, Tübingen: J.C.B. Mohr 1968), 303-11.

2. F.eks. Hom in Hes. VI:8; Comm. in Rom. VIII:8, jfr. Gunnar af Hällström, Fides Simpliciorum according to Origen of Alexandria (Commentationes Humanarum Litterarum 76; Helsinki 1984), 45, med flere kildebelegg.

3. Til forskjell fra eksegetene i Alexandria (med Klemens og Origenes i spissen), avviste den senere eksegetskole i Antiokia allegorisk tolkning av tekstene, ihvertfall slik allegorien ble drevet i Alexandria. Om antiokenerne og deres eksegese, se bl.a. J.N.D. Kelly, Early Christian Doctrines (4th ed.; London: A.&C. Black 1968), 75-78; K. Froehlich, Biblical Interpretation in the Early Church (Sources of Early Christian Thought; Philadelphia: Fortress Press 1984), 19-23; S. Hidal, 'Den antiokenska exegetikskolan och judisk skriftlärdom', i S. Hidal m.fl. (utg.), Judendom och kristendom under de första århundradena II (Stavanger: Universitetsforlaget 1986), 190-200.

4. Den grunnleggende studie til Markion er fremdeles A. von Harnack, Marcion. Das Evangelium vom fremden Gott (2. Aufl. = Texte und Untersuchungen zur Geschichte der altchr. Lit. 45; Leipzig: J.C. Hinrichs Verlag 1924), og Neue Studien zu Marcion (= TU 44,4; Leipzig: J.C. Hinrichs Verlag 1923), begge nå i samlet nytrykk på Wissenschaftliche Buchgesellschaft, Darmstadt 1985. Om Markions avvisning av allegorien, se sidene 66f; 259*-260*.

5. Kildebelegg for disse synspunkter hos Harnack, anf. skrift, 117 og 290*f.

6. Jfr. Adv. Marc. III:7:8 = CCL XIV:518:11 19; eng. overs. i A. Roberts, J. Donaldson (eds.), The Ante-Nicene Fathers III (Grand Rapids: W.B. Eerdmans 1976), 327:2.

7. Se særlig H. Dörrie, 'Zur Methodik antiker Exegese', ZNW 65 (1974), 121-138; D. Dawson, Allegorical Readers and Cultural Revision in Ancient Alexandria, Berkeley 1992; F. Siegert, 'Homer and Moses. Hellenistic Art of Interpretation and the Jewish Bible', i M. Sæbø o.fl. (utg.), Hebrew Bible - Old Testament I (utkommer på Vandenhoeck & Ruprecht, Göttingen 1994).

8. Justin hadde en viss dannelsesmessig bakgrunn i den såkalte mellomplatonismen, og mange platonikere avviste den stoiske allegorese av Homer, jfr. F. Siegert, anf. art.

9. Om det interessante forholdet mellom trosbekjennelsens historie og skriftbevisets utformning, se blant annet mine to arbeider Da Skriften ble åpnet. Den første kristne tolkning av Det gamle testamente (Oslo: Nye Luther Forlag 1987); 'Schriftbeweis und christologisches Kerygma in der ältesten kirchlichen Schriftauslegung', Schrift und Auslegung (ed. H. Kraft; Veröffentlichungen der Luther-Akademie e.V. Ratzeburg 10; Erlangen 1987) 45-54.

10. En instruktiv gjennomgåelse av skriftbevis-materialet "på langs", fra NT til Eusebius av Caesarea, finner man hos A. Freiherr von Ungern-Sternberg: Der traditionelle altttestamentliche Schriftbeweis "de Christo" und "de Evangelio" in der Alten Kirche bis zur Zeit Eusebs von Caesarea, (Halle a. S.: Max Niemeyer Verlag 1913); jfr. også J. Daniélou: Sacramentum Futuri: Études sur les origines de la typologie biblique (Études de Théologie Historique, Paris 1950); samme forf., Études d'exégèse judéo-chrétienne (Les Testimonia) (Théologie historique 5, Paris 1966).

11. Se oversikten i min The Proof from Prophecy. A Study in Justin Martyr's Proof-Text Tradition: Text-Type, Provenance, Theological Profile, (Suppl to NT 56; Leiden: E. J. Brill 1987), 260-69, med kildereferanser og litteraturhenvisninger.

12. David Berger og Michael Wyschogrod, Jews and "Jewish Christianity (New York 1978), s. 20f.

13. Listen innebærer et visst element av rekonstruksjon, idet materiale i Dialogen som synes å stamme fra den samme kristologiske tradisjon som er fulgt i Apologien er trukket inn. Jfr. The Proof, 140ff og 191ff.

14. Med typos og typologisk menes en tankemodell der gammeltestamentlige hendelser, personer eller lovbestemmelser antas å være forbilder (gresk: typoi) som peker frem mot tilsvarende nytestamentlige hendelser osv. De grunnleggende studier av denne skriftforståelse er J. Daniélou's (se note 10 ovenfor); L. Goppelt, Typos. Die typologische Deutung des Alten Testament im Neuen (Gütersloh: C. Bertelsmann 1939; nytrykk Darmstadt 1969); G.W.H. Lampe, K.J. Woolcombe (eds.), Essays on Typology (London: SCM 1957).

15. Lignende motiver finnes i Barnabasbrevet, se min artikkel 'Tidlig kristen dåpsteologi i Barnabas' brev', Tidsskrift for Teologi og Kirke 47 (1976), 81 105.

16. Robert L. Wilken, '"In novissimis diebus": Biblical Promises, Jewish Hopes, and Early Christian Exegesis', Journal of Early Christian Studies 1 (1993), 1-19.