«Den hardeste lære i Guds ord»

Min artikkel «Hele Skriften er inspirert av Gud» i Dagen (18. mars) er av en leser kommentert slik: «For meg er dette trist å lese, og sier mye om hvilket Gudsbilde Heitman har.» Noe mer konkret om hva som gjør ham trist med det gudsbildet jeg har, forteller han ikke.

Biskop Erling Utnem skrev en avhandling om «Den hardeste lære i Guds ord – Guds vrede som den mørke bakgrunn for evangeliets håp». (Avhandlingen er utgitt av FBB i 2005.) I en tid som denne, der det ser ut til at Kirken og dens teologer fritt fram tolker og forkaster ubehagelige sider ved Skriften (Bibelen) og Guds vesen som en vil – uten frykt og ærefrykt -, er denne avhandlingen svært aktuell. Det er ikke ytre forfølgelse av Kirken som er vår største fare, men det indre frafallet.

Utnem viser at det helt fra oldkirken (jfr. Origenes) har vært en teologisk fristelse til å vike unna eller bortforklare det alvorlige temaet. Derfor overrasker det ikke at det er slik også i dag. Vi vil gjerne ha et «snilt» gudsbilde. Reformasjonen som fulgte Martin Luther, var ikke minst en fornyelse av det bibelske gudsbildet. Han spurte: «Hvordan kan jeg få en nådig Gud?» Luther kjente syndens byrde, ikke bare som en oppsamling av synder, men at han selv hadde en syndig natur som var under Guds dom.

Da Jesaja så Herren Sebaot sitte på sin trone, ropte serafene «hellig, hellig, hellig». Herren var så strålende, stor, mektig og hellig at ikke engang de hellige serafene som er skapt til å tilbe Ham, kunne se på Ham. Hvor mye mindre da et menneske – enda han var profet. Profeten falt ned og sa: «Ve meg, det er ute med meg, for mine øyne har sett Herren.» Vi snakker ofte i våre menigheter om å «kjenne Herrens nærvær», og da tenker vi på et herlig nærvær, men for Jesaja var det et hellig nærvær. Noe lignende erfarte Moses og apostlene Peter og Johannes (på Patmos). Jesaja opplevde Guds hellige nærvær før han kunne motta syndenes forlatelse.

Et av de store teologiske temaene som nå diskuteres, er spørsmålet om det finnes en fortapelse. Det er jo så mye hyggeligere å bare snakke om at kjærlighetens Gud vil frelse. Fortapelsespørsmålet henger sammen med «Den hardeste lære i Guds ord», nemlig «Guds vrede som den mørke bakgrunn for evangeliets håp», skriver Erling Utnem.

I forordet til FBB-heftet skriver daværende formann Olav Myklebust at «Gud stadig på ny må lære oss ut fra sin åpenbaring i Bibelen hva som er vår dypeste nød. Ikke minst i vår tid fornektes, demonteres og omtolkes Guds straffende rettferdighet. Det får veldige følger for teologien. Guds vrede over syndere er selve forutsetningen for Guds frelsesverk i Kristus Jesus …»

Erling Utnem skriver: «På få punkter forråder den moderne teologi sin avstand fra bibelsk og reformatorisk kristendomsforståelse så klart som når det gjelder tolkningen og behandlingen av vredens plass i det bibelske gudsbilde.» Han siterer Emil Brunners ord om «nyprotestantimens teologi»: «Overfor Guds vrede viker de fleste av oss av og blir bibelflyktige.»

Erling Utnem stiller spørsmålet «Hører Guds vrede med til det bibelske gudsbildet?» Han svarer at det er en «hjørnesten og anstøtsklippe i teologien». Etter å ha behandlet temaet grundig ut fra Det gamle testamentet, vender han blikket mot Det nye testamentet. Han bestrider den tenkningen om at det er et skille mellom GT og NT i dette teologiske spørsmålet, men understreker derimot at Jesu død nettopp viser Guds hellighet og vrede over synden. Utnem viser blant annet til følgende bibelavsnitt: Hebreerbrevet forkynner at «det er forferdelig å falle i den levende Guds hender» (10,31). Romerbrevet 1,18 sier at «Guds vrede åpenbares fra himmelen over all ugudelighet og urett hos mennesker som holder sannheten nede i urett». Paulus skriver at «vi var av naturens vredens barn» (Ef. 2,3). Rom. 5,9f er spekket med bibelsk teologi: «Når vi nå er blitt rettferdige ved Kristi blod, hvor mye mer skal vi ikke gjennom ham bli frelst fra vreden! For mens vi ennå var Guds fiender, ble vi forsonet med ham ved hans Sønns død.»

Hva med Jesus? Jesus taler en mengde steder om Guds vrede og dommen. Jesu tale om dommen er sterk og tydelig; det er en fortapelse å reddes fra og en frelse å berges til ved troen på Jesus. Johannes 3,16, sannsynligvis Bibelens mest siterte ord, som noen prester vil fjerne fra gravferdsliturgien, sier at vi frelses til evig liv gjennom Jesus for at vi ikke skal gå fortapt. Derfor er det ganske paradoksalt at noen prester sier at de vil forkynne om Jesus, ikke fortapelsen. Jesus talte selv så tydelig om fortapelsen.

I Bibelens siste bok, Åpenbaringsboken, er det overveldende mye om temaet.

Det er ikke med stor lyst jeg skriver eller forkynner om dette temaet, det er ikke det som er drivkraften, men vi kan ikke la være – om vi vil tro mot Guds ord – å ta med hele dets fylde. Vi forkynner ikke sant om Gud og frelsen om vi viker unna de mindre behagelige beskrivelsene.

Til slutt: Herrens apostel skriver: «Gud er tålmodig, for han vil ikke at noen skal gå fortapt, men at alle skal nå fram til omvendelse» (2. Peter 3,9). Det var derfor Jesus ga sitt liv som et sonoffer.

Stig Magne Heitmann

Teolog og forkynner

(Tidligere publisert i Dagen)