Den katolske kirke og liberalt demokrati

Den avgjørende hendelse når det gjelder den romersk-katolske kirkes forhold til sin samtid er Det andre vatikankonsil. Det kommer klart fram også i denne boken. Samtidig settes konsilet her inn i sin historiske sammenheng, en sammenheng som i denne framstilling rekker fra den franske revolusjon og fram til og med pave Benedict XVI. Boken framstår derfor langt på vei som en bred framstilling av Det annet vatikankonsils forutsetninger og implikasjoner.

Det er selvsagt ikke tilfeldig at framstillingen begynner med den franske revolusjon, ettersom dette var den første viktige markering av den nye, sekulære samfunnsforståelse som vokste fram under opplysningstiden. På dette reagerte den romersk-katolske kirke i første omgang negativt og defensivt, med pave Pius IX (pave 1846-1878) og Det første vatikankonsil som viktige representanter for den katolske antimodernitet. Pave Leo XIII (1878-1903) ønsket en kirke som kunne være en mer aktiv bidragsyter i samfunnsdebatten, og hentet fram Thomas Aquinas og hans naturrettslære som en motvekt mot samtidens sekulære samfunnsforståelse. Slik ønsket han å få fram et alternativ både til kapitalismen og sosialismen. 

Programmet kunne imidlertid ikke bære de utfordringer kirken ble stilt overfor i mellomkrigstiden. På den ene siden ønsket den et samarbeid med myndighetene, inkludert myndighetene i Italia og Tyskland, som kunne befri kirken fra den beklemte situasjon den befant seg i; en felles interesse for å bekjempe kommunismen gjorde også dette samarbeidet mulig. På den annen side så kirken det problematiske ved nazismen og tok tydelig avstand fra den. Den var imidlertid unnfallende i jødespørsmålet, noe Oftestad heller ikke legger skjul på.

Under Pius og Leo hadde den romersk-katolske kirke vært kritisk til demokrati og religionsfrihet; ettersom kirken forvaltet sannheten, ville jo toleranse bare åpne for usannhet. Mellomkrigstidens totalitære ideologier, og den menneskerettighetstenkning som i de vestlige demokratier ble utviklet som en motstrategi mot disse, åpnet imidlertid også katolikkenes øyne for at en mer nyansert tilnærming ville være på sin plass. Samtidig kom det en filosofisk og teologisk nyorientering i kirken som gjorde at en ikke lenger med selvfølgelighet kunne legge thomismen til grunn for kirkens samfunnsforståelse. Blant annet kom det fra Henri de Lubac (1896-1991) og andre en kritikk av den thomistiske natur/overnatur-lære som minner om, og antagelig også var inspirert av, Barths kritikk av den nyprotestantiske forståelse av den allmenne åpenbaring. I dette lå en kritikk av modernitetens tendens til å sekularisere det naturlige som man nå fant at thomismen – i hvert fall i dens antimoderne, leontiske form –også kunne åpne for. På den ene side gav dette en mer åpenbaringsorientert, kristosentrisk og kirkesentrert teologi. På den annen side åpnet det for en dialog med samtiden som var utformet på andre premisser, og i en viss forstand derfor også var åpnere enn den thomistiske natur/overnatur-modellen.

En konsekvens av denne utviklingen var at pave Pius XII (1939-1958) i 1944 gjorde det klart at den romersk-katolske kirke støttet demokratiet. Hans etterfølger Johannes XXIII ønsket å styrke denne nyorienteringen ved å sammenkalle til Det annet vatikankonsil (1962-1965). Her vedtok en dokumenter som på en utvetydig måte forsvarte religionsfriheten, noe som også åpnet for en mer positiv tilnærming både til andre kristne kirker og andre religioner. En understreket at menneskets verdighet lå i dets frihet, og forankret moralen tydelig i kristologi og ekklesiologi. Samtidig ønsket en å bidra til samfunnsutviklingen i form av en pastoral kulturdiakoni som blant annet var svært kritisk til ateismen.

Fra en side sett var dette en viktig nyorientering som åpnet for en mer dialogisk tilnærming til samtiden. På den annen side var det for lite og for sent. Samfunnsutviklingen hadde gått videre i retning av en mer radikalt sekularisert kultur, noe som ikke minst kom til uttrykk i den såkalte seksuelle revolusjon. På denne bakgrunn ble det strid om hvordan arven fra konsilet skulle forvaltes. Begge de postkonsiliære pavene, Johannes Paul II (1978-2005) og Benedict XVI (2005-2013) tolket imidlertid konsilet på en måte som la vekt på kontinuiteten. De var kritiske til den nye samlivsetikken og kritiserte det liberale demokrati for å være selvmotsigende; et konsistent forsvar for menneskerettighetene krever en religiøs begrunnelse for moralen og kan ikke restløst overlates til skiftende folkeflertall. Det er forskjell på de to pavene; oppbruddet fra thomismen er f. eks. tydeligere hos Benedict enn hos Johannes Paul. De lyktes imidlertid begge i å få samtiden i tale; Johannes Paul var en viktig bidragsyter når det gjaldt kommunismens fall, og Benedicts taler og hans debatt med Jürgen Habermas om demokratiets grunnlag har blitt bredt diskutert. Samtidig er kirken i stor grad forblitt en motkultur som i samfunnsforståelse og menneskesyn skiller seg markert fra den allmenne oppfatning.

Oftestads bok er blitt en velinformert framstilling av den romerske-katolske kirkes tenkning i møte i med modernitetens utfordringer. Han legger ikke skjul på at kirken har strevd med å finne en god tilnærming til disse utfordringene, noe som gjør at de svar en har gitt, har endret seg kraftig med tiden. Oftestad prøver riktignok også å få fram kontinuiteten, men han gjør det med historikerens sans for nyanser og ulikheter, slik at en som leser ikke mistenker ham for å gjøre moderne katolisisme mer enhetlig enn den er. Det er et stykke vei fra Pius IX til Benedict XVI, men den var lærerik og – på den romersk-katolske kirkes premisser – antagelig også nødvendig.

Framstillingen berører i svært liten grad konfesjonelle forskjeller. Gjennom store deler av det tidsrom Oftestad behandler, var det da også liten kontakt mellom den romersk-katolske og andre kirker. Samtidig er det han drøfter, i stor grad problemer som er felles for alle kristne. Den vei den romersk-katolske kirke har vandret, er derfor noe også kristne i andre kirker kan lære av. Det gjelder både der en i dag vil si at den romersk-katolske kirke i stivbeint konservatisme grep tingene feil an, men ikke minst også der den på en velbegrunnet måte har fastholdt en konsistent og bibelsk begrunnet moral- og samfunnsforståelse i møte med modernitetens utfordringer, noe den ofte har gjort på en bedre måte enn mange toneangivende protestantiske teologer. Den leontiske thomisme var en egen romersk-katolsk konstruksjon med liten overføringsverdi. Den teologiske fornyelse før og under Det andre vatikankonsil åpnet utvilsomt den romersk-katolske kirke mot en mer økumenisk tenkemåte, noe som også gjør dens diskusjoner og løsninger mer økumenisk relevante.

For den som ønsker å studere nyere romersk-katolsk tenkning om samfunn og moral – og det er det mange gode grunner til å gjøre, også for protestanter og lutheranere – er Oftestads bok et utmerket utgangspunkt. Noen burde også ta på seg arbeidet med å oversette den til engelsk. Det er ingen ting i denne boken som er spesielt norsk eller skandinavisk; slik sett fortjener den utvilsomt en internasjonal lesekrets.

VID/MHS 5. februar 2016

Knut Alfsvåg