Den korsfestede og oppstandne

”Varemerke” kalles på engelsk ”branding”. Det kommer av cowboyenes praksis med å brennemerke storfe med et merke som viste eierskap. Så kan en spørre hvorfor korset er blitt det sentrale symbol for kirkens budskap? Det handler om de dypeste eksistensielle spørsmål i våre liv – å komme til rette med vår skyld og med døden.

Søndagen før pinse begynte evangelieteksten med Joh 3,16 som også kalles «den lille Bibel»: ”For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.” Men versene før dette kjerneordet gir oss en tolkningsnøkkel til korsets hemmelighet. ”Og slik Moses løftet opp slangen i ørkenen, slik må Menneskesønnen bli løftet opp, for at hver den som tror på ham, skal ha evig liv.” Bakgrunnen er israelittenes vandring fra fangenskapet i Egypt til friheten i ”det lovede land”. De var berget/reddet/frelst gjennom vannet til frihet og var nå et pilegrimsfolk på vei til løftets land. Men de var ulydige og ”knurret mot Herren” og ”lengtet tilbake til kjøttgrytene i Egypt.” Da kom det slanger inn i leiren med sin dødbringende gift. Men Moses ba for folket og fikk beskjed om å sette opp en kobberslange på en stang og et blikk på denne var nok til redning.

”Slik må Menneskesønnen bli løftet opp”, sier Jesus i verset før «den lille Bibel». Jesus er vårt soningsoffer. Han har ved sin død og oppstandelse seiret over synden, døden og den onde! Korset er frelses tegn. Det sammenfatter troens innhold: syndenes forlatelse og evig liv. ”Tre dager dødens fange han var – før han sto opp og seieren var klar. Tvers gjennom gravens stengsel han gikk. Frelse og fred ved Jesus vi fikk!” – synger vi i den afrikanske påskesalmen.

I vår kirkes dåpsliturgi sier presten: ”Jeg tegner deg med det hellige korsets tegn, til et vitnesbyrd om at du skal tilhøre den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus – og tro på ham.” Gjennom dåpens vann settes vi fri. Vi er blitt en del av pilegrimsfolket på vandring mot ”det salige livets land”, slik vi synger: ”Vi er et folk på vandring. Når veien blir slitsom og lang, vi søker en eng og en kilde, et fristed for bønn og sang”. I gudstjenestens fellesskap møtes himmel og jord. Og når gudstjenesten starter med prosesjon med prosesjonskorset først - er det nettopp et uttrykk for dette blikkfestet vi trenger på vår livsvandring mot «det lovede land» - det fullkomne gudsriket - som Johannesevangeliet minner oss om i Joh 3,14-16. ”In hoc singo vinces” – ”Ved dette tegn skal du seire”.

Den som døpes tegnes med det hellige korets tegn. Presten tegner korstegnet over menigheten når velsignelsen lyses. Reformatoren Martin Luther skriver i den lille katekisme at det er en god skikk å tegne korstegnet over seg når en står opp om morgenen og når en går til ro for natten. Og det er mer utbredt enn før at deltakere i våre gudstjenester tegner korstegnet over seg ved mottagelsen av nattverden og ved velsignelsen. En fører høyre hånd fra pannen og ned, og deretter fra venstre side, hjertesiden – og til høyre. Som et troens skjold, som et troens gjensvar på Guds godhet. Denne ytre handlingen gir oss en påminnelse om hvem vi hører til og hvor vi har vårt håp.

Mange tenker at det tomme, nakne korset er det «rette» symbolet og blikkfestet i hjem og kirker. Ikke noe galt i det. Men krusifikset (som betyr festet til korset) der Jesu kropp er med – uttrykker sterkere hans sonoffer. Jeg har et krusifiks hjemme som billedlig og synlig viser «den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus». Dette håndskårne kunstverket i tre er skåret ut av ett trestykke! Her ser vi korset med den oppstandne. Ingen nagler, men naglenes sårmerker. Ingen tornekrone, men en kongekrone. Ikke lendekledet fra Langfredag – men øversteprestens kledning. Her ser vi Langfredag, Påskedag og Kristi himmelfartsdag i ett bilde, der Jesus løfter sine hender til velsignelse! På den 40. påskedag inntok han tronen ved Faderens høyre hånd og lovet sitt nye nærvær – ikke lenger bundet av tid og rom. «Se jeg er med dere alle dager!»

Helge Unneland

prostiprest i Vesthordland