Den kristne skjønnlitteraturen

27.01.2018
Aktuell kommentar Skjønnlitteratur Romaner

«Jeg leser ikke romaner.» Ja, jeg har hørt det sagt – oftest av menn, faktisk. Og når jeg hører det, ser jeg spørrende på vedkommende og tenker: «Nei men, kjære deg, det var jo leit.»

Katrine Masvie

En annen variant jeg hører, er denne: «Jeg liker krim, men kristne romaner er ikke helt min greie.» Min respons er den samme, og i tillegg hender det jeg våger meg å spørre: «Og hvorfor ikke det?» Svarene som da kommer er i beste fall vennlig unnvikende, i verste fall bygd på uvitende fordommer.

«Hvis litteraturen ikke fantes, ville mange tanker forbli usynlige», skal Lars Saaby Christensen ha sagt. Synliggjøring av tanker, det er interessant, er det ikke? Og hvorfor ikke gjøre utsagnet bredere: synliggjøring av erfaringer, av liv, av kulturer – av mennesker. Romanen er «hverdagslivets krønike», sier Tone Selboe i boken Hva er en roman. «Den setter søkelyset på forholdet mellom mennesker.» Når det gjelder den kristne romanen kan vi føye til enda en dimensjon: Romanen setter søkelyset på forholdet mellom mennesker og forholdet mellom mennesker og Gud. Den er en kategori fiktive fortellinger skrevet av forfattere som vever et kristent livssyn inn i oppbygning og utvikling av handling og karakterer. Den amerikanske litteraturprisen Christy Awards formulerer en presisert sjangerbeskrivelse noenlunde slik: «Den kristne romanens fremstilling av menneskets synd har ikke til å hensikt å utbrodere og pirre, men å peke leseren mot håp. Fordi kristendommen til syvende og sist handler om menneskets forhold til Gud, vil en kristen romanforfatters fortelling på en eller annen måte, direkte eller indirekte, gi en leser større innsikt i livet, troen og Skaperens lengsel etter sin skapning.»

Den kristne skjønnlitteraturen har en viktig plass i mange land, ikke minst i USA der både markedet og utvalget av dyktige forfattere er stort. I USA er også romanenes målgrupper mange og sjangerinndelingen variert, forlagene kan by på alt fra spenningsromaner; bibelske, historiske og samtidsromaner, romantiske romaner, ungdomsromaner og fantasy.

I Norge er kvinner de mest ivrige romanleserne, og kanskje gjenspeiler tittelutvalget også det. I Lunde Forlag hvor jeg lenge har hatt mitt arbeid, har vi i mange år drevet romanklubben Perspektiv. Vi har lett med lys og lykte blant nasjonale skribenter og på internasjonale bokmesser etter romaner og forfatterskap vi tror vil egne seg for våre norske lesere. Noen har vi hatt stor suksess med, andre har fått mer behersket mottakelse. Nå har vi utvidet Perspektiv til en Kundeklubb der vi håper flere mannlige lesere også vil lokkes av våre godbiter.

Men det var altså dette med å gi leseren «større innsikt i livet, troen og Skaperens lengsel etter sin skapning». Med det for øye har vi forsøkt å finne forfatterstemmer og temaer som kan berike. Og kristne forfattere er ikke skuggeredde. De går ikke av veien for å dukke ned i smertefulle temaer som for eksempel pornoavhengighet, voldtekt, tenåringsgraviditet, abort, demens, menneskehandel, flyktningproblematikk, misjonskall på bekostning av familie, you name it – for å gi leseren større innsikt i liv med kristen klangbunn.

Jeg oppfordrer alltid romanskeptikere til å prøve seg utpå. Og jeg oppfordrer kristne lesehester til å bruke tid på kristne romaner. Hva med å bytte ut krimbøkene av Jo Nesbø eller nok en bestselgende pageturner av Jojo Moyes med Tracy Groots Høyt spill, Julie Cantrells Ambratreets sang, Jody Hedlunds Luther og Katharina − eller våge å tygge på Michéle Phoenixs fortelling om misjonskallets bakside i I stillhetens storm (kommer i feb.). Det er vel verdt forsøket.