Den lange kampen om helligdommene

Men de kristne hadde ingen templer. De hadde lært av Jesus og apostlene at den kristne menighet nå var templet, huset bygget av levende steiner. De samlet seg til gudstjeneste om søndagen i private hjem. Etter hvert var det velstående kristne som stilte større rom til disposisjon i sine villaer, og disse ble innredet til det vi kan kalle kirkerom, blant annet ved at det ble bygget dåpsbasseng i dem.

Når vi nærmer oss 300-tallet, kan vi se de første tegn på at det bygges egne, frittstående bygninger til gudstjeneste-formål, og under den første keiseren som favoriserte kristendommen, keiser Konstantin (enekeiser 324–37), gikk keiseren selv i spissen som kirkebygger. Han lot reise store kirkebygg som bare en romersk keiser hadde ressurser til. Så ble de også kalt «kongelige», basilikaer. De kristne hadde fått sine første tempel-bygninger.     Bak dem sto den romerske keiseren som byggherre og/eller beskytter, og i 380 og 391 ble det gitt to lover som fastslo at kristendommen – slik den ble tolket av biskopene i Aleksandria og Roma – skulle være obligatorisk tro for alle innbyggere i Romerriket, og at all hedensk religiøs praksis heretter skulle være ulovlig og straffbar.

En del fanatiske kristne, mange av dem munker, hadde ikke tid til å vente på disse lovene. De begynte tidlig på 300-tallet å gå voldelig til verks mot hedningenes templer. De satte dem i brann eller prøvde på andre måter å vanhellige dem. De kunne også «overta» et hedensk tempel ved å bygge en kirke innenfor templets søyleganger. Kampen om helligdommene hadde startet, og det var de kristne etter Konstantin som startet den.

Keiserne fortsatte å bygge store kirker. For keiserdømmet var disse kirkene politisk viktige; de var maktsymboler, og de signaliserte at riktignok hadde Romerriket fått en ny religiøs basis, men den nye religionen hadde samme rolle å spille som den gamle romerske gudetro hadde hatt. Enheten mellom stat og religion var fremdeles den samme.

Det toppet seg i 537, da keiser Justinian innviet det største byggverk under tak som verden til da hadde sett, kirken for Hagia Sofia, «Den hellige Visdom», Kristus, Allherskeren. Hvor bygget han den? Selvsagt: i keiser Konstantins by, Konstantino-polis, det kristne keiserdømmets «nye Roma». Byen hadde ingen kristen betydning, ingen bibelsk tilknytning. Det var ingen stor og gammel kristen menighet der. Men den var keiserdømmets hovedstad. Hvor ellers skulle kristenhetens største kirke ligge? Det påstås at Justinian ved innvielsen skal ha sagt: «Jeg har overgått deg, Salomo!»

Vi spoler hundre og ett år fram, til 638. Det året inntok kalifen Omar det kristne Jerusalem. Den ortodokse patriarken hadde ledet den kristne hæren som hadde forsvart byen. Etter å ha kapitulert for den muslimske overmakten, tok han kalifen med på en rundtur til de kristne kirkene i byen. Da bønnetimen inntraff for kalifen, befant han seg inne i kristenhetens viktigste kirke i Jerusalem: Den hellige gravs kirke. Patriarken sa at kalifen kunne legge bønnematten sin på gulvet i kirken og be der. Men kalifen sa: Hvis jeg gjør det, vil alle muslimer tenke at kirken med det er innviet til moske, og at den er blitt deres. Derfor gikk kalifen til inngangsporten og ba der. Selve kirkens port ble dermed muslimsk eiendom, og er det fremdeles. Men kirken ble aldri forsøkt omgjort til moske i løpet av de til sammen ca. 1100 år den var under muslimsk herredømme (fram til tyrkernes herredømme i Midtøsten tok slutt i 1918).

Hvordan ble de kristne behandlet når de kom under muslimsk herredømme? Kort svar: Grunnleggende på samme måte som det kristne Romerriket hadde behandlet jødene. Disse fikk, som eneste ikke-kristne folk, beholde sine gudshus og utøve sin religion, men under strenge restriksjoner. Det skulle på alle måter gjøres tydelig at de var underordnet de kristne. Jødene skulle aldri komme i posisjoner der de utøvde makt over kristne, og selv om de fikk beholde sine gudshus, ble det forbudt for dem å bygge nye eller utvide de gamle.

Vi flytter oss til Spania, der kristne kom under muslimsk herredømme fra 700-tallet og noen hundre år framover. Under muslimene fikk de kristne altså smake sin egen religionspolitikk. De ble behandlet på samme måte som de selv hadde behandlet jødene. Men til forskjell fra jødene, hadde de kristne, særlig i de største byene, prangende katedraler som tydelig uttrykte kristendommens politiske overherredømme. I Spania ble disse kirkene, logisk nok, overtatt av muslimene, som nå hadde bruk for dem som maktsymboler for sitt overherredømme. Katedralene ble konvertert til moskeer. Da de kristne gjenerobret Spania mellom 1085 og 1250, ble disse kirke-moskeene i tur og orden konvertert tilbake igjen.

Vi spoler fram til 1453, og er tilbake i Konstantinopel. Den tyrkiske sultanen Mehmet II. inntar den gamle keiserhovedstaden med kristenhetens største katedral, Hagia Sofia. For ham er det utelukket å gjøre det samme som kalif Omar hadde gjort i Jerusalem i 638. Sultanen ruller ut bønnematten i keiser Justinians praktkirke og ber der. Ved det erklæres den å være moske. En ny herskende religion hadde overtatt hegemoniet, et nytt muslimsk dynasti hadde erstattet det kristne keiserdømmet. Et stolt øyeblikk for alle muslimer. 

Hærsjefen Mustafa Kemal Atatyrk gjorde i 1923 Tyrkia til en sekulær republikk uten statsreligion (i Norge ventet vi til 2012 før statsreligionen ble avskaffer), og åpnet i 1934 Hagia Sofia for alle mennesker og alle religioner, ved å erklære den som museum. Dette var omtrent like radikalt som om en norsk regjering skulle gjøre noe tilsvarende med Nidarosdomen. Så radikalt var Atatyrks sekulariseringsprosjekt i det muslimske Tyrkia at landet på mange områder lå langt foran sammenlignbare kristne land i Europa. Sånn sett er kanskje det mest oppsiktsvekkende med det som skjer nå, at det ikke har skjedd før, – at det skulle gå hele 86 år før den gamle orden fra 1453 til 1918 ble gjenopprettet. Det Erdogan har gjort, lar seg på denne bakgrunn forstå, men man behøver jo ikke av den grunn like det.

Av Oskar Skarsaune, professor em. i kirkehistorie

MF Vitenskapelig høyskole

(Tidligere publisert i VL)