Den liberale familien

Øyvind Håbrekke skriver at han ønsker å bidra til en helhetlig diskusjon om barnelovgivningen, der vi ikke bare diskuterer enkeltsaker, men i større grad løfter blikket og ser utviklingstrekkene og de aktuelle spørsmålene i sammenheng. Bokens hovedtema er hvordan Øyvind Håbrekke mener vi bør lovregulere morskap og farskap slik at vi kan sette hensynet til barna først. Han ønsker et regelverk som sikrer barn rett til en far og en mor og sikrer deres forpliktelser overfor barnet. For det er hans utgangspunkt; biologien. Øyvind Håbrekke mener at startskuddet for dagens liberalisering av mor-far-barn relasjonen fant sted da staten tillot anonyme sæddonorer. Dette gir boka en klar etisk profil, men er også dens største svakhet; Øyvind Håbrekke klarer ikke å se de ideologiske strømningene som ligger under en stadig mer liberal lovregulering av barnelovgivningen.

Øyvind Håbrekke drøfter på en saklig og klar måte om den liberale familiepolitikken endrer vårt syn på mennesket: Er det uproblematisk at helsetjenesten får tilgang på kjønnsceller som en «råvare» i en produksjonsprosess der barn blir til? Hvilken stat får vi, når den tiltar seg retten til å bestemme at et barn er i slekt med et annet menneske ved donasjon av sædceller eller egg, og tilsvarende at det ikke er i slekt med en av sine biologiske foreldre? Vil vi gi staten så stor makt?

I boka gir Øyvind Håbrekke en god oversikt over de etiske utfordringene knyttet til eggdonasjon og surrogati, og på temaet stebarnsadopsjon er han suveren. Dette kapitlet er bokas høydepunkt. Han viser forbilledlig at begrepet surrogati egentlig handler om én ting: overføring av foreldreskap etter stebarnsadopsjon. Surrogati er i utgangspunktet ikke en tillatt metode for assistert befruktning, men Norges liberale holdning til stebarnsadopsjon for homofile og lesbiske medfører at surrogati allikevel er det. Det viser seg nemlig at norske adopsjonsmyndigheter har en langt mer liberal praksis i møte med par av samme kjønn enn overfor «vanlige» par som søker stebarnsadopsjon. Og han skriver at «når norske myndigheter godkjenner en søknad om stebarnsadopsjon der morskapet overføres fra surrogatmor til en norsk kvinne eller mann, da gjennomføres surrogatiavtalen. Da praktiserer norske myndigheter surrogati». Retningslinjene for stebarnsadopsjon innebærer at det ikke spiller noen rolle hvilken metode for assistert befuktning homofile par bruker. De kan i praksis velge, forskjellen er at foreldreskapet enten fastsettes automatisk ut fra barneloven, eller innvilges etter en adopsjonssøknad.

Bokas svakhet er Øyvind Håbrekkes manglende vilje til å se den tiltakende liberaliseringens sammenheng med Stortingets vedtak om innføring av kjønnsnøytrale ekteskap. Når han i tillegg i innledningen av boka hevder at biologien har fått økt betydning i den moderne oppfatningen av familie og foreldreskap, fremstår hans ideologiske landskap svært uklart. Resten av boka handler jo nettopp om det motsatte; om stadig med liberale ordninger som forutsetter at biologien ikke har den betydningen Håbrekke vil at den skal ha.

Boka Den liberale familien gir leseren en god oversikt over hva som skjer med den moderne familien, og har gode etiske drøftinger knyttet til det å fravike det biologiske prinsipp i møtet med barn og foreldre. Boka gir imidlertid leseren færre redskaper til å forstå hvorfor denne liberaliseringen finner sted. Håbrekke frykter makten vi gir staten i disse spørsmålene, men klarer ikke å drøfte hvordan kampen mot ytterligere liberalisering kan kjempes. Han klarer derfor ikke å gi oss de store sammenhengene som han lovet.

Uansett svakheter; boka fortjener å bli lest av alle som er opptatt av temaet.

Håbrekke Øyvind: Den liberale familien

Frekk forlag 2018