Den lutherske kirke og bekjennelsen – intervju med Daniel Preus

Årets hovedtaler under FBBs sommerstevne på Fjell-ly like utenfor Bergen, er den amerikanske presten Daniel Preus. For å introdusere ham er det gjort tre intervjuer som publiseres på FBBs nettsider, hvorav dette er nummer to.

Daniel Preus er prest i den Missouri-synoden (Lutheran Church – Missouri Synod) i USA, hvor han også for tiden er fjerde visepresident. Missouri-synoden består i dag av om lag 6200 menigheter og har omtrent 2,3 millioner medlemmer. Daniel Preus har norske aner på både mors- og farssiden og en av hans stamfedre, Herman Amberg Preus, utvandret til USA og ble der en viktig kirkeleder blandt nordmennene. Missouri-synoden har imidlertid sine røtter i Tyskland, og ble grunnlagt på midten av 1800-tallet av tyske lutheranere som reiste til USA for å unnslippe påtvunget kirkelig samarbeid med reformerte kristne i den «gammelprøyssiske kirkeunion». Den lutherske bekjennelse har derfor alltid hatt en meget sentral posisjon i kirkesamfunnet.   I dette intervjuet presenteres Preus’ vurdering av krisen i den lutherske kirke, og videre hva han har å si om bekjennelsens plass i kirkens liv.

Daniel Preus; den lutherske kirke befinner seg i dag i en krise, hva består etter din oppfatning denne krisen i?

Jeg tror at den lutherske kirke i dag opplever en identitetskrise. Dette ser i det minste ut til å være tilfellet i Europa og Nord-Amerika. Vi har mistet kontakt med våre åndelige og historiske røtter og skjemmes over å være og erklære oss som lutheranere. Denne identitetskrisen kan etter min mening i det minste delvis spores tilbake til den historisk-kritiske metode, som problematiserte De hellige skrifters etterrettelighet og derved undergravde folks tillit til bibelen som Guds Ord. Men andre faktorer har også gjort seg gjeldende i nedbrytingen av den lutherske kirkes selvforståelse. Lutheranere i mitt land har latt seg fasinere av herlighetsteologien som fremmes av den amerikanske evangelikale bevegelse. De har også gitt etter for tiltrekkende sider ved kirkevekstbevegelsen, som har mye av sin teologi fra pinsebevegelsen. Som et resultat av dette er gudstjenesten i mange lutherske kirker ikke lenger gjenkjennelig som gudstjeneste i luthersk forstand, og den har mistet sitt fokus på forkynnelsen og sakramentene. Disse har blitt erstattet av en form for «contemporary worship» som i virkeligheten er mer underholdning enn gudstjeneste. I slike «samtids»-gudstjenester eller «lovsangsgudstjenester» ser man en bemerkelsesverdig vektlegging av første trosartikkel, ofte i en slik grad at andre trosartikkel, som i egentlig skulle vært sentral i luthersk gudstjeneste, utelukkes. Ringeakt for sakramentene er også tydelig blant mange som ikke ser ut til å være lutherske annet enn i navnet. Fellesskapserklæringer mellom Evangelical Lutheran Church of America og ulike reformerte kirkesamfunn beviser for oss denne ringeakt av nattverden, som et eksempel. Å invitere slike til sine altere for å motta Herrens legeme og blod, som ikke har noen intensjon om å motta hans legeme og blod, er ikke bare u-luthersk men til og med å begå helligbrøde.

Hva er vårt kall som bekjennende (konfesjonelle) lutheranere og som bekjennelsesorganisasjon i den aktuelle situasjonen?

Om vi ønsker å være kjent som bekjennende lutheranere trenger vi i større grad å være overbevist om og forpliktet på den teologi som forkynnes i våre lutherske bekjennelsesskrifter, nemlig Konkordieboken. Dagens liberale lutherske kirker bekjenner seg til de lutherske bekjennelser quatenus (i den grad) de trofast lærer i samsvar med Den hellige skrift. Bekjennende lutheranere bekjenner seg til de lutherske bekjennelsesskrifter uten mentale reservasjoner quia (fordi) de trofast lærer det samme som Den hellige skrift. En quatenus forpliktelse til Konkordieboken er i realiteten ikke noen forpliktelse i det hele tatt. Jeg kan si meg enig i Mormons bok eller De Gule Sider i den grad de samsvarer med De hellige skrifter. Å være en bekjennende lutheraner er å si: «Jeg tror på den lære som legges frem i Konkordieboken. Den er i samsvar med bibelen og lærer trofast det Gud har åpenbart i sitt hellige Ord.» Om jeg forstår det rett har Den norske kirke, Den augsburgske bekjennelse i sitt bekjennelsesgrunnlag, i det minste i teorien. Lutheran Church – Missouri Synod, som jeg er medlem av, bekjenner seg til hele Konkordieboken med en quia bekjennelse. Det betyr selvsagt ikke at alt i mitt kirkesamfunn går for seg uten problemer. Vi er alltid medlemmer av den stridende kirke.

Den lutherske bekjennelse er normativ for kirken, i det den på rett måte fremlegger den sentrale lære i bibelen. Hva er så hovedbudskapet i bekjennelsen?

Det sentrale budskap i den lutherske bekjennelse og i kristen forkynnelse er artikkelen om rettferdiggjørelse av nåde ved tro på Jesus Kristus. Den desidert lengste artikkelen i Apologi for Den augsburgske bekjennelse, er Artikkel IV om rettferdiggjørelsen.  I de Schmalkaldiske artikler, et annet av våre lutherske bekjennelsesskrifter, sier Martin Luther gjentatte ganger at læren om rettferdiggjørelse er den fremste eller hovedartikkelen eller den fundamentale artikkel i den kristne tro. Enhver lære i kirken må forstås i relasjon til denne lære om rettferdiggjørelsen. Om du for eksempel ikke skjønner hvordan bibelens lære om dåpen eller omvendelsen relaterer til læren om rettferdiggjørelsen, er din forståelse av disse lærepunkter enten feil eller ufullstendig.

Læren om rettferdiggjørelsen er i sentrum av den kristne bekjennelse og personen Jesus er i sentrum av læren om rettferdiggjørelsen. Derfor må Jesus, hans person og virke, være i sentrum av kirkens forkynnelse. Da jeg var prest i Oak Park, Illinois fantes det et skilt på innsiden av prekestolen hvor det stod «Vi ønsker å se Jesus». Dette ønsket var selvsagt bare en gjentagelse av det ønsket de grekerne hadde, som sa til Fillip at de gjerne ville se Jesus. Jeg tok dette skiltet og ønsket svært alvorlig. Man kan ikke forkynne evangeliet uten å preke om Jesu person og gjerning. For evangeliet handler om det frelsesverk som Gud har gjort for oss og dette verk ble fullbrakt gjennom Jesus. Når vi kaller oss selv kristne bærer vi Kristi navn og vårt fokus må være på ham og hva han har gjort for oss. Det er ikke nok å preke om tilgivelse; kirken må vite at denne tilgivelse er vår på grunn av Jesu lidelse og død. Det er ikke nok å vite at vi er frelst av nåde; vi må vite at Guds nåde kommer til oss bare gjennom Hans Sønn Jesus. Det er ikke nok å vite at vi er rettferdige for Gud; vi må også vite at vi står rettferdige fremfor Gud på grunn av at Jesu rettferdighet har blitt tilregnet oss som tror på Ham.

Slik er læren om rettferdiggjørelsen den sentrale kristne trosartikkel og Jesu person er i sentrum av læren om rettferdiggjørelsen.

Man sier at den lutherske gudstjenesten er nådemiddel- eller sakramentorientert. Hva betyr dette i praksis?

Den lutherske kirke er en sakraments-kirke. Vi verdsetter sakramentene og holder dem for å være dyrebare. De er ikke bare tilleggsforordninger som Jesus har tynget kirken med. De er innstiftet for å skjenke kirken den velsignelse Jesus har skaffet den til veie i sin lidelse og død. Derfor mottar mennesker syndenes tilgivelse og Den Hellige Ånds gaver i dåpen, som Peter sier i Apg. 2,38f. I nattverden mottar de nattverdsøkende Jesu sanne legeme og blod, og med hans legeme og blod mottar de også det som hans legeme var korsfestet for å bringe dem og det som hans blod ble utgytt for å gi dem, nemlig syndenes forlatelse. Og «… der hvor syndenes forlatelse er, der er det også liv og salighet» (Martin Luthers Lille Katekisme, Nattverdens sakrament). Da burde det ikke være noen overraskelse at det i luthersk gudstjeneste er et sterkt fokus på sakramentene. Viss artikkelen om rettferdiggjørelsen er den fundamentale artikkel i den kristne tro, og viss læren om rettferdiggjørelsen kun handler om hvordan Gud tilgir syndere gjennom sin sønn Jesus Kristus, da må sakramentene som rekker oss denne tilgivelse stå i sentrum av kirkens liv. Ifølge Augustin er sakramentene det synlige Ord. De er evangeliet gjort synlig. De meddeler Guds gave fordi hans Ord kommer sammen med dem, men det kommer på en slik måte at det er synlig og ikke bare lydelig. Vi kan se og kjenne vannet i dåpen. Vi kan smake og lukte brødet og vinen i den hellige nattverd. Gud har knyttet sitt folk til fysiske elementer. Derigjennom viser han oss sin lengsel etter å nå syndere i den virkelige fysiske verden, der hvor de lever. Han understreker også kristendommens inkarnatoriske natur ved å knytte fysiske elementer til sitt Ord når han deler ut sin nåde. Akkurat som Guds Sønn ble kjød for å leve blant oss og dermed viste sin kjærlighet til sin egen skapning, på samme måte knytter Gud sitt Ord til fysiske elementer og skjenker sin nåde i skapte ting.

En av de bøkene Martin Luther satte høyest var «Om den trellbundne viljen». Hvordan henger hans beskrivelse der, av menneskets fullstendige fall, sammen med kirkens sakramentale karakter med «det fremmede ord» og fysiske «ting» som gis oss utenfra?

Luther klagde til tider på at det ble skrevet så mange bøker og det sies at han av alle sine skrifter bare ville at to skulle bestå – hans Lille katekisme og Om den trellbundne viljen. Hvor viktige disse bøkene er kan vanskelig overdrives. Den Lille katekisme er et av de fremste pedagogiske verktøy som noen gang er skrevet. Om den trellbundne viljen har også vært ekstremt viktig i kirkens liv. I sitt svar til Erasmus av Rotterdam som hevdet av menneskets vilje selv kan velge det som er åndelig god og slik ved egen kraft komme nær til Gud, insisterte Luther i Om den trellbundne viljen på at viljen av naturen er åndelig død og blind, og ute av stand til å frembringe noe som er velbehagelig for Gud eller til å komme nær til ham. Selv om viljen kan ta egne valg og har frihet i verdslige saker slik som valg av mat, ektemake eller arbeid, er den ikke åndelig fri men er bundet. Derfor er det slik at om mennesket skal komme til Gud er det ikke fordi han bestemmer seg for å gjøre det, men fordi Gud ved evangeliet drar mennesket til seg selv. Ved evangeliets kraft overvinner Den Hellige Ånd den naturlige motstand vi har mot Gud og skaper troen på Jesus. Luthers ord i forklaringen til tredje trosartikkel i Den apostoliske trosbekjennelse er velkjent i denne sammenheng. «Jeg tror at jeg ikke av egen fornuft eller kraft kan tro på Jesus Kristus, min Herre, eller komme til ham. Men Den Hellige Ånd har kalt meg ved evangeliet…»

Vi skulle derfor til troens oppmuntring aldri se inne i oss selv etter trøst eller frelse. I stedet kommer det som drar oss til Gud fra utsiden. Hans Ord og sakramenter, som inneholder evangeliet, er utelukkende de nådens midler Gud bruker for å skape, nære og bevare sin kirke. Denne sannhet skulle være til stor trøst for en kristen. Det betyr at jeg ikke behøver å søke i meg selv etter visshet om min stand fremfor Gud. I meg selv finner jeg synd og tvil. Men jeg klynger meg til Guds løfter som jeg mottar i hans Ord og i sakramentene. Da vil jeg bygges på Klippen og vil ikke vaskes bort av denne verdens stormer og prøvelser.

Om du skulle velge én trosartikkel som spesielt er trøstefull for deg som kristen, hvilken ville det være?

Det måtte være artikkelen om rettferdiggjørelse av nåde ved tro på Jesus, fordi den er den sentrale trosartikkelen. Men det er så mange andre ting bibelen lærer som gir stor trøst gjennom tilknytningen de har til hovedartikkelen om rettferdiggjørelsen. I dåpen vet jeg at jeg har blitt gjort til Guds barn ved at det Jesus har tilveiebrakt, har blitt øst over meg med vannet og Ordet. I læren om omvendelsen vet jeg at jeg tilhører Gud fordi han har valgt meg og kalt meg ved evangeliet. Jeg valgte ikke ham; han valgte meg. Læren om utvelgelsen gir meg visshet om at Gud kalte meg til å være hans barn, ikke på grunn av noe godt han så i meg, men på grunn av hans store kjærlighet til meg. I Herrens nattverd mottar jeg tilgivelse og liv med Jesu legeme og blod. Alt dette som bibelen lærer har sin kilde og sitt sentrum i artikkelen om rettferdiggjørelsen.

Bergen/St. Louis, februar 2013