Den meningsløse kroppen

I år 2001 skapte teolog Jan-Olav Henriksen furore på MF og i norsk kristenliv da han sto frem med et liberalt syn på homofili. Det har rent mye vann i havet, og mange bøker ut av Jan-Olav Henriksen siden den gang. Det standpunktet han for tyve år siden møtte motbør for, er nå blitt kirkens ubestridte majoritetsstandpunkt. Henriksens form for erfaringsteologi er blitt en slags uoffisiell norm for folkekirken. Hans siste bok, Begjær, sårbarhet og tro, kan slik sett leses som en teoretisk begrunnelse for det syn på kjønn og seksualitet som nå er enerådende i Den norske kirke.

Et viktig premiss for Henriksen er hvordan menneskers erfaring har kraft til å sette den tradisjonelle etikken og teologien til side. Seksuell erfaring skaper “trøbbel” for overleverte oppfatninger om kristen tro og liv. Dette grunntemaet går igjen i ulike former gjennom boken, som berører en rekke betente emner: homofili, begjær, kjønnsroller, skam, ekteskap og transseksualitet. Henriksen inntar konsekvent en svært liberal posisjon.

Det er ingen tvil om at man i mange kulturer og religiøse miljøer har hatt en berøringsangst for seksualitet. Men det er også mange problemer ved Henriksens erfaringsbaserte tilnærming. For det første må man godtgjøre hvorfor menneskers erfaring bør være en norm i seg selv. Det er åpenbart at mennesker faktisk har erfaringer. Men hvilken vekt skal de tillegges?

Henriksen mener for eksempel at det ikke er bra å hevde at seksualitet er forbeholdt det heterofile ekteskapet, for da ekskluderer man de som har seksuelle erfaringer utenfor slike ekteskap. Men hva så? Er det ikke mer relevant å spørre om det finnes en norm utenfor erfaringen som erfaringen kan prøve seg mot? Ellers blir det bare ord mot ord - min erfaring mot din erfaring - og hvis grunnpremisset er at all erfaring skal telle like mye for etikken, så ender man raskt opp i ren relativisme.

Henriksen understreker at han ikke mener at “alt er like bra”. Men han unngår helt eksplisitt å begynne med skapelses- eller ekteskapsteologien når han skal formulere sin seksualetikk. Han skriver at behovet for relasjoner, sårbarhet og “kjærlighet og omsorg” er viktigere premisser for sex, men det fremstår nokså luftig. Han definerer aldri hva kjærlighet er – er det bare en følelse? Det er ikke bra å kalle sex for synd, mener Henriksen, for da blir “de som har hatt sex utenfor normene” “utsatt for skam-skapende behandling.”

Henriksen er opptatt av å markere avstand til konservative bedehuskristne og deres teologi. Interessant nok markerer han aldri noen avstand til de ofte svært radikale teologene og kjønnsforskerne han siterer. Han gjør det i overkant lett for seg selv når han bruker fem sider på å argumentere imot det heterofile ekteskapets eksklusivitet ut fra avisannonsen til Foreningen MorFarBarn. En slik annonse er vel først og fremst en politisk markering. Jeg savner en drøfting av seriøse teologiske argumenter som går imot Henriksens egne.

Han kommer stadig tilbake til Til Helhet-nettverket, som hjelper kristne med uønskede homofile følelser. Deltagerne her blir presset til lydighet overfor andres forestillinger, skriver han. Men det treffer dårlig, siden slike nettverk er basert på frivillig sjelesorg. De som oppsøker slik sjelesorg, gjør det ofte ut fra en dyp erkjennelse av hva som er rett og sant for mennesket. Så hvorfor er akkurat disse menneskenes erfaringer noe mindre gyldige enn de andre erfaringene Henriksen ønsker å gjøre til norm for seksualetikken? Erfaringsteologien hans viser seg å ikke være så åpen og inkluderende likevel.

Et sted skriver han at Espen Ottosens “regeletikk” er som “en person som kan manualen for bilen sin godt, og som så setter seg godt til rette i den og gir full gass – med bind for øynene. [...] Om konsekvensen blir lidelse og ødelagt liv, er det bare en del av å være lydig mot Bibelens bud.”

Men hvor mange kristne tenker egentlig slik? Gjennom såpass ekstreme karikaturer viser Henriksen at han ikke forstår konservativ teologisk tenkning særlig godt, eller kjenner til hvordan disse miljøene opererer i dag.

Henriksen advarer mot å lese Bibelen som en “veiledning i seksuell adferd”. En “to tusen år gammel veiledning er neppe tilstrekkelig til å dekke alle senere problemer og tilfeller,” skriver han et annet sted. Det er på en måte riktig. Her antydes det samtidig at Bibelen er en helt vanlig bok skrevet av og om helt vanlige mennesker, og bare det. Bibelen mister sin status som Guds åpenbaring, et ord som betegnende nok aldri nevnes i boken.

Et viktig premiss for Henriksen er at ekteskapsforståelsen i GT og på Jesu tid er kulturelt og historisk betinget. Bibelen er sågar blitt til i “en patriarkalsk kultur der menn har definisjonsmakt, og der det gjelder å opprettholde eller ivareta samfunnsstrukturer som sikrer at dette fortsetter.”

Henriksen viser at han ikke har forstått det grunnleggende premiss i all såkalt tradisjonell teologi. Det er ikke Bibelen som bok, men dens åpenbarte budskap som ligger til grunn for teologien. Det er ikke ekteskapets historiske former, men hvordan Gud skapte oss, som er bærende for hvordan kristen teologi har tenkt om ekteskapet. Jesus pekte selv på dette da han sa: “I begynnelsen var det ikke slik.” Også i GT er den eksklusive kjønnspolariteten mellom mann og kvinne den implisitte bakgrunnen. Det kan man i grunnen si om alle menneskelige kulturer.

Jeg er enig med Henriksen i at biblisismen er et for svakt utgangspunkt. Her bør konservative protestantiske organisasjoner gå lenger i sin teologi. Men Henriksen deler på mange måter deres biblisisme. Bibelen er hans eksklusive horisont når han polemiserer mot tradisjonelle oppfatninger. Han unnlater å drøfte det bibeltekstene forsøker å vise til, nemlig en virkelighetsoppfatning, en beskrivelse av hvordan verden og menneskene er skapt av og for Gud. Når han sier at det “knapt” finnes gode bibelske belegg for at “den biologiske mor-far-barn-relasjonen er unik og står i en særstilling”, med henvisning til at Jesus sier at mennesker som tror på ham, skal forlate sin familie (Mark. 10,29), er det Henriksen selv som opptrer som bibelfundamentalist: Jesu ord er vel nokså åpenbart ment metaforisk, som en invitasjon til radikalt disippelskap.

Henriksens erfaringsteologi fremstår som en biblisisme i nye klær. Det viktigste prinsippet er ikke lenger Skriften alene, men Erfaring alene. Ved å vise til erfaring – uansett hvilken erfaring det er snakk om – så kan man nå vinne enhver teologisk debatt. Ja, man trenger ikke bedrive teologi overhodet, for den er redusert til sosiologi.

Henriksen skriver at vi må ta kroppen på alvor, og advarer mot en kropp-sjel-dualisme, som han tilskriver Augustin. Men jeg lurer på om det ikke er Henriksen selv som er dualisten. Det er han som ikke tilskriver kroppen noen iboende betydning. Det blir særlig klart når han snakker om kjønnene. “Kjønnspolaritet” “kan ikke være en normativ begrunnelse for noe som helst,” skriver han. Han hevder at det finnes mer enn to kjønn, med henvisning til “moderne vitenskap”. Da sikter han formodentlig ikke til biologien. Det er en vanlig oppfatning i dag. Kroppen skal bety så mye at den ender opp med å bety veldig lite. Det som egentlig teller, er jeg-ets makt til å bestemme over min egen kropp, mitt eget kjønn – min egen erfaring. Det er moderne dualisme i ren form.

Likekjønnet ekteskap, som Henriksen trekker frem som et udelt gode, forutsetter at man allerede har omdefinert kroppen til noe “nøytralt”. Ekteskapet gis ikke lenger noen teologisk mening, men blir en sosial ordning som flest mulig voksne bør ha tilgang til. Da har man beveget seg langt bort fra kirkens tradisjon, og de fleste menneskelige kulturer. Dermed også, etter min mening, fra de fleste menneskers dype erfaring av ekteskapet som en meningsfull realisering av noe vi er skapt for.

Min fremste innvending mot Henriksens prosjekt er nettopp at det svikter på sine egne premisser. Han hevder å ta utgangspunkt i erfaring. Men han tar utgangspunkt i den utarmede forståelse av erfaring som er dominant i vår kultur. Vårt kjønn og vår seksualitet forstås ikke noe som er gitt av Gud som en gave og en norm, men noe vi kan definere helt selv. Henriksen snakker ikke noe sted om å være skapt for et kjærlig fellesskap med Gud. Han gir i grunn ingen beskrivelse av menneskets teologiske og endelige mål i det hele tatt. Vi er først og fremst situert i verden og forholder oss til en sosial virkelighet som virker helt autonom.

En så reduksjonistisk forståelse av erfaring er bare mulig om begreper om natur og formål er forsvunnet. Det får mange konsekvenser. Problemet med for eksempel utenomekteskapelig sex, som Henriksen ønsker å legitimere, er jo ikke at den ikke kan erfares som nytelse – seksualiteten er skapt slik! – men at den ikke er rettet mot sexens iboende formål. At det finnes et slikt formål, vil Henriksen avvise.

Mitt spørsmål blir da: Har Henriksen noen skapelsesteologi utover at vi er skapt til å være autonome og “kjønnsnøytrale” individer som inngår i (sosiale eller seksuelle) relasjoner med hverandre? Hva har Gud skapt kjønnene til? Hva er menneskelig identitet – hva konstituerer min identitet om ikke den jeg er skapt til å være av Gud? Og hvem er egentlig Gud? Blir vi faktisk lykkelige av den etikken Henriksen og vår kultur gir oss? Det virker på meg som man er blitt blind for denne ganske åpenbare problemstilling. Hva om det er nedvurderingen av kroppen og Guds skapelse, og vektleggingen av det helt autonome subjektet, som bidrar til at folk er mer smertefullt forvirret over seksualiteten og identiteten sin enn noensinne?

Et mer helhetlig perspektiv ville si at vår kjønnede kropp har en iboende mening. Vi er skapt til kjærlighet ikke bare i en subjektiv, men i en objektiv forstand. Dette dreier seg om ontologi (virkelighet) og noe mer enn biologi og psykologi. Denne dypt forankrede erfaringen av kroppens betydning, av kjønnene, og ikke minst av farskap og morskap, er noe vår kultur er i ferd med å miste, fremskyndet av utviklingen innen bioteknologi. Her ser vi også grunnen til at vi lever i en svært seksualisert kultur. Vi finner ingen argumenter hos Henriksen imot denne kulturen. Tvert imot gir han alle begrunnelsene for den. Et sted fremhever han den hyperseksualiserte TV-serien Sex og singelliv som et positivt eksempel på at sex for moderne kvinner handler om å finne “en god livsform og å være subjekt i eget seksualliv”. Det virker en smule krampaktig.

Det ble nylig avdekket at Den norske kirke har inkludert Skeiv Ungdoms Skeiv sexhåndbok som ressursmateriell på sine hjemmesider. Det meste av håndboken er en nokså usminket innføring i sexteknikker og kjønnssykdommer, om enn i en litt departemental prosa. Den åpner slik: “Vi lever i en verden der mange tror det bare finnes jenter og gutter. [...] Dette stemmer ikke, og her kommer de deilige, frigjørende og spennende alternativene.”

Det interessante med håndboken er at det ikke står noe i den som det ikke kunne stått i Henriksens bok. Han skriver for eksempel: “Seksualetikken må oppfordre unge mennesker til å bli kjent med og trygge på sine egne seksuelle følelser, reaksjoner og organer.” Helsedirektoratet – eller Aldous Huxley – kunne ikke sagt det bedre.

Sånn sett er Skeiv sexhåndbok egentlig blitt en mer relevant tekst om seksualitet for kirken enn Bibelen. For i Skeiv sexhåndbok har vi endelig fått den “veiledning i seksuell atferd” som Henriksen etterlyser. Og den er slett ikke et to tusen år gammelt og utdatert dokument, må vite, men er basert på “vitenskap” og “erfaring.”

Men etter at Henriksen har dekonstruert bibeltekstene, kjønnene og alt det vi ellers måtte holde for sant - hva sitter vi igjen med? Noe som ligner umiskjennelig på den dominante livsanskuelsen i vårt sekulære samfunn. Det er faktisk vanskelig å lese Henriksens bok uten å spørre seg om hva et spesifikt kristent livssyn har å tilby. Tvert imot virker det som om kristendommen for ham byr på langt flere problemer enn svar.

Den som nærmer seg Henriksens postmoderne og politisk korrekte kristendom vil måtte spørre: Hvorfor gidde?

Bokanmeldelse av Eirik Steenhoff. Tidligere på trykk i Dagen.