Den misbrukte kontaktflaten

«Det er mye galt med Den norske kirke. Men jeg blir værende der uansett. For kirken har en stor kontaktflate som ingen frikirker eller kristelige organisasjoner kan oppvise.» Dette argumentet har jeg hørt ofte. Men kanskje burde vi tenke mer over hva denne kontaktflaten brukes til? Blir mennesker frelst og bevart i troen på Kristus som frelser og herre? Eller befester kirken en allmennreligiøsitet som får folk til å slå seg til ro uten en frelsende tro på Jesus?

Jeg kom nylig over en bok der to sosiologer presenterer religiøsiteten til amerikanske tenåringer (C.Smith and M. L. Denson: Soul Searching: The Religious and Spiritual Lives of American Teenagers, 2005). De fant at deres religiøsitet kunne utformes i fem grunnsetninger, som de betegnet som Moralistisk Terapeutisk Deisme (MTD):

1. Det eksisterer en Gud som har skapt og ordnet verden og våker over menneskenes liv på jorda.

2. Gud ønsker at folk er gode, greie og rettferdige mot hverandre, slik Bibelen og de fleste religioner lærer.

3. Livets mål er å være lykkelig og ha det godt med seg selv.

4. Man trenger ikke å involvere Gud i livet sitt unntatt når han trengs for å løse et problem.

5. Gode mennesker kommer til himmelen når de dør.

Legg merke til at dette er en gudstro uten feste i Bibelen. Begreper som synd, frelse, nåde, tilgivelse, dom, evig fortapelse og evig liv er uaktuelle. Jesu frelsesverk har ingen betydning i deres selvkomponerte religiøsitet. Finner vi liknende gudstro i Norge?

Noen tilsvarende punktvis oppsummering av norsk allmennreligiøsitet har jeg ikke funnet. Men etter å ha sett litt i noen norske bøker om religionssosiologi, har jeg merket meg enkelte karakteristiske trekk. Folk flest har trosoppfatninger som er lite i samsvar med kirkens offisielle lære. Troen er subjektiv, basert på egne meninger og følelser: «Dette føles sant – og det er sant nok for meg.» Hvert individ bør ha frihet til å utforme sitt eget trosprosjekt, tenker mange. Kirken må ikke gjøre seg til dommer over andres tro eller livsførsel. Folk ønsker en åpen og romslig kirke, ikke minst i samlivsmoralske spørsmål. De liker ikke utfordringer til omvendelse og etterfølgelse.

Protestantisk etikk har vært: Du må leve ditt liv på jorden, slik at det kan gi håp om evig salighet etter døden.  I dag tenker mange: Du må realisere deg selv på jorden, det finnes ingen som stiller deg til ansvar etter døden. En religionsundersøkelse i 1998 viste at bare omtrent 1 av 7 tror at det finnes et helvete. Pål Repstad har i Teologisk tidsskrift (1-2015) vist at en krympende minoritet både i befolkningen, blant religiøst aktive og blant prester tror at mennesker enten blir frelst eller går fortapt. Tidligere biskop Tor B. Jørgensen benektet nylig muligheten for at mennesker kan gå fortapt (Dagen 27/9-16). Han mener at «alle mennesker når frem til frelse». Og han fikk ikke mye motbør fra andre geistlige.

En undersøkelse viste nylig at en tredel av kirkens døpte sier at de er ateister. De regner altså med at det ikke finnes noen Gud. Hva gjør kirken med ateistene sine? En misjonerende kirke må vel advare dem mot å gå fortapt og forkynne dem frelsens evangelium? Men, nei – den offisielle satsingen er at tallet på døpte og nattverdsøkende må opp. Kirkens kontaktflate er primært seremoniene: Dåp, konfirmasjon, vielse, begravelse. Hvorfor er kirken så lite opptatt av forkynnelsens innhold? Troen kommer av forkynnelsen, skrev Paulus. Det fremste kjennemerket på en sann kirke er at Guds ord forkynnes rett i samsvar med Bibelen. «Menneskesønnen er kommet for å frelse det som var fortapt» (Matt 18:11). Dersom ikke kirken vil vekke opp sine ateister og frafalne døpte og formane dem til omvendelse, da har den sviktet Jesu befaling om å gjøre alle mennesker til disipler. «For så har Gud elsket verden at han gav sin sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.» (Joh 3:16). ,

Mens mange prester lærer at alle døpte er frelst, lærer kirkens bekjennelsesskrift Augustana XII at det er mulig å falle fra etter dåpen. Disse skal kalles til omvendelse, som består av to deler: «Den ene er angeren eller den redsel som jages inn i samvittigheten når synden blir kjent, den andre er troen, som avles av evangeliet eller avløsningen, og som stoler på at syndene forlates for Kristi skyld, og trøster samvittigheten og frir den fra redselen.» Det er denne radikale forkynnelsen av lov og evangelium som er mangelvare i store deler av kirken i dag.

La meg straks føye til at dette ikke er hele bildet. Det finnes bibeltro prester og livskraftige menigheter. Det finnes respektable lokale og personlige grunner til å fortsette som medlemmer i kirken. Men generelt bør bibeltro kristne tenke seg godt om før de bruker den store kontaktflaten som begrunnelse for å bli stående i folkekirken. Der kirken misbruker sin kontaktflate til å forsterke folks allmennreligiøsitet, lulles folk inn i åndelig søvn. Der skjer en stille avkristning i kirkelige former. Da bør troende mennesker søke oppbyggelse et annet sted.

Jon Kvalbein

(Artikkelen har tidligere stått på trykk i Dagen)