Den multikulturelle skolen – hva mener rektorene?
Bokanmeldelser
Den multikulturelle skolen – hva mener rektorene? Grunnskolerektorer, skolens verdiforankring og religions- og livssynsundervisningen (dr. avh. UiA), Kristiansand 2011.
I denne korte anmeldelsen er det plass bare til en summarisk presentasjon av de viktigste hovedtrekkene ved avhandlingen, samt til enkelte kritiske spørsmål avslutningsvis.
Avhandlingen er strukturert i tre hoveddeler:
I del I introduserer forfatteren avhandlingens tematikk. Den presiseres i form av følgende overordnede problemstilling: «Hva slags verdiforankring og religions- og livssynsundervisning ønsker grunnskolerektorene i dagens multikulturelle norske skole?» (s.17). Med denne problemstillingen berører forfatteren en sentral tematikk i dagens skole- og samfunnsdebatt. Tematikken plasseres inn i sin aktuelle multikulturelle samfunnskontekst, i en hermeneutisk vitenskapstradisjon og i en religionspedagogisk fagdisiplin.
Videre presenterer Hovdelien noen utvalgte teoretiske perspektiver med relevans for spørsmålet om rektorenes ønsker vedrørende grunnskolens verdiforankring og religions- og livssynsundervisning. Presentasjonen konsentrerer seg om begrepene multikulturalisme og sekularisme og forholdet mellom dem. Det vil føre for langt å nevne de ulike teorier forfatteren skisserer, og de mange teoretikerne han refererer. Sentralt i kapitlet står distinksjonen mellom såkalt «hard» sekularisme og såkalt «myk» sekularisme (med henvisning til den canadiske filosofen Charles Taylor). «Hard» sekularisme er en holdning som knapt kan sies å ta tilbørlig hensyn til livssynsmangfoldet i samfunnet, og som derfor svinger over i autoritær (ikke-religiøs) monokulturalisme uten tilbørlig respekt for de mange forskjellige livssynsfellesskap og livssynsstandpunkt på samfunnets mesonivå og individnivå. Annerledes med «myk» sekularisme som inkluderer en multikulturalisme med en slik respekt – dog på basis av et minimum av universelle felles grunnverdier. Påstanden om eksistensen av slike verdier på tvers av motstridende religioner og livssyn problematiseres imidlertid av en rekke kristne tenkere. Her peker Hovdelien på to innflytelsesrike talsmenn: den britiske filosofiprofessoren Bhikhu Parekh og tidligere pave Benedikt XVI (teologiprofessor Joseph Ratzinger). De hevder begge – dog på noe forskjellige premisser – at de vestlige kulturer fremdeles er avhengig av kristendommen som samfunnets bærekraftige verdigrunnlag.
Del II rommer resultatet av den empiriske undersøkelsen. Hovdelien foretok både en surveyundersøkelse, utsendelse av spørreskjemaer med bruk av kvantitativ metode, og intervjuer, samtaler med åtte rektorer fra Vest-Agder og åtte rektorer fra Oslo. Hele 81 % av rektorene i Vest-Agder svarte ja på spørsmålet om skolen fortsatt bør legge hovedvekten på kristne verdier, mens bare 41 % av rektorene i Oslo mente det samme. Sett de to fylkene under ett, svarte om lag 60 % av rektorene bekreftende på dette spørsmålet, mens 40 % svarte benektende. Hele 76 % av rektorene i Vest-Agder, og 41 % av rektorene fra Oslo, ønsket den formen for religions- og livssynsundervisning som KRL-faget representerte, dvs. en undervisning som både formidlet kunnskap om ulike religioner og livssyn med vekt på kristendommen, og som tok sikte på å ivareta og bekrefte den enkelte elevs religiøse og livssynsmessige identitet. Alternativt var det blant Agder-rektorene relativt lav oppslutning om «et mest mulig nøytralt kunnskapsfag», slik mange oppfatter det nye REL-faget (etter 2008), mens betydelig flere Oslo-rektorer (14 %) ville foretrekke denne typen religions- og livssynsundervisning. Det bør også nevnes at ingen av rektorene ønsket seg tilbake til den gamle tofagsmodellen mellom 1974 og 1997 (konfesjonelt kristendomsfag og ikke-konfesjonelt livssynsfag). Det var også svært få som ville at skolens kristendomsfag igjen skulle bli en del av kirkens dåpsundervisning, slik det var inntil 1969.
I del III reflekterer forfatteren over funnene han har kommet frem til gjennom den empiriske undersøkelsen (del II), og sammenholder disse med de teoretiske perspektivene han har risset opp (del I). Han forstår rektorene slik at flertallet blant dem ønsker at skolens grunnverdier fremdeles skal forankres i en kristen og humanistisk arv og tradisjon. Her legger Hovdelien større vekt på kontinuitet enn på brudd mellom skolens «gamle» formålsparagraf før 2009 og den nye formålsparagrafen fra 2009. I tråd med dette ønsket synes flertallet også å ville foretrekke det «gamle» KRL-faget med dets identitetsformative sikte fremfor det nye RLE-faget, som forfatteren mener heller i retning av en «hard» sekularisme. Med andre ord går de fleste rektorene, etter hans tolkning, inn for en «myk» sekularisme med en åpen multikulturalistisk grunnholdning. Hovdelien slutter seg selv indirekte til denne preferansen i det han anser den «myke» sekularismen for å være i samsvar med Norges folkerettslige forpliktelser (s.258). Samtidig beklager han implisitt den økende tendensen til en hardsekularistisk monokulturalisme, som medfører at skolen ikke tar tilbørlig hensyn til livssynsmangfoldet i samfunnet.
Så langt, men ikke lenger, røper forfatteren sitt personlige standpunkt til den omdiskuterte problemstillingen i avhandlingen sin. Det svarer for så vidt til løftet han avlegger i innledningskapitlet: å tone ned sine egne (kristendemokratiske) sympatier i tråd med avhandlingens karakter av en deskriptiv samfunnsvitenskapelig studie (s.49). Likevel lurer en rekke normative spørsmål i umiddelbar forlengelse av avhandlingen. Det er spørsmål som samfunnet etter mitt skjønn ikke kan unngå å ta stilling til – heller ikke på et overordnet makronivå. Jeg begrenser meg til to av dem – i samsvar med avhandlingens todelte tematikk.
For det første: Kan et samfunn og en skole (også en enhetsskole som har som ideal å samle alle barn til felles oppdragelse og opplæring) i lengden bygge på felles grunnverdier uten en eller annen religiøs forankring? Er slike verdier uten videre mer demokratiske og inkluderende om de gis et ikke-religiøst, sekularistisk, fundament? Finnes det egentlig felles universelle grunnverdier på tvers av ulike religioner og livssyn (inklusive sekulære livssyn)? Er det ikke snarere slik at etiske verdier og normer alltid er forbundet med, og har sin kilde i, et eller annet historisk gitt (religiøst eller ikke-religiøst) livssyn? Dessuten: Er det så sikkert at de såkalte fellesverdiene er forankret i menneskerettighetene, slik skolens nye formålsparagraf av 2009 forutsetter? Forholder det seg ikke snarere motsatt: at det er kristendommen – og den brede humanistiske tradisjon i tilknytning til kristendommen – som er det idéhistoriske opphavet til menneskerettighetene? Er ikke da talspersoner for den «myke» sekularismen egentlig mer avhengige av kristendommen og denne brede humanistiske tradisjon enn de kanskje selv er klar over? Og hvis den «myke» sekularismen gjør seg uavhengig her, vil den ikke da uvegerlig (over tid) slå over i en «hard» og autoritær monokulturalisme med antireligiøst (ateistisk) fortegn? I lys av avhandlingens deskriptive opplegg er det naturlig at Hovdelien ikke drøfter disse spørsmålene. På bakgrunn av rektorenes svar på avhandlingens hovedproblemstilling er det også forståelig at han tildeler filosofen Bhikhu Parekh og teologen Joseph Ratzinger en ganske beskjeden rolle. Men med de spørsmålene jeg her stiller, blir synspunktene deres langt mer relevante for nærmere overveielser.
For det andre: Hovdelien bedømmer det «gamle» KRL-faget som forenlig med en «myk» sekularisme, mens det nye RLE-faget etter hans oppfatning er et uttrykk for en «hard» sekularisme (s.245f). Her er jeg i tvil om ikke forfatteren overdriver forskjellen mellom det «gamle» og det nye faget. Men i den utstrekning tolkningen hans holder stikk, er det grunn til å spørre om ikke det nye RLE-faget står i strid med grunnskolens formålsparagraf, som jo åpenbart målbærer en «myk» sekularisme. Og i den grad dette faget i praksis fungerer som et redskap for en «hard» sekularisme og dermed en autoritær monokulturalisme, er det rimelig å spørre hvor lenge grunnskolen kan holde seg med dette faget uten å miste sin demokratiske legitimitet med forankring i det store folkeflertallet. I så fall vil det heller ikke være underlig om stadig flere foreldregrupper velger å sende barna sine til private skoler der de kan forventes å få en oppdragelse og opplæring i bedre samsvar med deres tro og livssyn.
Ragnar Skottene, professor dr.theol.