Den norske kirke etter Kirkemøtet 2016

Les også:

• Harald Hegstads kommentar til denne uttalelsen.
• Og dernest Knut Alfsvågs tilsvar.

Kirkemøtet vedtok i april 2016 å innføre en kjønnsuavhengig liturgi for ekteskapsinngåelse i Den norske kirke (DNK). Vedtakene og debatten på og etter Kirkemøtet har vist at det nå er tre ulike tilnærminger til denne problemstillingen som langt på vei definerer det teologiske landskap i DNK.

1) Den klassiske, kristne ekteskapsetikken, som ligger til grunn for uttalelsen fra 273 prester og mindretallsforslaget på Kirkemøtet. 

Her er utgangspunktet at samlivsetikken defineres av de sentrale nytestamentlige utsagn om temaet. Ekteskapet forstås derfor som en livslang og eksklusiv relasjon mellom en mann og en kvinne, og seksuelt samliv er begrenset til denne relasjonen. 

Styrken med dette standpunktet er at det ivaretar økumenisk samlivsetikk og en tradisjonell forståelse av forholdet mellom Skriften og kirkens lære. Fram til innføringen av likekjønnet borgerlig vigsel 1.1.2009 var det også nokså ukontroversielt innad i DNK. Denne enigheten har avtatt ettersom den klassisk kristne ekteskapsforståelsen etter hvert har fått svekket oppslutning i toneangivende media, kanskje også blant folk flest. Likevel er det fortsatt en betydelig del av prestene i DNK som ønsker å legge denne ekteskapsforståelsen til grunn for sin tjeneste.

2) Åpen Folkekirkes primære standpunkt, som er at ekteskapet må defineres uten referanse til kjønn. 

Svakheten ved dette standpunktet er at det mangler bibelsk basis. Det må derfor begrunnes i relativt selvstendige teologiske prinsipper som langt på vei kan brukes til å begrunne det en ønsker de skal begrunne. 

I realiteten dreier dette seg derfor om å sette kristelige navn på en alternativ ideologi. Det er derfor et standpunkt som er vel egnet til å integrere den allmenne kulturelle bevissthet, og favoriseres derfor av en teologi som legger stor vekt på folkekirken. Standpunktets implikasjoner når det gjelder andre sider ved ekteskapsforståelsen (livslang, eksklusiv relasjon) er uklare. Vedtaket på Kirkemøtet støtter ikke dette standpunktet.

3) Kompromiss-vedtaket på Kirkemøtet, som forstår både klassisk kristen ekteskapsetikk og Åpen Folkekirkes standpunkt som ulike "syn" som begge "må gis rom og komme til uttrykk". 

Dette standpunktet deles av alle biskopene, og er begrunnet i ønsket om å holde kirken sammen som en organisasjonsmessig enhet. 

Svakheten ved dette standpunktet er at det reduserer kirkelig lære, som tradisjonelt er formulert som en bekjennelse med bibelsk begrunnelse, til byråkratisk forvaltningsspråk som sikter mot prosessuelle regler for å håndtere forholdet mellom ulike fraksjoner. Dette vil nødvendigvis bli resultatet når en prioriterer en organisasjons- og forvaltningsmessig enhet på bekostning av teologisk klarhet og læremessig integritet. Denne kritikken rammer ikke på samme måte standpunkt 2), som tross alt er et forsøk på å tenke prinsipielt.

I denne situasjonen kan klassisk, kristen ekteskapsetikk bare opprettholdes om en ikke går inn på byråkrati- og politikerspråkets måte å omtale konflikten på. Dette er ikke en konflikt mellom en "konservativ" og en "homoliberal" "fraksjon" i kirken med ulike "syn" på forholdet mellom mann og kvinne. Det dreier som å fastholde en klassisk kristen og økumenisk åpenbaringsforståelse med dens konsekvenser for samlivsetikken (standpunkt 1) mot forsøk på å avvise den og erstatte den med noe annet (standpunkt 2 og 3). 

Det innebærer at en må forstå det standpunkt som nå inntas av alle biskopene og flertallet på Kirkemøtet som et brudd med den kristne bekjennelsens forståelse av hva kristen tro og tenkning faktisk er. 

Det er i dagens situasjon derfor bare standpunkt 1 som ivaretar de grunnleggende krav til kristen integritet og kristen trosbekjennelse. En fortsatt meningsfull tjeneste innen Den norske kirkes ramme er derfor avhengig av at den fulle legitimitet av å tenke og handle på denne måten fastholdes uten avkortning.

Det vedtaket som nå er fattet, skaper mange steder vanskelige forhold lokalt og er blitt en stor byrde både for prester og andre kirkelige ansatte. Om Den norske kirke, til tross for det vedtak som er fattet, kan og vil støtte prester og menigheter som ønsker å praktisere den alminnelige, økumeniske ekteskapsetikk, og hvordan den støtten konkret vil komme til uttrykk, må derfor få en avklaring så raskt som mulig.

For sentralstyret i FBB

Erik A.H. Okkels, formann i FBB

Knut Alfsvåg, nestformann i FBB