Den norske Kirke og Joint Declaration on Justification

FBB-nytt: LEDER

Nr. 2, Mai 1996, 33. årgang

Jan Bygstad:

Den norske Kirke og Joint Declaration on Justification.

Under vårens Bispemøte vedtok biskopene, riktignok med visse forbehold, å anbefale at det økumeniske samtaledokumentet "Joint Declaration on the Doctrine of Justification" (fork. JD) skal anerkjennes som et korrekt og sakssvarende uttrykk for hva vår kirke sammen med den romerskkatolske kirke lærer om rettferdiggjørelsen. Dokumentet er resultat av en lengre samtaleprosess som har foregått mellom LVF og Det pavelige Råd til fremme av Kristen Enhet. I forordet til dokumentet påpekes det at for å forstå JD rett, er det nødvendig å se det i sammenheng med særlig to forutgående arbeider av samme art, men som har et bredere grunnlag og er med dyptpløyende teologisk: Først det amerikanske "Church and Justification" (Genève, 1994), dernest det tyske "The Condemnations of the Reformation Era - Do They Still Divide" (Minneapolis, 1990), og i tillegg noen mindre kommisjonsrapporter.

Poenget med JD er at det til forskjell fra tidligere økumeniske samtaledokumenter, skal gis kirkelig anerkjennelse av de berørte kirkesamfunn, henholdsvis Rom og medlemskirkene i LVF. Denne kirkelige anerkjennelse skal så munne ut i en kirkelig annullering av reformasjonstidens gjensidige "anathemata", noe som passende kan markeres i forbindelse med 450-års-jubileet for Tridentilerkonsilet og 50-års-jubileet til LVF i 1997, i følge generalsekretær Ishmael Nokos og kardinal Cassidys brev til medlemskirkene i LVF, som ledsaget dokumentet. Biskopene har m.a.o. stått under et visst tidspress i denne saken, og det tjener dem til ære at de ikke har villet la hensynet til en mulig jubileumsmarkering diktere deres behandling av dokumentet. Biskopene ønsker en videre bearbeidelse av JD, og likeledes en klar presisering av hvilke fordømmelser fra reformasjonsårhundredet det i tilfelle vil være aktuelt å annullere.

Når dette er sagt, er det likevel all grunn til å gå både BMs uttalelse og JD nærmere etter i sømmene. For det første er det nødvendig å stille kritiske spørsmål ved prosedyren som er valgt i vårt eget land. JD har vært på en hemmelig høringsrunde ved de tre teologiske fakulteter, og i brevet fra Noko og Cassidy står det "Not for Quotation or Publication" i headingen. En kan spørre seg: Hva er grunnen til dette hemmelighetskremmeri? Tåler ikke JD dagens lys eller en offentlig debatt? Eller er hensikten å dra medlemskirkene mot Rom, uten at prester og legfolk skal få vite hva som skjer før det er for sent, og "bordet fanger"? Dette vitner om en kirkelig formyndertrang som står under enhver kritikk. Bare av denne grunn, at vi ikke har fått anledning til å sette oss inn i hva det hele dreier seg om før der foreligger et vedtak, burde være tilstrekkelig grunn til at hele dokumentet avvises.

For det andre reiser den teologiske metode som benyttes her (og i svært mange andre økumeniske dokumenter), og som gir som resultat det en kan kalle "konvergensøkumenikk", flere spørsmål enn den besvarer. Poenget er å finne frem til læremessige formuleringer som en kan enes om, samtidig som en lukker øynene for både teologiske loci som en ikke kan enes om, og den meningsgivende totalkonsepsjon som nærmere bestemmer også de spørsmål en faktisk tar opp. På den måten kan en lage enhetsdokumenter der en tilsynelatende er kommet langt i tilnærming, mens en i virkeligheten er like langt fra hverandre som før en begynte. På det viset får disse dokumentene den funksjon at de nedbygger den læremessige grense mellom kirkesamfunnene ved å tilsløre teologisk uenighet. Dessverre må dette sies også å gjelde JD. F.eks. kan en i katolsk teologi utmerket formulere seg om en del spørsmål slik at det lyder luthersk, isolert sett. Men dersom en så reiser spørsmålet "hva innebærer læren om skjærsilden, avlaten, eller messeofferet for hvordan en tenker om rettferdiggjørelsen", vil en fort komme til den konklusjon at det ikke er svært mye som har forandret seg siden reformasjonstiden. Dette kommer for så vidt også frem (ufrivillig?) i JD når antropologien og læren om synden behandles (pkt. 26). Her sies det rett ut at katolikkene er enige med lutheranerne i at "- concupiscentia (dvs. syndelysten), som blir tilbake etter dåpen, er i strid med Gud, og gjenstand for en livslang kamp. Likevel - - - er den derfor, egentlig talt, ikke synd" (min overs.). Men dette har da den lutherske kirke aldri lært? Det er m.a.o. all grunn til å rope et "varsko her". For hvis vi mener alvor med at artikkelen om rettferdiggjørelsen er "den artikkel kirken står og faller med", handler det her om så grunnleggende saker at det er utillatelig med en omtrentlig liksom-enighet.

I denne sammenheng kan det være av betydning også å påpeke det språktekniske grep en henfaller til i en del sammenhenger i JD, og som bl.a. Inge Lønning har satt fingeren på i en artikkel i Præsteforeningens Blad i Danmark (som for øvrig har hatt en offentlig debatt om JD!). En skiller mellom et sakskompleks og det språklige uttrykk for dette. På den måten kan en hevde at en i sak er enige, mens de ulike læretradisjoner bare er ulike uttrykk for dette. I sin konsekvens leder dette metodiske grep til en relativisering av enhver læresetning, noe som nettopp ser ut til å være en av de mest betnkelige følger av denne type tilnærmingsarbeid mellom kirkene. En økende bevisstløshet rundt lærespørsmål er både grunnlag for og konsekvens av mange av dagens økumeniske bestrebelser.

Det tjener også til å vekke undring når biskop Aarflot i pressekonferansen etter BM sier at det nå er enighet mellom de lutherske og katolske om at et menneske blir frelst av nåden alene. Som om det noen gang har vært uenighet om dette! Hele poenget i striden rundt dette i reformasjonsårhundredet var at Rom mente noe helt annet med ordet nåde, enn det reformatorene hadde arbeidet seg frem til gjennom studiet av Skriften. Svarende til dette tales der i JD om "den skapte" og "den uskapte" nåde (pkt. 29), noe som er i tråd med katolsk tale om "den forekommende nåde" som går forut for frelsestilegnelsen, og bereder mennesket for frelsen idet mennesket samarbeider med Guds nåde. I realiteten går dette ikke ut over hva som allerede ligger innenfor det naturlige menneskes muligheter. Dette er klassisk synergisme, som ikke tar i betraktning det radikale dyp i syndefordervet. Det er jo dette som gjør ethvert samarbeid mellom Guds nåde og det falne mennesket i frelsestilegnelsen til en umulighet. Likeledes blir den klassiske katolske posisjon når det gjelder dommen ikke imøtegått i JD, nemlig at det er "den inngytt nåde" (dvs. helliggjørelsen) som utgjør grunnlaget for evig frelse, og ikke "Kristus for oss ved troen alene". Snarere søker en å bygge bro gjennom et både-og, noe som nettopp gjør at den katolske posisjon blir stående.

Det kunne være meget annet å sette fingeren på, men av plasshensyn må dette utstå. Men det er all grunn til ettertanke etter BMs behandling av JD, og ikke minst når en også ser på de teologiske fakulteters uttalelser. Det ser ut til at en bevisst konfesjonell lutherdom i dag er en fremmed fugl i ledelsen i vår kirke. Ellers kunne en neppe så lett akseptert JD i alt vesentlig. Enda mer bekymringsfullt er det at de to konservative (?) teologiske fakulteter, både MF og Misjonshøgskolen, nærmest uten innvendinger går gode for det teologiske innhold i JD, mens det fakultet som pussig nok har de mest tungtveiende betenkeligheter, er TF. Hvordan står det egentlig til på Odlands, Hallesbys og Leiv Aalens fakultet, og dets lærestol i dogmatikk? Irenisk teologi er ikke ensbetydende med klar teologi.

Jan Bygstad, formann.