Den sanne kirke - og den falske

Vår teologiske samtid er sterkt opptatt av det økumeniske problem. Det vil si: Vårt problem er de mange kirker. Hvorfor er det så mange kirker, når Det nye testamente bare vet om én? Og når det er så galt at kirkene er mange, hva kan vi da gjøre for å samle dem til ett? Møter og konferanser holdes på løpende bånd, bare spesielt interesserte kan noenlunde holde rede på dem alle sammen. Det siste er at man ønsker å foregripe den etterlengtede - men ennå fjerne - organisatoriske enhet. Man innrømmer på alle hold at det ennå finnes teologiske skillelinjer kirkene imellom. Men da vi likevel føler oss så sterkt beslektet med hverandre, hvorfor kan vi da ikke straks begynne å opptre sammen?

Gjensidig tilstedeværelse?

En luthersk-katolsk kommisjon, oppnevnt av Det lutherske verdensforbund (LVF) og Vatikanet foreslo i 1980 at man skulle begynne med vekselsvis nærvær og deltakelse kirkene imellom ved visse gudstjenestelige anledninger (se "Wege zur Gemeinschaft", Frankfurt 1980). Dette program blir nå fulgt opp fra sentralt kirkelig hold. Mellomkirkelig Råd for Den norske kirke ber nå biskopene anmode prester og menigheter om å ta initiativ i denne retning. Ved jubiléer i anledning forhold fra før reformasjonen skal den lokale katolske prest inviteres til å holde messe i vår kirke.

Så det mangler ikke på interesse og initiativ når det gjelder spørsmål om de mange kirkers anstøt og den kommende ene kirkes mulighet.

Et viktigere spørsmål

Desto merkeligere er det at en annen problemkrets knapt er synlig i våre dagers interesseområde. Våre evangeliske fedre snakket ikke om den ene kirke - og de mange. Synspunktet lå åpenbart utenfor deres synsfelt. Deres problem var den falske kirke - til forskjell fra den sanne kirke.

Vi lever i en tid som er fattig på kristen ånd og kraft. De fleste er vel enige i det. Mon det da ikke var klokt å lytte til hva fedrene hadde å si? Og frem for alt: Bør vi ikke lytte til det som Herrens apostler har sagt oss om den ene sanne Kirke - til forskjell fra den falske?

I Det nye testamente er det ikke tale om mere enn én Kirke, uten i betydningen lokale menigheter. Den "ekklesia" som er Kristi legeme, den er én (Ef 4,1-6). Den kirke som er "Lammets brud", den er én (Åp 19,7). Kristus har bare én brud.

Kirke - menighet

I grunnen er "kirke" et lite tjenlig ord. Luther sa det er et "blindt, utydelig ord". En skulle heller si "menighet", for dette ord har en personlig klang. Det vi kaller "kirken", er ikke "noe"; det er "noen". Den nytestamentlige ekklesia er summen av alle dem som i tro og lydighet hører Kristus til.

Hvor finner vi denne kirken? Svaret er så kjent at vi fristes til å la det passere uten nærmere ettertanke. Likevel er det slik: Det kjennes på at evangeliet blir forkynt rett og sant, og at sakramentene blir brukt i overensstemmelse med Jesu innstiftelse. Hvor dette skjer, der er den sanne kirke.

Den norske kirke - en sann Kristi kirke?

Er den norske kirke "en sann Jesu Kristi kirke"? Noen reagerer kraftig på et slikt spørsmål - hva skulle det ellers være, det vi møter når vi går til Guds hus? Men ingen burde vike tilbake for å stille nettopp det spørsmålet. Er det sikkert at det er den sanne kirke vi møter når vi møter den norske kirkes prester og tillitsvalgte?

Dette er situasjonen: Blant den norske kirkes biskoper, prester og rådsmedlemmer har vi noen som taler helt annerledes enn Guds ord taler. Vi har noen som gir rom for samboerforhold og homofilt samliv. Dette er en kjensgjerning. Vi har kirkelige embetsbærere som på det seksuelle område tillater slikt som Guds ord forbyr. Gjør Guds sanne menighet dette? Taler den sanne kirke slik? Nei, og atter nei. Den sanne Jesu Kristi kirke sier ikke noe annet enn det som Guds ord sier. Når biskoper, prester og andre kirkens kvinner og menn forkynner og fastholder noe som er i strid med Bibelens ord og bud, da er det ikke Jesu Kristi kirke som taler. Sier noen at det er Jesu Kristi kirke som taler slik, da baktaler de Jesu Kristi sanne brud, for hun taler ikke slik. Når derfor teologer, geistlige og lekfolk avsvekker eller fornekter Bibelens ord om troens grunn og om kristen livsførsel, da er det den falske kirke som taler.

Hva den falske kirke ikke har syn for

Tidligere i vårt århundre stod den andre trosartikkel sentralt i den teologiske debatt. Nå har etiske spørsmål inntatt den plassen. Vår tid er sykelig opptatt av seksuelle spørsmål. Desto viktigere er det at Jesu sanne kirke og menighet forkynner sant om disse ting, slik som Bibelen lærer. Men under all vår opptatthet av de viktige moralspørsmål må vi ikke glemme at vår første oppgave er å vitne om Guds store gjerninger til vår frelse ved Jesus Kristus, Guds Sønn. Korsets anstøt må vi ikke vike tilbake fra å forkynne. Omvendelse og tro på Jesus, og nåden i hans blod - det har den falske kirke ikke syn for. Du kan kjenne den på at den er redd for korsets anstøt.

Hvordan skjelne?

Våre evangeliske fedre har lært oss å skjelne mellom den sanne kirke og den falske. Det er ikke Guds kirke alt som gir seg ut for å være det, sier Luther. Hør denne gang også et ord fra Melanchthon: "Det har ofte hendt at det var flere falske forkynnere enn sanne. Og likevel er det de sanne forkynnere og deres folk som er den sanne kirke... Derfor skulle en ikke dømme etter majoriteten eller etter en persons høye rang, om han er pave eller biskop. Men etter Guds ord. Ved verdslige domstoler er det slik at den høyeste autoritet eller flertallet har makt til å avgjøre saken i vanskelige tilfelle. Men i troens saker er det ikke slik. For en persons høye rang og flertallet har ikke makt til å sette opp en ny gud, slik som Nebukadnesar gjorde. Guds ord må være dommer" (1556).

Vi lever i en tid da hvem som helst tror seg å ha makt til å mestre Guds ord. Den historisk-kritiske bibeltolkning fører en slik tankegang med seg: Det man mener å finne i Bibelen er egentlig bare tanker og meninger om religiøse emner, slik disse er uttrykt av mennesker på et visst tidspunkt. Og slikt kan man vurdere etter egen målestokk. Men Guds sanne kirke og menighet vet seg å møte den levende Guds ord i Bibelen, gitt ved inspirerte profeter og apostler.

Vi ser hva det falske bibelsyn fører med seg. Man gjør rent bord ikke bare med gammel kirkelig sed og skikk, men med det gudgitte ord i Den hellige skrift. Kvinner settes til å være eldste og tilsynsmenn i kirken, uaktet Den nye testamente ikke kjenner en slik i ordning men tvertimot forbyr den.

Står det bra til hos oss?

Jesus kjenner bare en kirke på jorden, og den består av alle dem som i en sann tro tar sin tilflukt til Ham. Her vil kvikke hoder kanskje bemerke, at så kan vi altså like gjerne la alle konfesjonelle grenser falle, ettersom Jesus jo har sine troende også i samfunn som vi avgrenser oss ifra. Men nei, slik er det ikke. Vi er i alle forhold forpliktet på Guds ord. Dommen over menneskers hjerter hører Herren til.

Det økumeniske problem - de mange kirkers problem - er saktens viktig nok. Men våre dagers økumeniske bestrebelser drives ofte på en slik måte at det mer nærliggende - og i hverdagen langt viktigere - problem på merkelig vis blir oversett. For i store økumeniske sammenhenger møter vi jo opp som lutheranere, anglikanere osv., og glemmer for anledningen å tenke på om det står helt bra til der hjemme. Det står dessverre ikke bra til. Den falske kirke har satt seg til rette og vil styre alt og alle.