Den timen som bare Faderen kjenner

Kapittel 24-25 i Matteus-evangeliet regnes som den femte av de store tale-samlingene hos Matteus: «Oljeberg-talen» (sml parallell-avsnitt i Mark 13 og Luk 21). Idet Matt 23 toner ut, sier Jesus til judeer-eliten i Jerusalem (som da hadde forkastet Jesus) at de heretter ikke vil få se Jesus mer før omvendelsesdagen deres kommer og de begynner å ønske ham velkommen tilbake (med ordene fra Salme 118:26: «Velsignet være han som kommer ...»).

Deretter fortsetter kap 24 med å fortelle at Jesus ble alene med disiplene mens de satt på Oljeberget og så tvers over dalen mot tempelbygningen. Jesus sa (i v 2) at det ikke skulle bli sten tilbake på sten av tempelet, og disiplene stilte da (i v 3b) et to-leddet spørsmål: «Si oss, når skal dette skje? Og hva skal være tegnet på ditt komme og på denne tidsalderens ende?» (Noen regner «tidsalderens ende» som et mulig tredje ledd i disiplenes spørsmål)

Fra historiebøkene vet vi at tempelets ødeleggelse skjedde i år 70 e.Kr. 

Sannsynligvis må vi forstå hele talen som Jesu svar på disiplenes to spørsmål. Det aktualiserer et oppfølgings-spørsmål: Hvor i kap 24 skjer overgangen fra det lokale tempel-spørsmålet til det globale endetids-spørsmål? 

Og dét spørsmålet diskuteres mye i kommentar-litteraturen. D. A. Carson gir i sin Matteus-kommentar en praktfull forskningshistorisk oversikt og lanserer en egen spennende løsning. Carsons syn er at disiplene selv trodde de spurte om én og samme sak, tempelets ødeleggelse, Jesu gjenkomst og tidsalderens ende, nærmest samtidig. Men Jesus viser dem i det lange svaret at tempelets ødeleggelse ikke ville falle sammen med Jesu gjenkomst og tidsalderens ende.

Uansett: Idet vår tekst begynner, er det ingen tvil om at Jesus er i gang med å besvarer gjenkomst-leddet i disiplenes spørsmål.

Foran vår tekst har Jesus varslet voldsomme kosmiske katastrofer (v 29-31) og dessuten fortalt lignelsen om fikentreet (v 32-35). Det første verset i vår tekst synes så å fungere som konklusjon på disse to underavsnittene, sitat:

35 Himmel og jord skal forgå, men mine ord skal slett ikke forgå.

Fra dette verset bør vi dermed ta med oss budskapet om den veldige guddommelige slitestyrken Jesu åpenbaringsord har. Selv ikke mens himmel og jord forgår, skal Jesu ord ta noen skade og forgå. Dette er et viktig budskap til oss om bibeltroskap i møte med endetidens katastrofer.

Deretter fortsetter Jesus med et nytt underavsnitt i Oljeberg-talen – og ordlegger seg slik:

36 Men den dagen og timen kjenner ingen, ikke engang himmelens engler, (ja, heller ikke Sønnen,) men bare Faren min.

I dette verset foreligger det et tekst-problem blant håndskriftene til grunnteksten. Mange av håndskriftene, men slett ikke alle, utelater det leddet som står i parentes: at ikke en gang Jesus er kjent med Faderens timeplan for endetiden.

Tekstvitenskapelig sett fungerer ikke de vanlige «alliansene» på dette stedet. Og to såkalte «interne» sannsynlighets-argumenter taler i hver sin retning: Enten at noen avskrivere strøk leddet fordi de mislikte tanken på at Jesus skulle mangle innsikt i Faderens timeplan. Eller at noen avskrivere føyde setningsleddet inn fordi de kunne parallell-teksten i Mark 13:32 utenat.

Men nettopp parallellteksten i Mark 13:32 er i helhetsbibelsk perspektiv viktig. For den gir entydigt bibelbevis for at Jesus nettopp ikke er kjent med Faderens timeplan for endetiden.

Derfor sier v 36 til oss som nå lever at vi bør minne hverandre om det samme: Ingen av oss har innsikt i en timeplan som bare Faderen kjenner. Derfor bør vi avvise kalender-regnestykkene om endetiden.

På den andre siden bør vi alltid følge med på endetids-tegnene, siden Jesus ber oss om dét i blant annet v 33 like foran vår tekst. Og det er denne formaningen til endetids-beredskap Jesus så følger opp i resten av vår tekst. Først kommer vi nå til Jesu Noah-sammenligning, sitat:

37 Og som Noahs dager var, slik skal Menneskesønnens komme være.

38 For likesom de i dagene før vannflommen åt og drakk, tok til ekte og ga til ekte, helt til den dagen da Noah gikk inn i arken,

39 og de visste ikke av det før vannflommen kom og tok dem alle, slik skal det også være når Menneskesønnen kommer.

Noah-sammenligningen i disse tre versene har til oppgave å minne oss om det plutselige og brå ved Jesu gjenkomst. Noah selv (og den lille familien hans) ble forhåndsvarslet om vannflommen (se 1Mos 6:17f). Men alle de andre ble total-overrasket.

På den samme måten er Jesu disipler blitt gitt noen tegn som vil påminne oss om Jesu gjenkomst. Men de som stiller seg likegyldige til Jesus og til gjenkomst-budskapet, de vil bli like total-overrasket.

Jesus fortsetter å beskrive dette overraskelses-momentet slik, sitat:

40 Da skal to menn være ute på marken, den ene blir tatt med, den andre blir latt tilbake.

41 To kvinner skal male sammen på kvernen, den ene blir tatt med, den andre blir latt tilbake.

I disse to versene er det passiv av «para-lambánoo» som oversettes med «bli tatt med». Den mest sannsynlige tolkningen er at det er de troende som her blir tatt med – i tråd med det som sies i v 31. I våre to vers er hovedsaken at Jesu gjenkomst vil utløse et skarpt skille mellom folk som frem til da ikke har vært adskilt.

I tråd med dette avslutter Jesus vår tekst med to formaninger om årvåkenhet og konstant beredskap. Dét er en hovedsak i denne søndagsteksten. Nettopp fordi vi aldri vil få forhåndsvarslet dagen og timen for Jesu gjenkomst, må vi våkent observere endetidstegnene og aldri slakke av på den beredskapen som består i at vi lever livet vårt i tro, dåpspakt og nestekjærlig gjenkomst-beredskap, sitat:

42 Våk derfor! For dere vet ikke hva dag Herren deres kommer.

43 Men det skjønner dere, at dersom husbonden visste hva for en nattevakt tyven kom i, så ville han våke og ikke la ham bryte inn i huset sitt.

44 Vær derfor beredt, dere også! For Menneskesønnen kommer i den timen dere ikke tenker.