Den uhellsvangre flertallsuttalelsen i Lærenemnda

Lærenemndas flertall har felt en klar dom over prost Asle Dingstads brudd på nattverdfellesskapet og det åndelige tilsyn fra biskop Osberg. Det er i prinsippet umulige ting Dingstad skal ha sagt og gjort. Litt romslighet overfor samvittigheten vil nemnda innrømme, men konklusjonen er så klar at vi i det minste kan vente en degradering av prosten til prest som konkretisering av utfallet.

Det melder seg en del spørsmål og innvendinger mot dette flertallet som har beveget seg slik fra uklare premisser til klare konklusjoner med kirkerettslig valør.

1. Hvorfor utsatte ikke lærenemnda avgjørelsen?

Flertallet i Lærenemnda innrømmer at det har vært et vanskelig arbeide. Nemnda har ifølge reglene ikke anledning til å bedømme biskop Osbergs lære. Dingstads uttalelser tar hele tiden utgangspunkt i Osbergs ytringer.

Osberg, som reiste saken, var dessuten selv medlem av lærenemnda og ville ikke fratre som inhabil frivillig selv om 6 av 18 medlemmer ønsket dette.

For å få en full avklaring i saksforholdene burde lærenemnda anmodet Departementet om at sak om Osbergs lære måtte bli oversendt Lærenemnda før en kunne ta fatt på Dingstads uttalelser. Alle ville være tjent med en så omfattende saksgang eller inntil videre stans i lærenemndarbeidet.

Ola Tjørhom i mindretallet på to så seg av logiske og saklige grunner nødt til å uttale seg om Osbergs lære. Dette var feil etter reglementet for kærenemnd, men. som påpeking av flertallets feilskjær ble dette både nødvendig og riktig.

2. Hvordan kunne flertallet komme til bestemte konklusjoner ut fra intern uenighet og delvis uklare forutsetninger?

Flertallet har ikke tatt opp til drøfting sin viktigste forutsetning i saken. De legger som Departementet (27.06.95) til grunn "at biskopene er enige om at vurderingen av homofilt samliv ikke er en læresak som splitter kirken". Dette synet kom biskopene også til høsten 1997 (BM sak 15/97, jf. Tunsberg-saken punkt 1.3 og 4.2.3. og 4.2.5).

Bispemøtet 1997 uttalte også at tilsynsbrudd mellom prest og biskop ikke kunne godtas (Tunsberg-saken 2.5).

At de foreliggende bispeuttalelsene kunne føre til det resultat flertallet landet på, forundrer ikke. Men hvorfor ble det ikke stilt spørsmål ved de premisser disse utsagnene bygger på?

Om de så ikke stilte disse spørsmålene, burde i alle fall flertallet ha prøvet å gi en begrunnelse for at Dingstad mangler dekning i Skriften for sitt syn på syndsbegrepet, kirkens enhet og biskopens tilsyn. Jeg kan ikke se at Skriftmaterialet er behandlet på noen fullgod og klargjørende måte. Flertallet har her hoppet bukk over mye utredningsarbeid av læremessig art som alt er gjort tidligere. Det kan ikke bli noen rett læreuttalelse om ikke Den hellige skrift får danne basis for uttalelsen. Min konklusjon er derfor at flertallet i Lærenemnda ikke har utgitt noen læreuttalelse, noe som jo nettopp var deres tildelte oppgave.

3. Mindretallet la Skriften til grunn.

Tjørhoms mindretallsuttalelse fortjener stor heder. Den legger Skriften til grunn for den teologiske vurderingen av Dingstads sak. Da viser det seg umulig å finne feil i Dingstads hovedbudskap om at homofilt samliv er synd, og at den som gjør synd (uansett hvilken), må gjøre bot og vende om forat han ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. Skriften med Guds lov fordømmer alle syndere, om ikke omvendelse skjer.

Tjørhom tar også avstand fra biskopenes antagelse at synet på homofilt samliv som synd eller ikke-synd ikke kan splitte kirken.

Mindretallsuttalelsen er svært kortfattet, men fremfor alt stiller den de rette spørsmål til flertallet. Det er spørsmål om læren flertallet ikke har gått inn i. Mindretallet avga en læreuttalelse. Jeg kan ikke se at flertallet gjorde det da de gikk fra uavklarte teologiske grunner til bestemte konklusjoner med kirkerettslig innhold.

Skriften har for lengst talt entydig og samstemmig om emnet for Tunsberg-saken. Det er en gåte for meg at flertallet i flertallet ikke innrømmer at Guds ord i kraft av seg selv og ifølge bekjennelsen står over lærenemnd og andre institusjoner, og at de ikke tar konsekvensen av at spørsmål om frelse eller fortapelse for lengst har splittet kirken.

Arvid Tångberg