Den universelle kirkens liturgihistorie: Kunnskapsmettet framstilling på norsk

Som det fremgår av undertittelen på boka vi her skal omtale, drøfter Olav Tveito liturgihistorien under tre aspekter: den liturgiske handlingen, den liturgiske tiden og det liturgiske rommet, med andre ord liturgi, kirkeår og kirkebygg. Boka er delt inn i tre hoveddeler i tråd med dette. Den er forsynt med kilde- og litteraturliste, sluttnoter (591 i antall) og register.

Tveito er prest i Oslo bispedømme og har arbeidet med norsk kirkehistorie i middelalderen, blant annet oppkomsten av kirkegårder. Doktoravhandlingen kom i 2005 og hadde tema fra kristningen (Ad fines orbis terrae – like til jordens ender: En studie i primær trosformidling i nordisk kristningskontekst). En rekke artikler har han publisert før og etter dette.

Tveitos bok representerer en ufattelig kunnskapsmengde. Han redegjør boka igjennom for kilder og historisk kontekst og reflekterer seg på dette grunnlaget selvstendig gjennom liturgihistorien. Der han ikke selv har forsket direkte med egne publikasjoner som resultat, gjengir han ikke blott sekundærlitteratur, men tar stilling på basis av lesning av kilder. Det er ikke alltid alt dekkes av henvisninger, men boka hans er ingen avhandling, men en – grundig – oversiktsfremstilling.

For eksempel har Tveito den beste gjennomgangen jeg har sett av genesen til den romerske kanon (den tradisjonelle katolske nattverdbønnen). Han forklarer mange ting, de romerske stasjonsgudstjenester for eksempel. Tveito er «på innsiden» og gjør det ikke mer komplisert enn det trenger å være. Vi får også kunnskap om fremveksten av liturgihistorie som fag. Jeg mener Tveito røper nøktern tilnærming og god dømmekraft. En teologisk kultur ligger under boka; det ser vi for eksempel i anvendelsen av det bibelske materialet og bibelvitenskapen. Kortsitater på latin, norrønt og andre gamle språk beriker fremstillingen.

Til gjengjeld taper fremstillingen i enhet. Så langt jeg kan se, er den ikke båret av en teori om liturgiens utvikling. Det mangler et overordna grep. Og vi står overfor en argumenterende fremstilling primært på mikronivå. Enkeltheter er nye, og enkelte kulturelle sammenhenger skuer forfatteren friskt, men hovedgrepene er ikke like originale. 

Men eksemplifisering av middelalder-liturgien ved norsk materiale er interessant. Bruken av materiale fra norsk middelalder er Tveitos force. Her, men også flere andre steder i fremstillingen, er Tveito nært på kildene og bringer leseren nesten like nært på. Han arbeider på denne måten som selvstendig forsker. Etter mitt syn er dette et vellykket grep, men det er klart det er en krevende fordring til leseren som må være betydelig interessert for å ha skikkelig utbytte av og lyst til dette.

Mangelen på samlende grep viser seg også i to manglende presiseringer. Det er messens historie Tveito beskriver, men denne begrensningen markeres aldri eksplisitt. Når man kommer til Norge etter reformasjonen, er jo de fleste søndagsgudstjenestene etter hvert nattverdløse, men det forhindrer ikke at disse behandles i boka til Tveito. Det er dermed i praksis det som i vår norske tradisjon omtales som «gudstjeneste» som er emne for fremstillingen. For det andre gjøres heller inn den de facto avgrensingen til ortodoks/orientalsk, katolsk og norsk luthersk liturgi eksplisitt.

Tveito går sakte og tålmodig gjennom historien og kildene. Dette er en grunn til at boka fremstår som langtekkelig. Tveito bruker mye plass. Det er kanskje hovedproblemet ved boka – ved siden av behovet for en språklig gjennomgang: Flere ganger er ord dobbeltskrevet, og valg av språklige uttrykk burde vært mer variert. Boka har på en måte ikke fått sin definitive shape.

Informasjonsmengden og mangelen på en mer presis bærende idé gir boka et visst encyklopedisk preg. Og man kunne faktisk ha tenkt seg teksten organisert som oppslag, etter modell av et liturgisk leksikon. For Tveitos tekst gir mye å slå opp og få kunnskap om, for eksempel norske helgener utover Olav, Hallvard og Sunniva. Teksten fungerer ikke like godt som sammenhengende fortelling.

Den siste liturgirevisjonen i Den norske kirke er den kirkelige rammen om Tveitos bok. Tveito henviser selv til 2011-liturgien i forordet. Han vil fylle et savn på norsk av en helhetlig fremstilling av gudstjenestens historie. 2011-liturgien, med blant annet konsekrasjons- og kommunionsepiklese (påkallelse av Den hellige ånd under nattverden), krever en allmennkirkelig fremstilling for å bli forstått historisk, og denne boka imøtekommer dette behovet. Det gjenstår riktignok å se om Tveito vil bli 2011-liturgiens historiker, som Helge Fæhn var 77-liturgiens. Tveito skriver ikke om selve 2011-liturgien og dens forhistorie, men skriver i dens spiritualitet selv om han i løpet av fremstillingen også vier 2011-liturgien og arbeidet med den direkte oppmerksomhet Som Tveito skriver, begrenset Fæhn seg til etter-reformatorisk historie i sine grundige arbeider. Etter Tveitos bok å dømme, spiller Fæhn fortsatt en betydelig rolle for det etter-reformatoriske.

Tveito leser Den norske kirkes liturgi i en omfattende kirkehistorisk kontekst hvor alle perioder har sin plass og berettigelse. På denne måten er forfatteren del av en kirkelig strømning særlig fra 1990-tallet som betoner enheten mellom folkekirker av ulik konfesjon. Dette kom til uttrykk i Porvoo-fellesskapet hvor kontinuiteten i bispesetene i de nord-europeiske folkekirkene ble kriterium for katolisitet, som et alternativ til den romersk-katolske ordinasjonssuksesjon. På et kulturelt plan har nok denne strømningen blitt forberedt av det engelske språkets sterke stilling i Norden med ditto fremmedgjøring overfor tysk kultur ved at skandinaver finner tysk vanskelig eller ikke ønsker å lære seg dette språket.

En liturgisk teologi ligger til grunn for spiritualiteten som kommer til uttrykk i Tveitos liturgihistorie. Kristendom handler om hellige møter mellom Gud og mennesker. «Alterbygging» på hellige steder er en konsekvens av dette. Gleden over gudstjenesten finner Tveito allerede ved «himmelporten» i 1Mos. 28, 12ff. Dette gir vekt på kontinuitet og konservatisme og plass både for det katolske, lutherske og anglikanske.

I Tveitos liturgihistorie finner man ting man ellers ikke finner på norsk, og denne boka er vel noe av det mest innsiktsfulle på sitt område. Den representerer et selvstendig arbeid med problemstillinger og kilder. Derfor hadde den fortjent en mer gjennomarbeidet form. Uansett, forfatteren har gitt meg lærdom, og jeg håper boka blir mye lest. Den selges i Vivo, Akersgata 42 i Oslo og kan dessuten bestilles fra forlaget: themeliosforlag@gmail.com.

Olav Tveito (2013), Gudstjenestens historie: Liturgi, kirkeår og kirkehus gjennom 2000 år, Themelios forlag, 418 s.