Der og da, men ikke her og nå?

22.01.2005
Gunnar Johnstad
(Ressurser)

FBB-BAKGRUNNSSTOFF:

FAST GRUNN nr. 3/1998, s. 176-184.

Av Gunnar Johnstad

DER OG DA, MEN IKKE HER OG NÅ?

Om bibelske bud og formaningers gyldighet

Stadig flere av de etiske forskrifter og formaninger i Bibelen betraktes i dag som uaktuelle for vår tid. Disse tekstene må, som alle bibelske tekster, leses og forstås på bakgrunn av den tid og den situasjon de ble til i og brukt i, heter det. Og da vil en se at tekstenes miljøhistoriske sammenheng er så forskjellig fra vår, at de ikke kan overføres til vår tid. De hadde sin gyldighet der og da - i bibelsk tid - men kan ikke brukes her og nå i en tid og i et samfunn som er så forskjellig fra den gang. De vurderes altså som utgått på dato, og derfor må de annulleres. "Tidene forandrer seg, og vi - og dermed vår etikk - med dem", synes tankegangen å være.

Utviklingen i vår kirke de siste 30-40 år synes å avspeile at etikken langt på vei er blitt en etikk på åremål. Tidligere leste flertallet av norske prester Jesu ord om skilsmisse og gjengifte i Matt 5,3lf slik at de var en hindring for vigsel av fraskilte. I dag vier det store flertall av prester fraskilte, og dette er akseptert av de fleste i kirken. For 40 år siden var det nesten enstemmig kirkelig lære at ordningen med kvinnelige prester strider mot Guds ord, i dag er dette et klart mindretalls-standpunkt i kirken. Og slik vil det gå også i homofilspørsmålet, er det mange som sier. Spørsmålet er ikke om, men når kirken offisielt skifter standpunkt og foretar en snuoperasjon også i dette spørsmålet og aksepterer homofilt samliv. Og i debatten om samboerskap ser vi nå stadig oftere at det ikke lenger diskuteres om det er en samlivsform som er i strid med Guds vilje, men om det er den beste eller bare den nest beste. Ved slik å erstatte kategoriene "rett/galt" med prioritetsspråkbruken "best/nest best", har en gitt legitimitet til en alternativ samlivsform.

 

OMADRESSERINGEN - ET HERMENEUTISK SPØRSMÅL

Spørsmålet om overføringen eller "omadresseringen" av de etiske utsagn i Bibelen fra deres "den gang da" til deres "her og nå", er et delspørsmål innen den vitenskap som kalles hermeneutikken. Hermeneutikken skal hjelpe oss til å forstå (tolke) de bibelske tekster rett. I forlengelsen av dette vil den også hjelpe oss til å bruke dem rett, og skjerpe våre blikk så vi kan se hvor grensen går mellom bruk og misbruk av Bibelen. Et viktig bruksområde er overføringen, anvendelsen (appliseringen) og aktualiseringen av de bibelske tekster på vår tid.1)Hva skjer med de gamle bibelske tekster når de omplantes i en helt annen tid og kultur? Som den norske veitraflkkloven ikke uten videre kan overføres og anvendes direkte i en afrikansk oase, der en bruker kameler som fremkomstmiddel, verken kan eller skal alle bibelske bud eller forskrifter bare kopieres eller repeteres. Gjentar vi de etiske formaningene i dag helt mekanisk, vil de likevel ofte ikke si det samme som den gang fordi samfunnsforholdene har endret seg; selv om det er de samme ordene som lyder, vil de under endrede samfunnsforhold kunne fungere på en ny og annerledes måte.

 

VI ER ALLE APPLIKASJONSHERMENEUTIKERE

En kristen som daglig leser sin Bibel, er en hermeneutiker. For vedkommende vil uvilkårlig lese teksten med henblikk på sin egen livssituasjon. Hva er det i den bibelske tekst som taler inn i vår situasjon, spør vi? Slik knyttes det en forbindelse mellom Bibelens budskap og vår egen situasjon, ut fra den riktige antakelse og viktige forventning at Gud har noe å si oss gjennom bibelordet, til tross for at vi lever i en sosial og kulturell sammenheng som på så mange måter er svært forskjellig fra den tid de bibelske tekster ble til i. Vi spør altså uvilkårlig:

Hva betyr det jeg leser i Bibelen for dagen min i dag, hva kan anvendes i min situasjon? Eller negativt uttrykt spør vi: Hva er det i det vi leser som ikke kan sies å være aktuelt eller forpliktende for oss? Vi er altså alle hermeneutikere i vår omgang med Guds ord. Men vi er det på ulik måte. Utsilingen eller sorteringen vi foretar når det gjelder hvilke bibelske bud som får gjelde og hvilke vi ikke anser for gyldige i dag, skjer på ulike premisser og får derfor ulikt resultat.

 

TRE POSISJONER I OVERFØRINGSSPØRSMÅLET

Teoretisk er det tre ulike posisjoner som kan inntas når det gjelder forholdet til de bibelske bud og formaninger og spørsmålet om deres overføring til vår tid. 1) Den absoluttistiske posisjon: Alle bibelske, eller iallfall alle nytestamentlige, bud og formaninger er normative (bindende) for oss i dag. De må tas "slik de står". Parolen er: Les det som det står, tro det som det står, og det blir som det står! I denne posisjonen anerkjennes i grunnen ikke overføringsspørsmålet som et hermeneutisk problem. For alt kan og skal overføres fra den bibelske tid til vår tid, det trenges ingen tolkning. I "ren" utgave finnes nok ikke denne posisjonen. Men kirkehistorien fremviser eksempler på bevegelser og grupper som i utgangspunktet vil mekanisk overføre så mye som bare mulig av det etiske stoffet i Bibelen til vår tid.2)

2) Den relativistiske og reduksjonistiske posisjon: Ingen av Bibelens bud og formaninger er i seg selv normative ut over den spesielle kulturelle situasjon de første gang ble fremsatt i. Det som gjerne kalles "situasjonsetikken", vil innta en slik posisjon: Ut fra den spesielle situasjon en til enhver tid befinner seg i, skal en fritt og selvstendig foreta de etiske valg. Bare det i det bibelske materiale som en synes passer inn i ens egen situasjon, blir da trukket inn i overføringsprosessen.

3) Den relativ-kasuistiske posisjon: Ut fra det syn at det kan være like galt å gjøre forpliktelsen for vid (posisjon 1) som for smal (posisjon 2), vil en hevde at Bibelen inneholder både tidløse bud og formaninger, som er allmenngyldige og dermed også forpliktende for oss i dag, og "tidsbegrensede" formaninger som vi ikke er bundet av. Denne posisjonen er utvilsomt den mest krevende: En påtar seg her den nokså møysommelige oppgave å trekke opp en grense for Skriftens autoritetsområde. Og denne grensedragning må være metodisk begrunnet og følge visse prinsipper og kriterier: En må i hvert enkelt tilfelle ("kasuistisk") kunne argumentere for hvorfor en velger å tillegge noe normativitet for vår tid, mens annet anses for ikke å være forpliktende. Bare slik unngås en vilkårlig skalting og valting med bibelske bud og en subjektiv tilnærming som aldri kommer lenger enn det private "synse"-nivå.

De fleste kristne inntar den tredje posisjonen. De er enige om at ikke alle etiske formaninger og forskrifter i Bibelen kan eller skal overføres til vår tid og slik tilkjennes samme normative betydning. Men det er til dels stor uenighet blant kristne om hvordan den nødvendige skjelning mellom på den ene side, Guds eviggyldige bud, som kristne til alle tider er forpliktet på, og på den andre side, Guds bud for en bestemt tid og situasjon, som vii dag ikke er forpliktet på, skal foretas. Hvilke faktorer skal vektlegges og hvilke prinsipper følges i en slik skjelning? I det følgende skal vi se noe nærmere på en del av de faktorer som vil gjøre seg gjeldende i spørsmålet om å "omadressere" Bibelens etiske tekster. Måten en omgår de etiske bud og formaninger i Bibelen på, vil variere alt etter som en bedømmer disse faktorer.

 

AVGJØRENDE FAKTORER I OVERFØRINGSPROSESSEN

1) Subjektivismen som normreferanse

Vår tid preges av religiøs individualisme og subjektivisme: Religionen kan være sann "for meg", men behøver ikke være det "for deg". Sannhetsspørsmålet relativeres ("det finnes en sannhet for alle"), privatiseres ("sannheten er min private sannhet, og den er like god som noen annen") eller ignoreres. På det etiske område ytrer den religiøse subjektivisme seg som en opphøyelse av følelsene og opplevelsene til øverste norm: Det den enkelte opplever som rett og galt i øyeblikkets valg, er for mange - i praksis om ikke i teorien - den øverste etiske autoritet. Dette skjer ofte på den måte at det først etableres en livsstil, og at en så etterpå forsøker å argumentere for den. Da vil bare det i Bibelens etiske materiale anses som autoritativt som måtte være i overensstemmelse med den etablerte livsstil, mens det i Skriften som måtte være i strid med livsførselen, blir betraktet som tidsbetinget og kulturbestemt. Slik argumentasjon møter en ofte i samlivsspørsmål. Mange som lever i samboerskap eller homofilt samliv, kjenner det rett og riktig å leve slik fordi det oppleves godt og verdifullt. Skulle Guds ord si noe annet, kan det bare bety at det ikke er min etablerte livsform Bibelen sikter til. Språkbruken er for øvrig her megetsigende: En "føler" eller "kjenner seg" ikke forpliktet på bibelsk-etiske utsagn, sies det ofte. Nå er følelser verdifulle nok også og nettopp i kristenlivet. Og intuisjon har sin legitime plass når det gjelder å finne ut hva som er Guds vilje. Vi skal

alle oppøve varhet for dette. Når vi har bedt Gud om at hans Ånd må vise oss hva som er en rett handling og en rett vei å gå (jf. kong Josjafats bønn i 2 Krøn 20, l23)), da skal vi også ha en tillitsfull forventning om at Gud hører vår bønn (jf. Guds løfte til den som lever i fortrolig samfunn med ham i Sal 32,84)). Men graden av åndelig opplysning kan være meget vekslende hos en kristen, og i syndefallets verden vil følelsenes normbarometer være et upålitelig måleinstrument. Det er derfor umulig å identifisere sannhet og rett med følelser. Derfor må det for den kristnes liv finnes et objektivt kriterium, en sikker målestokk utenfor ham selv. Og denne målestokk er Guds profetiske og apostoliske ord.

En annen side av den subjektiv-relativerende etiske målestokk er den funksjonelle: Det den enkelte synes fungerer for ham eller henne, bedømmes som rett og riktig. En slik holdning, der en argumenterer med det som fungerer og med den praktiske erfaring, finner vi stadig oftere også blant kristne, spesielt i samlivsspørsmål: Det hevdes for eksempel i spørsmålet om samboerskap at praksis viser at en slik samlivsform kan fungere like bra (og noen ganger kanskje bedre) enn tradisjonelt ekteskap. Og da kan det vel ikke være Guds vilje imot? Men å redusere spørsmålet om hva som er sant og rett til det som "fungerer", er å erstatte Guds ord og dets norm med en ny, funksjonell, pragmatisk og subjektiv normreferanse: Mine opplevelser, mine erfaringer, mine følelser. Det jeg synes, jeg føler, jeg mener betyr mer enn hva Guds ord sier.

 

2) Virkelighetsforståelsen

Avgjørende for hvordan en sorterer Bibelens etiske materiale med tanke på dets gyldighet for vår tid, vil være hvilken virkelighetsforståelse det er som får være den avgjørende referanseramme for sorteringen. Er det samtidens livs- og virkelighetsforståelse, med dens sekulære ideologier og vitenskapsteoretiske og filosofiske forutsetninger, er det medienes virkelighetsbilder? Eller er det Skriftens virkelighetsforståelse, med dens Gudsbilde og dens forståelse av mennesket og dets forhold til Gud sin Skaper?

 

3) Utviklingen som åpenbaringsbærer - den teologiske "tidisme"

Når det argumenteres for å dispensere fra bibelsk etikk, vises det ofte til den historiske utvikling. Språkbruken er her avslørende: Tiden er "moden", sies det ofte, og med det menes at i og med utviklingen som har skjedd, er tiden nå inne til å se annerledes på mange etiske spørsmål i dag enn på bibelsk tid. Dette argumentet brukes ofte f.eks. i spørsmålet om ordinasjon av kvinner til presteembetet: Samfunnsutviklingen har gjort det nødvendig å gi kvinner adgang til prestetjenesten. For vi lever i en tid og i et samfunn der kvinnen har en helt annen stilling, personlig og sosialt, enn i bibelsk tid. Derfor er ikke de apostoliske forskrifter om forholdet mellom mann og kvinne og om kvinnens tjeneste i menigheten forpliktende for oss i dag. I et slikt resonnement bestemmes kristen etikk mer ut fra dagens samfunns- og kultursituasjon enn ut fra Skriften og dens åpenbaringsfundamenterte virkelighetsforståelse. I praksis blir dermed hva som er rett og sant definert ut fra det som er (mer eller mindre) akseptert i samtiden, og dette blir så brukt til å justere (iblant: korrigere) Bibelens ord. Men da har en opphøyd tidsbestemte samfunnsnormer til absolutte og åpenbaringsbærende kriterier på hva som er sant og rett. Og da har vi fått en ny og særdeles ubibelsk underordningstanke: En underordner seg samfunnet og samfunnsutviklingen. "Vi lever da i 1998!" er denne tankegangs parole. Underforstått: Verden går fremover. Nye tider stiller nye spørsmål som krever nye svar. Det som var rett og riktig i 1988 behøver ikke å være det nå, (hele) ti år etter. Skal ikke teologien bli reaksjonær og bakstreversk, må den være seg bevisst at den skal fungere i 1998. Og hadde Paulus levd i dag, hadde han nok ment noe annet om både det ene og det andre. Slike holdninger er uttrykk for det jeg en gang har kalt en tidistisk tankegang.5)"Tidisme" er den ideologi som tar det for gitt at utviklingen i kulturen og samfunnet alltid er en utvikling fremover, til det bedre, og da spesielt i retning vårt eget, vestlige 20. århundre. Den er preget av tidsblindhet, overlegenhetskompleks og fremskritts(over)tro. I teologisk utgave arter tidismen seg som en naiv tro på vår tids evne og mulighet til å tolke og forstå Skriften bedre enn noen gang før. Men bibelsk fundert kristendom kan ikke tillegge tiden og samfunnet slik "talerett", heller ikke med henvisning til Joh 16,13 og Jesu ord om at sannhetens Ånd skal veilede til hele sannheten. For det er ikke et løfte om at Ånden skal veilede de troende til stadig større og eventuelt også ny sannhetserkjennelse. Men løftet er gitt til disiplene og lover dem at det de under Jesu jordeliv bare i begrenset grad hadde forstått av Jesu undervisning, det skulle Ånden vise og forklare dem etter Jesu bortgang og herliggjørelse. Og denne forklaring og veiledning til "hele sannheten" ble nedtegnet i Den hellige skrift. I Skriften, innblest av Guds Ånd, finnes derfor for kristne til alle tider den hele og fulle sannhet, alt det Gud vil vi skal vite. Ånden veileder oss til sannheten gjennom det apostoliske vitnesbyrd.

 

4) Menneskets grunnleggende livsvilkår - konstans og variasjon

Om og i hvilket omfang en lar seg forplikte av Bibelens etiske forskrifter, vil også påvirkes av hva en tenker om grunnvilkårene for menneskets liv. Noen vil sterkt understreke hvor forskjellige og variable disse grunnvilkår er til ulike tider og i ulike kulturer, og de vil fremheve at Gud er variasjonenes Gud, som tilpasser sin vilje etter som de kulturelle og sosiale forhold endres. De vil advare mot det de kaller en statisk fiksering av Guds dynamiske vilje. Med henvisning til at historien forandrer menneskenes livsvilkår vil eksempelvis den bibelske tanken om kvinnens underordning anses som betinget av gamle og forlatte forestillinger om kvinneroller i ekteskap og menighet - og den vil derfor bli betraktet som antikvert. Andre vil hevde at det til tross for store kulturelle variasjoner og store forskjeller i ytre livsvilkår, finnes en konstans når det gjelder menneskenes grunnleggende livsspørsmål: Spørsmål som Gud og verden, synd og nåde, skyld og soning, frelse og fortapelse, himmel og helvete angår menneskene til alle tider. Det finnes derfor en klar, "tidløs" korrespondanse mellom Bibelens budskap og menneskers livsopplevelse. Bibelens sentrale budskap svarer til de fundamentale sidene ved menneskelivet - uansett tid og sted. Guds ord treffer hele den menneskelige virkelighet.

 

5) Sentrum og periferi

En annen faktor som vil virke bestemmende inn på prosessen med å overføre etiske tekster i Bibelen fra "der og da" til "her og nå", er vurderingen av forholdet mellom Skriftens sentrum og dens såkalte periferi. Mange viser til at som Kristus og frelsen i ham er "Skriftens kjerne og stjerne" (Luther), er kjærlighetsbudet sentrum i Bibelens etiske materiale. Dette er en viktig og riktig erkjennelse.

Men ofte blir denne erkjennelse misforstått eller misbrukt. Det skjer når en spiller sentrum ut mot periferi. Et illustrerende eksempel på dette finner vi ikke sjelden i den pågående debatt om homofili når det her vises til kjærlighetsbudet som øverste norm og avgjørende seksualetiske kriterium: Er det homofile parforhold grunnet på gjensidig kjærlighet, er et slikt parforhold bibelsk legitimt, til tross for at samtlige homofilitekster i Bibelen klart fordømmer homoseksuelt samliv som synd og stiller det under Guds dom. I kjærlighetens navn mener en altså å kunne tillate det Guds ord forbyr.6)Et lignende resonnement brukes ofte også på underordningstekstene i NT. Underordningstanken strider mot det kristne nestekjærlighets-ideal og må derfor oppgis, heter det.

Den tolkningsmetodiske misforståelse som her gjør seg gjeldende, er at en ut fra det sentrale i Skriften mener å kunne avvise noe annet som kan sies å være mindre sentralt. Sentrum blir da gjort til et overordnet kritisk prinsipp i forhold til det som ligger i periferien. Dette er bibel-kritikkens metode. Men sentrums oppgave er ikke å opptre som en dommer overfor de spørsmål som måtte kunne sies å ligge i periferien, men å kaste lys over dem. De enkelte deler er deler av en helhet og bestemt av helheten. En kan ikke isolere dem og velge dem bort, og likevel mene seg å beholde helheten. Men fra sentrum går det ut autoritet til alle deler av Guds ord. Og når luthersk teologi har lagt vekt på det fortolkningprinsipp at Skriften skal være sin egen fortolker, så er det nettopp denne forståelse av forholdet mellom deler og helhet som ligger til grunn: De enkelte tekstavsnitt må leses i lys av den totale tekstsammenheng.

 

6) Apostelautoriteten

Apostlene er kirkens grunnvoll (Ef 2,20). Det betyr ikke bare eller primært at de historisk sett inntar en særstilling (som de første kristne), men fremfor alt at de har en blivende, uforlignelig normativ særstilling for alle senere slekter i kirkens historie. Dette har de fordi de var autorisert ('bemyndiget) av Herren selv på en helt spesiell umiddelbar måte. Deres forkynnelse og utleggelse av evangeliet var Kristus-autorisert og -legitimert. Det apostoliske Kristus-vitnesbyrd er derfor autentisk: Det har sin egentlige opprinnelse i Kristus selv. Derfor kan det ikke settes noe skille mellom Jesu autoritet og apostlenes.7)Apostlenes vitnesbyrd er dessuten et åndsbåret vitnesbyrd, det er ikke menneskeord, men Guds ord (1 Tess 2,13), og derfor ekte og pålitelig. Den som avviser den apostoliske lære, avviser ikke et menneske, men Gud (1 Tess 4,8). Derfor er apostlenes vitnesbyrd, deres formidling og deres fortolkning av Kristushendelsen og Kristi ord og lære absolutt bindende for den kirke som vil være Jesu Kristi sanne kirke. Og dette gjelder ikke bare på det dogmatiske (troslærens) område, men også på det etiske, altså også når det tales om livet i verden og menneskets livsførsel.

 

7) Selektiv eller helhetlig bruk av Skriften

Skal en vurdere om etiske forskrifter i Bibelen er normative i dag, er det viktig å spørre om hele skriftmaterialet som er relevant for en bestemt formaning, er trukket inn i vurderingen eller om en er selektiv i sin bibelbruk, altså om en gjør et utvalg av tekster. I f.eks. spørsmålet om kvinnelige prester ser vi ofte eksempler på selektiv bibelbruk. En viser gjerne til Gal 3,288), men ikke til underordningstekster som 1 Kor 11 og 14 og andre apostoliske forskrifter angående forholdet mellom mann og kvinne i hjem og menighet. Men det som Paulus holdt sammen og utvilsomt så som en helhet, kan ikke vi splitte opp og gjøre et utvalg i ut fra egne preferanser. Det må være Skriftens samlede vitnesbyrd om et etisk emne vi må forholde oss til når vi skal vurdere dets normativitet.

 

SKRIFTENS EGEN SKJELNING MELLOM DET ALLMENNGYLDIGE OG DET TIDSAVGRENSEDE

I tillegg til de ovennevnte mer generelle faktorer av betydning for overføringen av etiske bud og formaninger fra deres "der og da" til deres "her og nå", vil det være nødvendig å ha mer spesifikke retningslinjer for den nødvendige skjelning mellom det allmenngyldige og det tidsavgrensede i Bibelens etiske materiale. Disse retningslinjer må være hentet fra Skriften selv og ikke overlates til våre subjektive vurderinger. For Skriften gir - direkte eller indirekte - visse signaler om at mange av dens påbud og forbud bare er bestemt for en viss tid. Disse signalene må få avgjøre hva som ikke er forpliktende for oss i dag. Som generelt prinsipp må dessuten gjelde at bare hvis Skriften selv behandler noe som tidsavgrenset, har vi rett til å gjøre det samme. Vi må da spørre: På hvilken måte lar Skriften det fremgå at etiske forskrifter ikke er å anse som allment normative? Følgende seks momenter skal nevnes:

 

1) Den frelseshistoriske sammenheng

Skriften selv angir iblant en tidsbegrensning ved åvise at det dreier seg om en anvisning som senere åpenbaring i frelseshistorien har opphevet eller avlyst. Vi må altså gi akt på om forskriftene har frelseshistoriske rammebetingelser.

Eksempler: Når Jesus sender ut sine tolv disipler og ber dem ikke å ta veien til hedningene (Man 10,5), vet vi at dette er en tidsavgrenset befaling, for i misjonsbefalingen pålegger han disiplene om å gå ut og gjøre alle folkeslag til disipler (Man 28,19). Og når Jesus ved utsendelsen av de sytti gir dem visse pålegg hva utrustningen angår (ikke pung, ikke veske, ikke sko, Luk 10,4), viser hans avskjedsord til de tolv (Luk 22,38f) at disse pålegg ikke var en instruks for alle forkynnere til enhver tid.

Sabbatsbudet, som er forordnet av Herren selv som "en evig pakt" og "et tegn til evig tid" (2 Mos 31,16fl er kristne ikke forpliktet på (heller ikke i "søndagsutgaven": overført til søndagen) fordi Skriften selv har opphevet det, jf. Mark 2,23-3,6.

 

Den augsburgske bekjennelse (CA) har understreket at det er Skriften selv i dens frelseshistoriske ramme som har autoritet til å angi bibelske bud og forskrifters midlertidighet. I artikkel 28 heter det i polemikk mot den fullmakt som Romerkirken tilla biskopene når det gjaldt retten til å gi ordningsspørsmål guddommelig rett, at budet om å holde søndagen som helligdag i stedet for sabbaten er det ikke kirken som har funnet på, for "Skriften har avskaffet sabbaten". Og det fremholdes at "etter at evangeliet er åpenbart, kan en se bort fra alle de mosaiske seremoniene".

Dette pakts- og frelseshistoriske moment er tydeligst formulert i Hebr 9,10, hvor det sies om gammeltestamentlige regler og forskrifter om offer, mat og drikke og om renselser at de bare har en tidsavgrenset gyldighet: de gjelder "inntil den tid da alt skulle settes i den rette skikk", dvs, inntil den nye pakts tid. Jf. Kol 2,17.9)

 

2) Innebygde forutsetninger

Har formaningen innebygd en forutsetning som er nødvendig for dens gyldighet eller begrunnes den med en henvisning til det spesielle i den foreliggende situasjon?

Eksempel: Forbudet mot å spise blodmat og de andre bestemmelsene i det såkalte aposteldekretet (Apg 15,20 og 29, jf. 21,25) er et eksempel på dette. Dette forbudet var gitt av apostlene ved Den Hellige Ånd (15,29). Det er likevel ikke et allmenngyldig bud som alle kristne til enhver tid er forpliktet på. For budet er gitt med en spesiell situasjon som forutsetning: Moseloven blir lest i synagogene "hver sabbat", og "overalt", dvs, i alle byer er det jøder (15,21). Jøder - og jødekristne - som var oppfostret med loven, kunne da lett komme i konflikt med de hedningekristne som regnet seg som fri fra loven. For åunngå unødige konflikter mellom de hedningekristne og jøde-kristne pålegges de førstnevnte visse innskrenkninger i sin frihet fra loven. De hedningekristne må ikke med sin frihet vekke unødig anstøt og ikke risikere å føre andre til fall, jf. 1Kor 8,13.10) Bestemmelsene i aposteldekretet er på denne bakgrunn ikke å anse som prinsipielle og allmenngyldige bud, men som praktiske regler for å lette samkvemmet mellom kristne av jødisk og hedensk herkomst. Slik har også Den augsburgske bekjennelse tolket det. I artikkel 28 heter det at de som ikke overholder forbudet mot blodmat, "synder ikke". For apostlene gav dette forbudet "bare for en tid for ikke å støte noen". Det er "evangeliets varige vilje" en må gi akt på.

Prinsipielt formulert betyr dette: Bud og forskrifter som apostlene selv oppfattet som tjenlige løsninger av adiaforaspørsmål,",11) kan forandres eller oppheves.

 

Andre eksempler:

I Joh 13 ber Jesus disiplene om at de skal vaske hverandres føtter. Anvisningen er gitt i en "fotkultur". Vi som ikke lever i en slik "fotkultur" (vi pleier ikke gå med bare føtter i sandaler på støvete veier) har bare begrenset anledning til å oppfylle Jesu anvisning etter dens ordlyd. Men Jesu ord inneholder også noe kulturoverskridende som er forpliktende for kristne til alle tider: Vi skal vise ydmykt tjenersinn, vi skal tjene hverandre på den måte vår kristne bror og søster trenger det mest og ikke anse noen tjeneste som for simpel.12)

Et siste eksempel på bestemte forutsetninger som må være til stede for at en forskrift kan være allmenngyldig, er Paulus' regulering av tungetalepraksisen i Korint (1 Kor 14,27f). Han innskjerper at tungetalen bare må finne sted når det er en som kan tyde, og han begrenser tungetalen til to eller i høyden tre. Dette er situasjonsbestemte anvisninger, som er gyldige i den foreliggende situasjon. Men Paulus sier ikke at to eller tre skal tale i tunger.

 

3) Bud/befaling eller personlig råd?

Det må gis akt på om formaningen er formet som et personlig råd eller har form av et påbud eller en befaling.

Eksempler: Når Paulus sier at det er best å leve ugift (1 Kor 7,25), er det et råd, uttrykk for apostelens personlige mening. Og når han anmoder Timoteus om å "bruke litt vin" for hans mages skyld fordi han så ofte er syk (1 Tim 5,25), er også dette et personlig råd.'13)

 

4) Adressaten

Beslektet med det foregående moment er spørsmålet om adressaten. Hvem er det egentlig Skriften taler til? Er det bare til Israel, bare til disiplene, eller til alle mennesker? Har formaningen en begrenset eller universell adresse?

Eksempler: Rådet om å drikke litt vin for magens skyld, har en avgrenset adressat: Det rettes til Timoteus i hans spesielle situasjon. Når Paulus noe senere i samme brev (1 Tim 6,17) (via Timoteus) advarer mot overmodighet og mot å sette sitt håp til rikdommen, er denne formaningen derimot universell, rettet til alle "dem som er rike i denne verden".

 

5) Beskrivende eller belærende tekster

Det må skjelnes mellom beskrivende og formanende tekster. Er det tale om et bud eller er det bare en praksis som skildres? Vi er forpliktet på det som påbys de kristne, ikke uten videre på deres liv, sier Luther. Faktisitet er ikke det samme som normativitet.

 

6) Praktisk-konkret eller (også) prinsipiell teologisk begrunnelse

Apostoliske bud og formaninger som ikke bare har en praktisk-konkret begrunnelse, men som er relatert til grunnleggende teologiske konsepsjoner og bærende lærestrukturer i Skriften, kan ikke relativeres eller elimineres uten at det innebærer et brudd med Skriftens autoritet.

Eksempel: Forholdet mellom mann og kvinne, inkludert underordningstanken, er forankret i apostelen Paulus' teologi. Han begrunner dette både ut fra skapelsens og frelseshusholdningens perspektiv (1 Kor 11,2ff; Ef 5,23ff). Den skapelsesmessige forskjell på likeverdets grunn som kjennetegner Paulus' formaninger om forholdet mellom mann og kvinne i ekteskap og menighet er prinsipielt gjennomtenkt og begrunnet.

 

OMSKIFTELIG TEGN ELLER VARIG PRINSIPP

Den tilnærmingsmåte som vi kanskje oftest vil gjøre bruk av når det gjelder overføringen av etisk stoff i Bibelen til vår tid, er å foreta en skjelning mellom den tids- og situasjonsbestemte uttrykksform en forskrift har i Bibelen og den grunnleggende etiske norm og det prinsipp som ligger til grunn for den. Uttrykksformen vil ofte være kulturelt betinget, og det er da ikke de(t) enkelte konkrete utslag prinsippet har fått i bibelsk tid vi er bundet av og forpliktet på, og som skal overføres til vår tid, men de underliggende motiver og grunnholdninger. Oppgaven vi står overfor i dag er dermed åforeta en kulturell overføring: Vi må på en situasjonstilpasset måte aktualisere og konkretisere de motiver og holdninger som ligger til grunn for de etiske bud og forskrifter i Bibelen.

 

Eksempler: Når vi oppfordres til å be for konger (1 Tim 2,2), er ikke gyldighetsområdet for denne formaningen begrenset til monarkier og dermed uaktuell for kristne som lever i en republikk eller et keiserdømme. Men prinsipielt er dette en oppfordring om å be for statsledere, og gjelder bønn også for presidenter og keisere.

Og når Skriften oppfordrer til god behandling av oksen (jf. 5 Mos 25,4), behøver du ikke å flytte til en gård for å etterkomme oppfordringen. Du oppfyller intensjonen i den når du lar være å sparke katten eller hunden din!

De gjentatte formaninger til de kristne om at de skal hilse hverandre med et hellig kyss,14)er uttrykk for kristen søskenkjærlighet og pålegger oss å hilse hverandre på en varm og inderlig måte når vi kommer sammen som kristne. Måten dette gjøres på, vil imidlertid variere i ulike kulturer, uttrykksformen kan f.eks. være et hjertelig håndtrykk, en klem eller en omfavnelse istedenfor et kyss.

Paulus' veiledning om holdningen til offerkjøtt (Rom 14 og I Kor 8-10) har som underliggende motiv at kristne ved sin livsførsel må unngå å føre noen til fall.

 

Denne tolkningsmodellen med skjelning mellom et overordnet bibelsk prinsipp og de praktisk-konkrete konsekvenser av et slikt prinsipp har imidlertid sine begrensninger. Den gir oss ingen blankofullmakt til å annullere alle konkrete følgeslutninger som et bibelsk grunnmotiv får. Vi kan derfor ikke alltid "nøye oss med" bare å oppfylle prinsippet og ikke de konkrete utforminger prinsippet får. Eksempelvis lærer Matt 5,2215) som prinsipp at enhver bruk av ukvemsord er synd. Men også de konkrete eksempler som nevnes er normative. Det vil altså være tilfeller der både det prinsipp som ligger under en konkret forskrift og forskriften selv har gyldighet for oss, vi kan ikke alltid "nøye oss med" å oppfylle prinsippet. Slike tilfeller foreligger når det ikke i Skriften selv er innført en betingelse som gjør forskriften relativ. Det gjøres f.eks. ikke i tekstene som omhandler homoseksualitet. Når mange i dag hevder at homoseksualitet fordømmes fordi de aktuelle skriftsteder "egentlig" handler om helt spesielle former for homoseksuelle handlinger som ikke passer til våre forestillinger om homoseksualitet og som iallfall ikke kan anvendes på homofile som "ønsker å leve ryddig og åpent i et partnerskap",16)er dette å innføre en betingelse som er Skriften fremmed. Skulle fordømmelsen av homoseksuelle forhold kunne vurderes som relativ, måtte den ha vært spesifisert, f.eks. som forbud mot løsaktige homoseksuelle forbindelser. Men slike spesifikasjoner finnes ikke. Det tekstene som omhandler homoseksualitet forbyr, er derfor enhver seksuell forbindelse mellom personer av samme kjønn.

 

SITUASJONSREKONSTRUKSJON OG ANNULLERING AV ETISKE FORSKRIFTER

Fortolkerne av bibelske tekster prøver gjerne å finne ut hvilken historisk situasjon tekstene er skrevet inn i. Det er selvfølgelig en legitim tilnærming til tekstene. Men jeg mener å kunne observere at slike forsøk på rekonstruksjon i stadig økende grad brukes som kriterium for å avgjøre hva som er tids-avgrenset og hva som er allmenngyldig i de bibelske bud og formaninger. Dette skjer ved at situasjonen en mener å kunne rekonstruere som bakgrunn for formaningstekster, blir vurdert å være så "spesiell" at formaningene som er relatert til den, mister sin aktualitet når denne "spesielle" situasjon ikke lenger foreligger. Men et slikt sorteringskriterium er lite velegnet. Det ser vi et godt eksempel på i bruken av teksten i i Tim 2 til spørsmålet om kvinnelige prester. Eksempelvis henviser biskop Odd Bondevik i sin redegjørelse for skifte av standpunkt i kvinneprestspørsmålet til at en avgjørende faktor for hans nye standpunkt er en konsekvent kontekstuell måte å lese og forstå denne teksten på og en påvisning av hvilken historisk sammenheng den er blitt til i.17)

Men en slik rekonstruksjonmetodisk tilnærming er mangelfull av følgende grunner:

1) Rekonstruksjonen er hypotesepreget, slik rekonstruksjoner av den sosio-kulturelle bakgrunn de ulike bibelske tekster skal leses mot svært ofte vil måtte være det, fordi de er forbundet med en rekke usikre faktorer. Således fremviser forskningen en rekke ulike og tildels innbyrdes motstridende forslag når det gjelder å tegne opp den konkret historiske bakgrunn for forbudet i 1 Tim 2,12 om at kvinnen skal opptre som lærer. Vi får nøkternt konstatere at vi neppe noen gang med rimelig sikkerhet vil kunne fastslå denne bakgrunn. Vi må nøye oss med antagelser og formodninger. Da er det metodisk-hermeneutisk sett ikke tilrådelig å legge avgjørende vekt på situasjons- og kulturrelaterte hypoteser for å forklare læreforbudet. En "datostempling" av bibelske tekster på et slikt usikkert grunnlag, står i fare for å krenke Skriften som selvstendig og uavhengig autoritet.

2) Det er dessuten metodisk sett uholdbart å bygge sin forståelse av en formaningsbakgrunn på en hypotetisk rekonstruksjon av situasjonen og samtidig se bort fra den begrunnelse som faktisk gis. Det er dette som gang på gang skjer i bruken av 1 Tim 2.18) Paulus anfører ikke der et eneste spesifikt situasjons- eller kulturrelatert argument for sitt læreforbud for kvinner, men viser som prinsipiell begrunnelse for sin forskrift til skapelse og syndefall.

I denne sammenheng er dessuten viktig å være oppmerksom på følgende synspunkt av metodisk-prinsipiell karakter: Selv om en kan sannsynliggjøre at en tekst er skrevet inn i en spesiell situasjon og må forstås på denne bakgrunn, betyr ikke det automatisk at tekstens gyldighet dermed er begrenset til den foreliggende situasjon. Således er det godt mulig at formaningene i de såkalte pastoralbrevene til kvinnene om å leve som kristne i rammen av ekteskapet (1 Tim 2,15; 5,14; Tit 2,4f) er foranlediget av, og derfor lar seg bedre forstå på bakgrunn av dualistisk-asketisk vranglære i menighetene om det skapte og Guds skaperordninger, med bl.a. nedvurdering av eller direkte forbud mot ekteskap og barnefødsel. Men dette betyr selvsagt ikke at det Paulus fremholder som rett kristen lære om ekteskapet, skulle være avgrenset til å gjelde menighetene på Efesos (1 Tim) og Kreta (Titusbrevet) og den spesielle situasjon de befant seg i. Men det den antatte historiske situasjon kan hjelpe oss til, er bedre å forstå hvorfor det Paulus sier om ekteskapet i pastoralbrevene er formulert slik det er, og terminologisk er noe forskjellig fra den måte den samme lære er formulert på i andre bibelske tekster. Det meste av det lærestoff vi finner i brevlitteraturen er jo utløst av bestemte situasjoner, ofte av konfliktmessig art og kan for så vidt sies å være tidsbetinget. Men læren er naturligvis ikke tidsbegrenset av den grunn. Et særdeles godt eksempel på dette er Paulus' rettferdiggjørelseslære. Når Paulus i Galaterbrevet første gang formulerer seg om rettferdiggjørelse av tro, ikke ved lovgjerninger, skjer det i en historisk sett polemisk sammenheng. Men denne lære er ikke bare en kamplære i en spesiell situasjon, og den mister ikke sin gyldighet der denne polemiske situasjon ikke lenger foreligger, men den har et allment sikte, slik vi ser det bl.a. ut fra det Paulus sier om rettferdiggjørelsen av tro senere, i Romerbrevet.

Som prinsipp må vi derfor fastholde: Den kulturelle kontekst kan bare brukes til å relativere bibelske utsagns allmenne gyldighet hvis Skriften selv bruker den på en slik innskrenkende måte.

 

AVSLUTNING

Vi har i denne artikkelen understreket hvor viktig det er at vi har en bevisst holdning til det som finnes av etiske bud, forskrifter og formaninger i Bibelen og til spørsmålet om deres overføring til vår tid. Skal ikke det hele bli subjektivt vilkårlig når vi bruker Bibelen som etisk norm, må vi ha visse retningslinjer å holde oss til. Men det finnes ingen enkel metodisk oppskrift på det som måtte kunne kalles en bibeltro "omadressering" av de etiske utsagn i Bibelen. Oppgaven med å klargjøre de utvalgs- og anvendelseskriterier som brukes i prosessen med å overføre det etiske materialet i Bibelen fra "den gang da" til "her og nå", er derfor et nokså møysommelig arbeid.'19)En konservativ teologi må imidlertid oppmuntre og hjelpe troens folk til å kunne skjelne rett, dvs, på bibelske premisser og med prinsipper og kriterier som springer ut av Skriften selv og dens særpreg,20)mellom det etiske stoff i Bibelen som er ment å ha gyldighet bare for en bestemt tid og situasjon, og det tidløse som gjelder ut over alle tids- og kulturkløfter. Kanskje er dette en av den konservative teologis viktigste oppgaver i dag og et av dens viktigste bidrag til vern om Skriftens autoritet.

  1. Denne del av hermeneutikken kalles gjerne applikasjonshermeneutikken.
  2. Et fascinerende eksempel er det såkalte Amish-folket i USA, etterkommere etter sveitseren Jacob Amman, som i 1693 brøt med baptistene og stiftet sin egen gruppering. Med Bibelen i hånd nekter de å la seg lede av det moderne "fremskritt" og legger vinn på en enkel og det de forstår som en bibelsk livsstil.
  3. "Vi vet ikke hva vi skal gjøre. men våre øyne er vendt mot deg."
  4. "Jeg vil lære deg og vise deg den veien du skal gå. Jeg lar mitt øye hvile på deg og gir deg råd."
  5. Lære og Liv 2/ 1987, s. 2-5.
  6. Jf. som representativt eksempel Heinke Foertsch i et innlegg i Vårt Land 9. november 1992: "Det som teller for Gud er om mennesker lever med hverandre i kjærlighet og slik oppfyller Kristi lov. Og det er ukjærlig når man i Guds navn ... nekter homofile mennesker å leve sammen med et menneske som de er glad i".
  7. Et typisk trekk ved den liberale teologi ved århundreskiftet var at den satte Jesu "enkle" lære opp mot Paulus' teologi, i dag ser vi ofte at Jesus og Paulus settes opp mot hverandre på etikkens område.
  8. " Her er det ikke jøde eller greker, slave eller fri, mann og kvinne. Dere er alle én, i Kristus Jesus."
  9. Her heter det med referanse til bestemmelser om mat og drikke og spesielle dager og sabbaten at dette bare er "et skyggebilde av det som skulle komme". Jf. også Rom 14,5 og Gal 4,10.
  10. "Dersom mat fører min bror til fall, vil jeg aldri i evighet spise kjøtt. For jeg vil ikke føre min bror til fall."
  11. "Adiaforon = mellomting, det vil ifølge Konkordieformelen art. X si slikt som verken er påbudt eller forbudt i Guds ord, men som er innført i kirken av hensyn til orden og sømmelighet.
  12. I jødedommen ble vasking av andres røtter sett på som ydmykende. Ikke engang (jødiske) slaver kunne pålegges dette.
  13. Men 1 Tim 5,25 er samtidig et eksempel på at et personlig råd kan appliseres mer allment og tidløst: Når du er syk, er det tilrådelig å bruke medisin!
  14. Rom 16,16; 1 Kor 16,20; 2 Kor 13,12; 1 Tess 5,26;jf. 1 Pet 5,14.
  15. "Men jeg sier dere: Den som blir sint på en annen, skal for domstolen, og den som sier til en annen: Din dumrian, skal stilles for Det høye råd, og den som sier: Din ugudelige narr, skal være skyldig til helvetes ild."
  16. Sigurd Osberg i et innlegg i Vårt Land 8. September 1997.
  17. Odd Bondevik: Kvinnelige prester. En orientering. Molde august 1986, s. 8f.
  18. Således henvises det ofte til kvinnens svake stilling den gang, bl.a. i utdannelsesmessig henseende, og når hun i vårt samfunn har en helt annen stilling, personlig og sosialt, kan formaningene i 1 Tim 2 ikke lenger anvendes. Men denne kulturelle forskjell er ikke den begrunnelse Paulus gir for at kvinnen ikke skal utøve autoritet over mannen eller opptre som lærer i menigheten.
  19. Dette har Leif Andersen understreket i sin instruktive artikkel "Bibel-idioti?" i Fast Grunn 6/97 (s. 335-338), en artikkel som tar opp en del av de samme problemstillinger som foreliggende artikkel.
  20. Jf. Leif Andersen "Bibel-idioti?" (se note 19) s. 335.