Derfor forlater jeg Den norske kirke

Samme dag varslet jeg at jeg ser meg nødt til å tre ut av min tjeneste i Dnk, og etter endt oppsigelsestid også melde meg ut. Her følger er en kort begrunnelse.

Med vedtaket i KM har Dnk kommet til veis ende i spørsmålet om homoseksuelle parforhold skal kunne vies og velsignes i kirken. Veien fram til dette vedtaket har vært lang for alle parter og den har vært brolagt med kompromisser og biskoppelig unnfallenhet. Likevel har jeg helt fram til nå kunnet være med på veien og den prosessen kirken har hatt rundt dette spørsmålet. Ikke uten anfektelser og tvil, men likevel, fordi kirkens ekteskapslære har ligget fast i kirkens vigselsliturgier som det samlende uttrykk for kirkens tro og praksis. Nå kan jeg ikke lenger det, av den grunn at nye liturgier er et like sterkt uttrykk for en ny tro og en ny praksis som er fremmed for den tro og praksis som kan positivt begrunnes i Jesu ord og apostlenes lære. Den nye læren mangler ikke bare positiv begrunnelse i Skriften, men blir i Skriften selv påpekt som alvorlig brudd på Guds vilje.

Mitt valg er ganske enkelt en naturlig konsekvens av at jeg ikke lenger deler Dnks tro på et vesentlig skapelsesteologisk og etisk spørsmål, nemlig hva som definerer og konstituerer et ekteskap. Kirken har ikke bare et ekteskapssyn, det har en lære om ekteskapet. Den læren er nå endret i strid med selve skapelsens orden, slik Skriften vitner om kjønnspolariteten som konstituerende for ekteskapet (1Mos 1,27-28; Matt 19,4-6). Denne gudbilledlige enhet mellom mann og kvinne er opphevet, og erstattet av et rent psykologisk kjærlighetsbegrep og moderne juridisk forståelse av hva som konstituerer et ekteskap. Dette kan ikke være kirkens tro, da troens kilder alltid vil motsi dette nye. Man har innført noe som på permanent basis vil utgjøre en splittelse i det kirkelige økumene, og i den grad kirkens tradisjonelle lære finnes representert i Dnk også splitte innad. Denne fremmede læren har nå blitt kirkelære og dermed er kirken blitt vranglærende som kirke. Det formelle skiftet skjedde på årets KM.

I årene etter Lærenemnda 2006 har undertegnede arbeidet for at det skulle skapes ordninger for å ivareta tradisjonell kristen ekteskapslære som eksplisitt uttrykk for kirkens tro. Dette har Carissimi arbeidet for. Vi har i ni år arbeidet for to ordnede rom i kirken. Dette ordet orden har ikke biskopene forstått eller villet forstå. To juridiske rom, med ulik kirkelig jurisdiksjon (tilsyn), slik at det vil være klart for alle hvem som tilhørte hvilket rom og hvilken praksis som skulle gjelde hvor. Dette hviler på det premiss om at saken har kirkesplittende karakter. I fjor høst skrev undertegnede et innlegg på Verdidebatt om at Dnk trenger en tradisjonslinje, ikke en reservasjonslinje. Det vi har fått er et ytterst skjørt kirkemøtevedtak som har blitt til en reservasjonslinje både i media og i prester egen bevissthet. Dette er ikke til å leve med. 

Som prest med de løfter jeg har gitt kirken kan jeg ikke lenger være tro mot det løftet når vilkåret for fortsatt tjeneste hviler på følgende premisser: 1) At jeg må innrømme andre vigslede å ha den nye praksis i samme kirke, 2) at den skal gjelde over alt, også i den menighet jeg er hyrde, 3) tilslutte meg det premiss at dette ikke splitter kirkens gudstjenestelige og sakramentale fellesskap, når det bryter med Guds ord. Hvordan skal man kunne være hyrde med en slik pålagt praksis?

Dette er et svik mot kirken somfellesskap og fremfor alt et svik mot de kristne som selv er homofile og som sårt trenger kirkens omsorg i en livskamp som er vanskelig nok som den er. Kirkens medvandring i menneskers livsutfordringer løses ikke med å omdefinere de gudgitte rammene for våre liv og vår seksualitet. Det gjelder oss alle.

Kirkens vedtak i KM innfører for første gang presters rett til å diskriminere likekjønnede par. Det er også helt nytt. Før KM 2016 hadde kirken en velbegrunnet forskjellsbehandling av likekjønnede og ulikekjønnede par. Kirken gjorde forskjell på det som er forskjellig, begrunnet i kirkens tradisjonelle ekteskapslære. Nå har kirken endret sin lære, men har samtidig innrømmet at de som ikke kan delta i disse vielsene kan få avstå fra det. Spørsmålet har blitt et spørsmål om hva den enkelte prest mener, og nå løper alle landets lokalaviser rundt og skal finne ut hvem som er åpen og inkluderende og hvem som lever i fortiden og vil diskriminere. Disse prestene står med et svakt vern i det kirkelige system, og noen er allerede utsatt for mobbing i lokalsamfunnet.

Dette scenariet skulle ikke funnet sted. Kirkens biskoper har abdisert som ledere i dette spørsmålet og har med sitt vedtak, som ikke er et ordningsvedtak, men et feigt kirkepolitisk kompromissvedtak der man uthuler kirkens teologi, ordninger og troverdighet, og spiller prester, andre tjenestegrupper, staber, menighetsråd og menigheter ut i en alles kamp mot alle. Hvem kan stå med integritet på vegne av den kirken man tjener i denne situasjonen. Den er uverdig. Og den situasjonen er ikke den prinsipielle, men samtidig et argument for at jeg ikke vil stå i en tjeneste der mitt personlige syn på saken skal være det som avgjør min praksis på vegne av kirken som fellesskap.

Kompromissvedtaket er også grunnleggende feigt, slik biskopene la det til grunn. Kirkens tale skulle være ja,ja eller nei, nei (Matt 5,37). Nå sier man både ja og nei og taler med kløyvd tunge. Alle med den minste analytiske sans skjønner at dette kompromisset er et skritt på vei mot full ensretting, man tør bare ikke ta det fulle skrittet nå, selv om det hadde vært det mest prinsipielt ryddige overfor alle parter, fordi konsekvensene da ville vært vanskelig å overskue.

Min prinsipielle begrunnelse for å forlate Dnk er at jeg ikke lenger deler Dnks tro. Der er begrunnelsen. Og jeg verken kan eller vil være prest i en kirke som ikke kan ta vare på sine prester i en tid hvor nettopp sterke krefter presser kirken fra alle hold i denne kjønnsideologiske maktspillet som samfunnet ellers nå bedriver. Biskopene har abdisert og sviktet. Vi har ingen ledere. Og det gjelder dem alle sammen.