Det avgjørende i luthersk teologi

Prof. Svein Aage Christoffersen har i VL 22.06 et svar til mitt innlegg i avisen 12.06 med overskrift «Når synden rettferdiggjøres». Christoffersen tar ikke tak i det som er hovedpoenget i artikkelen, nemlig hvordan «homoteologien» representerer en reformatering av hele kristendomsforståelsen. I stedet griper han fatt i artikkelens understrekning av det reformatoriske formalprinsippet Skriften alene. Jeg er helt enig med Christoffersen i at det reformatoriske formalprinsippet må sees i sammenheng med materialprinsippet: Nåden/Kristus alene, troen alene. Med disse gis der også hermeneutiske nøkler som er avgjørende i luthersk teologi. 

Her må imidlertid et par viktige saker påpekes: For det første er vi som luthersk kirke ikke bundet av hva Luther mente i ulike spørsmål, men av hva den lutherske bekjennelse fastholder. For den som kjenner en smule til Luthers skrifter, er det kjent at han gjennomgår en teologisk utvikling og avklaring. F.eks. skriver han selv i forordet til den første utgaven av de samlede skrifter i 1546 at en del av hans tidlige skrifter var preget av umodenhet. Derfor er det også slik at hvor meget vi enn har å takke Luther for i hans gjenoppdagelse av evangeliet, er vi som lutherske kristne ikke forpliktet på hva Luther mente til ulike tider i sitt liv. Vi er forpliktet på bekjennelsen. 

Et typisk eksempel på denne problematikken finner vi i Christoffersens påpeking av Luthers skepsis overfor Jakobs brev i førsteutgaven av hans oversettelse av Nye Testamente i 1522. Her kaller reformatoren Jakobs brev en «halmepistel» fordi han ikke får teologien i brevet til å stemme med den lære om rettferdiggjørelsen han finner i Romer- og Galaterbrevet. Når oversettelsen av hele Bibelen er ferdig og kommer ut i 1535, er disse betenkelighetene strøket. Poenget er at i 1522 tok Luther opp den oldkirkelige diskusjonen rundt kanonproblemet: Hvilke skrifter hører til i Bibelen og skal dermed regnes som hellig skrift, og hvilke ikke? Den lutherske kirkefamilien har ikke fulgt Luther i hans kanonkritikk. 

Hvis noe derimot var akseptert som hellig skrift, hadde det for Luther ubetinget autoritet. Dette ser vi av Luthers pukking på Skriftens ordlyd i avgjørende teologiske diskusjoner. Eksempelvis understreker Luther med stor styrke (i samtalene med Zwingli i Marburg i 1529) at det er ordlyden i innstiftelsesordene til nattverden som er den endelige autoritet.  

Poenget her er at Luthers kanonkritikk ikke kan anvendes som begrunnelse for å sortere bort det en ikke liker eller er uenig med i de hellige skrifter. Noe liberal teologi stadig har gjort. For Luther var det nettopp slik Christoffersen ironiserer over: En sak var sann rett og slett fordi det står i Bibelen. 

Dette gjaldt også aposteltidens kristendom. Christoffersen gir seg ut i ren historiekonstruksjon nå han hevder at de første kristne ikke hadde noen hellig skrift. Sant nok blir de apostoliske skriftene ikke til før flere tiår etter Kristi død og oppstandelse. Men de første kristne hadde Det gamle testamente. Og av Jesus selv hadde de lært å høyakte Skriften: «Sannelig sier jeg dere: Før himmel og jord forgår, skal ikke den minste bokstav eller en eneste tøddel i loven forgå, før det er skjedd alt sammen» (Matt 5,18). Den apostoliske forkynnelsen er intet annet enn utleggelse av GT i lys av oppfyllelsen i Kristus. 

Christoffersen gir seg i sin bruk av Luther inn i det som nærmer seg historieforfalskning. At «nåden alene» og «troen alene» anvendes slik at en ender opp i antinomisme, ville fått salig Martin til å eksplodere. Noe en tydelig kan se av hans skrifter «Gegen die Antinomer» (1537-40). For en del år tilbake hørte jeg en elev av prof. Jacob Jervell sitere sin lærer: «En sier at forkynnelsen skal være lov og evangelium. Men jeg mener at den kun skal være evangelium.» 

Hos Paulus er det i motsetning til dette en hovedsak at «loven er en tuktemester til Kristus» (Gal 3,24). Sant nok driver ikke utfrysing, trakassering eller fordømmelse til Kristus, slik Christoffersen skriver. Men uten at mennesket ser sant på seg selv i lys av Guds lov (Rom 3,19f), vil det heller ikke ha med Gud å gjøre. Når Luther har sitt oppgjør med antinomistene, er derfor hovedpoenget hans at den som knebler loven, ødelegger også evangeliet. 

Jan Bygstad, formann i FBB