Det enkle og det uutsigelige

Fortellingen er velkjent og grensesprengende på en gang. Her forenes det som ikke kan forenes, nemlig Gud og menneske, evighet og tid, Skaper og skaperverk, i ett lite barn. Det er fortellingen om en fødsel i enkle kår, og åpenbaringen av livets og verdens innerste hemmeligheter. På én gang.

Hvordan skal fortellingen om det uutsigelige formidles? Lukas og Matteus har valgt å bruke så enkle ord som mulig. Riktignok har vi både engler og åpenbaringer her, men fortellerstilen er den enkle og hverdagslige. Slik får de fram det poeng at fortellingen om Jesu fødsel er fortellingen om Guds nærvær i det enkle og hverdagslige. Vi trenger ikke pynte oss for å møte ham; det er han som kommer oss i møte der vi er.

Johannes gjorde det på en annen måte. Han lar de konkrete begivenhetene ligge; i stedet prøver han å formidle noe av deres altomfattende betydning: Ingen av oss har sett Gud eller kan påstå at vi kjenner ham. Men den enbårne Sønnen, han som ble født julenatt og stod utenfor den tomme graven påskemorgen, han har forklart ham for oss.

Hvilket språk og hvilken strategi skal vi så bruke når vi prøver å formidle dette? Det var den sentrale problemstilling for kirkens lærere i flere hundre år, og vi kan vel ikke påstå vi er ferdige med den enda. Det underlige er at da oldkirkens teologer som et svar på dette spørsmålet utarbeidet de bekjennelsestekstene vi fremdeles brukes, så gjorde de bruk av nøyaktig samme dobbeltstrategi som evangelistene. I den apostoliske trosbekjennelse og store deler av den nikenske lar en bare begivenhetene stå der, nakne og ufortolket, ut fra den overbevisning at de taler for seg selv: “. . . unnfanget av Den hellige ånd, født av jomfru Maria, pint under Pontius Pilatus, . . .”. I den nikenske gjør en dessuten også bruk av strategien fra Johannesprologen og utsier det uutsigelige i en form som har mye mer av hymne og takk: “Gud av Gud, lys av lys, født, ikke skapt, av samme vesen som Faderen”.

Hvordan skal vi tale rett om barnet i krybben? Det er og blir virkelighetsforståelsens sentrale problemstilling. All sann trosbekjennelse er forankret her. All vranglære er til syvende og sist forenklende omskrivninger av julemysteriet. For her er alt, og den som gripes av dette, har skjønt det som er å forstå og bekjenner den tro som er å bekjenne.

(Stod på trykk i Dagen 29.12.2015.)