Det gikk ikke slik abortpresten Børre Knudsen trodde. Foreløpig.

Tanken var at økt kunnskap om fosteret ville føre til ny erkjennelse. Så langt ser det ikke slik ut. Det fikk blant andre Børre Knudsen merke.

Av alle dem jeg har intervjuet i løpet av de siste 25 årene, er det knapt noens navn jeg uttaler med større ærbødighet enn Børre Knudsen. Presten og salmedikteren betalte en høyere personlig pris enn de aller fleste for sitt engasjement for livet. Han ble sviktet av både kirke og samfunn, og måtte stå sørgelig alene i sin kamp.

Knudsen hadde et håp om at holdningene kom til å snu, og han var opptatt av at «hjertene må vinnes før opinionen kan vinnes». Dessverre ser det foreløpig ikke så lyst ut. Men håpet lever.

Ny abortlov

Tirsdag 3. desember vedtok Stortinget ny abortlov. Vedtaket kom ikke som noen overraskelse. Men både vedtaket og den relativt lave interessen for etisk debatt om den nye loven står i tydelig kontrast til 1.000-årsjubileet for kristenretten, som vi har markert dette året.

Da jeg som tenåring ble kjent med abortproblematikken, sa gjerne de som snakket at dette kom til å endre seg bare folk fikk mer kunnskap.

Til å begynne med prøvde politikerne å omtale fosteret som en celleklump. Da var det ikke fullt så ille å avslutte livet som om det var et menneske med selvstendige rettigheter.

Men vi vet bedre. Uten at det ser ut til å hjelpe.

Uke for uke

Da min kone og jeg ventet vårt første barn for 12 år siden, fikk vi på helsestasjonen utdelt et hefte hvor vi uke for uke gjennom svangerskapet kunne følge fosterets utvikling.

Selve adelsmerket for et sivilisert samfunn, nemlig at vi beskytter de svakeste, blir ytterligere utvisket.

Det var åpenbart at mye hadde skjedd i livet til den lille gutten vår allerede før uke 12, som til nå har vært grensen for selvbestemt abort. Og denne kunnskapen var vi slett ikke de eneste foreldrene som hadde.

Nå er det visst ikke lenger hefter som blir utdelt, men det finnes apper som har samme funksjon.

Den sørgelige erkjennelsen er dette: kunnskapen om fosterets utvikling ser ikke ut til å ha påvirket holdningene nevneverdig.

I boken «Velgere og valgkamp», som er en studie av stortingsvalget i 2017, skriver forskerne rett ut at «Abort er et av de spørsmålene der nordmenn er mest samstemte». Kun 14 prosent sier nei, mens 84 prosent sier ja til abort.

Krav på rettsvern

Da jeg intervjuet Børre Knudsen om dette for bladet Visjon i 2001, viste han til at det da var mer legitimt å vise bilder av et foster, mens dette tidligere ble kalt «terror». Så sa han: «Hadde vi hatt de opplysningene vi har i dag, ville abortloven aldri blitt vedtatt.»

Her har altså ikke utviklingen gått slik Knudsen, og mange med ham, trodde. For vi har de opplysningene vi hadde i 2001, og enda mer.

Likevel vedtok Stortinget med stort flertall å utvide grensen for abort. Det viktigste i vedtaket er ikke nemndenes rolle. Det viktigste i vedtaket er at fosterets krav på rettsvern blir ytterligere svekket.

Selve adelsmerket for et sivilisert samfunn, nemlig at vi beskytter de svakeste, blir ytterligere utvisket.

Kristne mennesker

På Selje i juli 2018 holdt daværende Bjørgvin-biskop Halvor Nordhaug preken i anledning 950-årsjubileet til Bjørgvin bispedømme. Han sa mye som vi med fordel kan tenke over også i dag, blant annet dette: «En ny tro kom hit for om lag 1000 år siden, men ikke bare en tro, også et nytt hjertelag.

Det ble ikke lenger en æressak å kunne hevne drap i slekten, og skikken med å sette uønskede barn ut for å dø i skogen, ble forbudt. For kristne mennesker tar ikke livet av barna sine.» Det er særlig den siste setningen som setter denne ukens vedtak i perspektiv. Kristne mennesker tar ikke livet av barna sine.

Fremdeles er det som om erkjennelsen av det vi vet, er for vanskelig å akseptere. Derfor bruker vi ord som flytter oppmerksomheten bort fra hva en abort er. Derfor er debatten i urovekkende liten grad preget av at kunnskapen om fosteret får komme frem.

Børre Knudsen sa i det nevnte intervjuet at abortloven må «erkjennes, bekjennes og tilgis.» Det er enda mer sant i dag enn det var den gangen.

Vi kan ikke vite når muren slår sprekker. Så langt ser det ut som at kunnskap ikke er nok. Men slik kan menneskenaturen være.

Når vi forstår at det blir vanskelig å ta konsekvensene av ny informasjon, kan det virke som et bedre alternativ å skyve informasjonen unna. Men det hjelper som regel ikke å skyve reelle problemer foran seg.

Da jeg var et foster

Derfor må kampen fortsette. Fordi vi alle har vært et foster. Fordi kampen for livet er den mest grunnleggende kampen. Fordi kristne mennesker vet at livet ikke er vår egen oppfinnelse, livet er gitt oss av Gud.

Fordi vi i det lille barnet både ser oss selv og den sårbare Gud som ble menneske i Jesus Kristus, og fordi vi kjenner Bibelens samfunnsbyggende kraft når vi leser i Salmenes bok: «Dine øyne så meg da jeg var et foster.»

Tarjei Gilje, redaktør i Dagen

(Tidligere publisert i Dagen)