Det jødiske folk og katolsk kristendom
Bokomtale Katolsk tro Katolsk kirke Jødene Jødedom Jødeforfølgelse Samfunn Religion
Raymond Lillevik (Foto: Marianne Torp. MF)
Anmeldelse av Segl. Katolsk årsskrift for religion og samfunn årgang 2020 (Oslo: St. Olav forlag).
Denne utgaven av Segl er for alle praktiske formål en omfattende artikkelsamling om forholdet mellom jødedom og katolsk kristendom på over 370 sider. Mellom mange av artiklene møter vi utdrag av Salmenes bok. Boka minner dermed om en slags samtale mellom et stort antall mennesker regelmessig avbrutt av bønn. Bønnene kan hoppes over i gjennomlesning, evt. kan man bare å slå opp de artiklene man er mest interessert i. Men, hvis Petter Dass har rett, er det å «synge Sions sang» både det som overlever alt annet, og dessuten er det lite som fremhever sammenhengen mellom Israels barn og kristne tilbedere bedre.
Verket fremstår altså som en kombinasjon av fag, personlige historier og liturgi. Med tanke på den eksistensielt smertefulle siden av temaet, og ikke minst det teologiske mysteriet, er dette passende uten å være påtrengende. Tjørhoms kritikk om at boken har en overfladisk holdning til den kristne verdens overgrep mot jødene, virker urimelig.* Dette gjelder ikke bare fordi innledningskapittelet dveler ved problemet, men det historiske traumet dukker opp til stadighet.
De faghistoriske artiklene er verdifulle, men også triste på grunn av nettopp historien som avdekkes, spesielt hvis man har Holocaust eller dagens antisemittisme i bakhodet. Dette gjelder selv når Gregory M. Reichberg skriver godt om hvordan Thomas Aquinas motsatte seg omvendelser ved tvang, det er bakteppet som er slitsomt. Kristin B. Aavitslands beskrivelser av antijudaismen i kirkekunsten i norske 1200-tallskirker er på samme måte god og nyansert, men til dels oppskakende. Dette topper seg så klart i fortellingene som følger om Holocaustskjebnene.
Tidligere biskop og utsending for Den norske Israelsmisjon, Ole Christian Kvarme, skriver grundig om den historiske bakgrunnen for Nostra Aetate fra Det annet vatikankonsil tidlig på 1960-tallet. I tillegg gir han en liten oversikt over hvilke spor som er gått opp etterpå, både i den katolske og anglikanske kirke. Kvarme drøfter spesielt den katolske betenkningen God’s Gift fra 2015, hvor både institusjonalisert misjon mot jødene og topaktsteologien avvises, samtidig som den allmenne kristne plikten til å vitne om troen fastholdes. Den anglikanske God’s Unfailing Word fra 2019 ligger nært den katolske diskusjonen, men er mer åpen for organisert misjonsarbeid blant det jødiske folk, og fokuserer dessuten også på den jødiske forbindelsen med det jødiske hjemlandet. På katolsk side er det mest oppsiktsvekkende med de nye uformelle samtalene mellom Vatikanet og messiansk jødiske ledere som Mark Kinzer.
Boken veksler hele tiden mellom norske og europeiske perspektiver. Eivor Andersen Oftestad beskriver hvordan lutherske teologer i Danmark-Norge på 1500 og 1600-tallet brukte Jerusalems fall i år 70 som forbilde for å forkynne til omvendelse i deres egen samtid. Thomas O’Connors beskriver den spanske inkvisisjonens mest intense periode fra 1480-1530, hvor 2000 mennesker ble henrettet for frafall. For det meste var disse menneskene marranoer (døpte jøder) eller moriscoer (døpte muslimer) som ble kjent skyldige i å ha gått tilbake til sin opprinnelige religion. Antallet rettsaker var betydelig større, ettersom «bare» to prosent av alle disse endte med dødsdom. Spesielt de første årene var mange prosesser også motivert av muligheten for å konfiskere eiendom.
En av bokens styrker er alle enkeltskjebnene, særlig om katolske kristne med jødisk bakgrunn. Dette gjelder også i norsk historie. Mange kapitler handler om historier om jøder i berøring med katolikker under krigen og deportasjonene. Artiklene om jødisk liv i Norge, som hovedsakelig etablerte seg fra 1880-tallet, fokuserer grundig på næringsaktivitet og den kulturelle integrasjonen frem til okkupasjonen 1940-1945. For en protestant er det også interessant å lese artikkelen om hvordan den katolske kirke levde under konstant trussel om at alle de 600 utenlandske prestene og ordensmedlemmene risikerte deportasjon under krigen og at flere prester ble arrestert. Det var også nytt for meg at biskop Mangers ikke skrev under «Hebreerbrevets» protest mot arrestasjonene av jøder i 1942, for å prøve å skjerme katolikker med jødisk bakgrunn fra arrest.
Høydepunktet for min del er Tracy Rowlands artikkel om Gavin D’Costas bok «Catholic Doctrines on the Jewish People after Vatican 2» (2019). D’Costa er professor ved universitetet i Bristol, og regnes som en av de viktigste rådgiverne for læreembedet i den katolske kirke om interreligiøse spørsmål. Slik Rowland leser ham, avviser han topaktsteologien og snakker om nødvendigheten av å tro på Jesus i større grad enn det har vært vanlig i den katolske kirkes drøftinger om det jødiske folk de siste tiårene. Folk som føler seg hjemme innen Lausanneerklæringen vil antagelig føle dette litt forfriskende. Rowland etterlyser dessuten noen som kunne skrive om katolske jødiske helgener, som Edith Stein etc, som en slags oppfølger til D’Costa.
Dette siste bør leses i lys av talene av pavene Johannes Paul 2 i Romas synagoge og Benedict 16 i Auschwitz, som får hvert sitt kapittel. For de som er ute etter påfyll til bibeloversettelse og forkynnelse, er Gunnar Haalands to artikler om henholdsvis bønneboken Siddur og den barmhjertige samaritan verdt å få med seg. Den siste artikkelen gir dessuten viktige råd om hvordan man unngår å fremstille jødedom som inhuman.
Ulempen med å anmelde artikkelsamlinger er at det er vanskelig å gi alle bidragene samme oppmerksomhet, dette er selvsagt en subjektiv opplevelse fra min side. Hvis jeg skulle etterlyse noe, ville det være at staten Israel ble tematisert mer direkte. Det skjer indirekte flere ganger, for eksempel i skildringen Audgunn Oltedal gir av det jødiske medlemmet av Palestinakomiteen, Johanna Schwarz, eller Robert W. Kvalvaags artikkel om Bob Dylan. Den danske misjonslederen Alex Torm skrev i sin tid at den jødisk-kristne dialogen kunne bli preget av at partene møtte opp til samtale med ulike motiv og behov. Mens det kristne utgangspunktet gjerne er teologisk, vil det jødiske ofte være sikkerhetsbehovet. Historisk sett ikke så merkelig, men dagens situasjon med framvekst av en antisemittisme som gjerne opptrer som Israelskritikk eller i konspirasjonsteoriene til enkelte trumpister, er så påfallende og ubehagelig at jeg tenker temaet fortjener å bli belyst. Samtidig kan ingen anklage denne utgaven av Segl for å være overfladisk, og omfanget er rikelig.
Segl lykkes med å løfte frem mennesker og temaer som ofte er underkommunisert, men som paradoksalt nok befinner seg i kjernen av mange teologiske spørsmål. Dette er jeg takknemlig for å få lese. Kudos til redaksjonen!
Raymond Lillevik, lektor (PhD), Forfatter bl.a. av Apostates, Hybrides or true Jews? Jewish Christians and Jewish Identity in Eastern Europe 1860-1914 (Pickwick/Wipf and Stock 2014)