Det koster å bekjenne

Martin Luther regnet med å dø på bålet for sin bekjennelses skyld. Han slapp det, men mange av dem som avla den samme bekjennelsen, måtte betale en høy pris for det. Noen ble drept, mange prester mistet både arbeid, hus og hjem, flere måtte flykte med sin familie til et annet land. Lutherske fyrster ble kastet i fengsel, dømt til døden og hardt presset for at de skulle fornekte sin evangeliske tro. De overlevde, men mistet alt de eide for sin bekjennelses skyld. Var det så viktig?

Bekjenne for hvem?

Ikke rart at noen tenkte det måtte gå an å finne en måte å unngå slike kostnader, f.eks. ved å ikke være så veldig tydelig i sin bekjennelse. Bruke litt mer generelle vendinger, godta så mye som mulig. Men er det mulig? Det vakte stor uenighet på 1500-tallet, og resultatet ble en samling av de lutherske bekjennelsesskriftene i Konkordieboken. Den avsluttes med ordene:

«For Guds ansikt og hele kristenheten, både de som lever nå og de som kommer etter oss, ønsker vi derfor å ha bevitnet at denne nå avgitte forklaring om alle de forut nevnte og forklarte omstridte artiklene og ikke noe annet er vår lære, tro og bekjennelse. Med den skal vi også ved Guds nåde med uforferdet hjerte tre fram for Kristi domstol og avlegge regnskap.» 

De hadde i egne liv erfart sannheten i Jesu ord i Matt. 10,19.

Hva er bekjennelsen? Er ikke det et Ja til Guds ord? Å istemme Bibelens tale? Kan vi nedtone den – og bli stående frimodig for Guds trone? Det kunne ikke reformatorene, som så bekjennelsen ikke bare som en bekjennelse for mennesker, for keiseren – men like mye foran kongenes konge. De tenkte at Jesu gjenkomst med dommens dag var nær forestående, og at de snart skulle stå for Guds domstol. Keiserens domstol var mindre viktig.

Vi kan frimodig bekjenne uten frykt for å miste livet eller vår eiendom. Hvor lenge det vil være slik, vet vi ikke, men koste vil det. For dem som våger å stå frem offentlig, kan prisen bli ekstra stor. Også i vårt land har prester mistet arbeid og inntekt pga sin gode bekjennelse. Flere har blitt hengt ut i både lokalaviser og riksmedia.

Bekjennelsen splitter

Enhver bekjennelse både splitter og samler. Den samler de som deler bekjennelsen, men splitter i forhold til dem som tenker annerledes. Bekjennelsen har alltid inneholdt advarsler mot, ja fordømmelse av andre lærer – slik vi også finner det i Bibelen.

“Jeg formaner dere, søsken, til å holde øye med dem som skaper splittelse og fører andre til fall ved å gå imot den lære dere har tatt imot. Hold dere unna dem! Den slags mennesker tjener ikke vår Herre Jesus Kristus, men sin egen mage. Med fine ord og talemåter forfører de mennesker som har et godtroende hjerte.” Rom 16:17–18 jfr Matt. 7:15, 22-23.

Reformatorene måte stå til rette overfor dem som kalte seg for Kirken: biskoper og kardinaler, teologiske professorer, det store flertallet. Det var mange ekte fromme mennesker blant dem. Noen kan ha vært korrupte hyklere pga pavekirkens makt og økonomiske fordeler. Men de fleste var nok som Martin Luther, fromme mennesker som søkte Gud etter beste evne. Likevel var de fleste på ville veier, som sauer uten hyrder. 

Mange er på vei mot fortapelsen, fordi de ikke kjenner Jesus, Den gode hyrde. De kjenner bare sin egen oppfatning av ham, slik de synes han bør være. Men ingen av oss kan finne ut av oss selv hvem han er. Vi er helt avhengige av hva han selv har åpenbart for oss. Slik vi har lært av reformatorenes frimodige trosbekjennelse gjennom Luthers forklaring til den 3. Trosartikkel:

«Jeg tror at jeg ikke av egen fornuft eller kraft kan tro på Jesus Kristus, min Herre, eller komme til ham, men Den Hellige Ånd har kalt meg ved evangeliet, opplyst meg ved sine gaver, helliggjort og bevart meg i den rette tro, likesom han kaller, samler, opplyser og helliggjør hele kristenheten på jorden og holder den fast hos Jesus Kristus i den rette, ene tro. I denne kristenhet gir han hver dag meg og alle troende full tilgivelse for all synd»

Bekjennelsens enhet

Biskopene i Den norske kirke gjør alt de kan for at den menneskelagede organisasjonen som de leder, skal forbli samlet. Det er alltid vondt når veier skilles, ikke minst i et kirkesamfunn. Men når vi snakker om «kirkens enhet» handler det ikke om et kirkesamfunn, men om Kristi kirke på jord. De som er ett i Kristus. De som hører og følger ham. De som ikke gjør det, har ikke del i Kristus. Dette er en enhet som går på tvers av kirkesamfunnene.

Å bekjenne er å si det samme som, og Kristi kirke sier det samme som Kristus og hans apostler. De som gjør det, er ett. De som ikke gjør dette, er ikke en del av denne enheten fordi de velger noe annet. Et kirkesamfunn som ikke lærer som Kristus og apostlene, bryter med denne enheten.

Jeg lærte i min ungdom at mitt liv måtte sette to streker under mine ord, og ikke over dem. Mine handlinger skulle understreke ordene. Blir det bare ord, blir det lett oppfattet som en politisk mening man kan hestehandle med. Ulike meninger kan man leve med, meninger som ikke har betydning for evigheten, bare for livet her og nå. Men en trosbekjennelse er noe annet enn et politisk ståsted. Det handler ikke om mine meninger, men om å bøye seg for Guds ord.

Jeg er ikke Herre over Guds ord, det er tvert i mot. Min bekjennelse er et ja takk til dette ordet som har gitt meg evig liv.

Melde meg ut av kirken?

Nei, det kommer ikke på tale. Den Hellige Ånd har kalt meg ved evangeliet, opplyst meg med sine gaver og bevart meg i den sanne tro siden min dåpsdag. I Jesu Kristi kirke vil jeg ved Guds nåde bli værende til min dødsdag. 

Men jeg meldte meg ut av Den norske kirke for noen år siden, et menneskelaget kirkesamfunn jeg ikke kunne fortsette å være medlem av. Som medlem står man jo i vår tid som representant for sin medlemsorganisasjon, og regnes som aktiv medspiller. Som ordinert prest ble det ekstra vanskelig, ettersom jeg måtte forkynne at min biskop var en vranglærer. Og ved å stå i Den norske kirke aksepterte jeg at min forkynnelse av Guds ord bare var å anse som en uønsket meningsytring. 

Det kostet meg å forlate mitt kirkesamfunn der jeg var døpt, konfirmert, viet til min kjære, ordinert til prestetjeneste og selv døpt mine barn. Men hva er evangeliet verdt? Å bli foraktet? Å måtte gå fra en jobb? Risikere lavere pensjon? Bli del av et lite kirkesamfunn? Det hører vel til de mindre omkostningene i denne verden. Skriftens sier: 

1Tim. 4:16 «Gi akt på deg selv og på læren. Fortsett med det! For gjør du det, skal du frelse både deg selv og dem som hører deg.»

Jak 3:1 «Ikke mange av dere bør bli lærere, mine brødre, for dere vet at vi lærere skal få så mye strengere dom.»

Det handler om min egen og andre menneskers frelse. Fortidens kirkevirkelighet er forbi med alle gode minner, en ny tid presser seg frem som forkaster det jeg så gjerne ville at skulle fortsette. Vi er blitt vant til en kirke som er organisert ovenfra, men etter luthersk tenkning bygges menigheter nedenfra, ikke ovenfra. Den bygges av døpte mennesker som samles om Guds ord, og kaller en mann til å forvalte ord og sakrament for dem. Det begynner i det små, og fortsetter gjerne også i det små. En trenger ikke vente til noe stort blir organisert av noen i viktige posisjoner – da kan en risikere å vente forgjeves. 

Ingen menneskelig organisasjon er evig eller feilfri, det er bare Kristi kirke. Frafallet møter oss på alle kanter og i alle kirkesamfunn, men jeg kan velge hvor jeg vil gå. Og jeg går der Den gode Hyrdens røst lyder med de salige ord om syndenes forlatelse til frelse for hver den som tror.

Av Alf Danbolt 

Rektor for Ad-Fontes pastorutdanning og pastor i Messiaskirken