Det livssynsåpne samfunn - enhet og fremtid

Et lokallag innen Human-Etisk Forbund har bedt om å få fjernet bruk av korset på gravkapell og andre steder i tilknytning til gravlunder. Kravet har utløst skarpe reaksjoner. Vi ser hvordan den antikristne strømningen gjør seg gjeldende i vårt samfunn.

I Gravplassloven (fra 2001) § 5 heter det: «Tros- og livssynssamfunn som er virksomme på stedet, skal gis anledning til å gjennomføre en seremoni når en ny gravplass tas i bruk.» I forarbeidene til loven heter det: «Den norske kirke likestilles med de øvrige tros- og livssynssamfunn ved at den ikke nevnes særskilt». Offentlige gravplasser etc. er ikke Den norske kirkes domene, men er offentlige i betydningen åpne for alle. Slik demonstreres det at det norske evangelisk-lutherske enhetssamfunn er blitt avviklet ved modernisering og sekularisering

«Et blått kors pryder det norske flagget som et sterkt uttrykk vår nasjons kristne historie og kulturarv», skriver redaktør Selbekk på lederplass i Dagen (16.12.2022). Mens Vårt Land (15.12.2022) påpeker at kravet om å forlange korset fjernet fra kapell og gravplass er å «forveksle det livssynsåpne med det livssynsnøytrale.» På gravplassene må idealene fra det «livssynsåpne samfunnet» gjelde. I et slikt samfunn aksepteres det at ulike livssyn kommer til uttrykk og praktiseres. Å vise respekt for at andre har rett til å uttrykke sitt livssyn, sikrer oss selv retten til å uttrykke vårt eget. Frihet og gjensidig respekt kjennetegner et slikt samfunn. Å fjerne korset som offentlig symbol er i strid både med kravet om gjensidig respekt og livssynsfriheten. Også toppledelsen i HEF vil støtte «det livssynsåpne samfunnet (15.12.2022). Her er synes det å foreligge enighet og samforstand. Livssynskonflikten mellom HEF og de kristne er åpenbar og faller ikke bort av den grunn. Men hvordan vil samforstand og konflikt kunne forenes i «det livssynsåpne samfunn.»

Det livsynsåpne samfunn er helt annerledes enn det man har kalt det livssynsnøytrale. I det livssynsnøytrale vil man begrense og blokkere at livssyn kommer offentlig og konkret til uttrykk. Det skal hindre konflikter mellom folk med ulike og motstridende grunnsyn på livet. Det gjelder å sikre fred og enhet i samfunnet. Konflikter på grunn av ulike livssyn må forebygges. Det etableres derfor en nøytral sfære, fri for «propaganderende» forkynnelse av ulike livssyn. KRL-faget i skolen ble formet etter dette enhets- og fredsideal. Nøytralitet og fred vil man fremfor alt sikre ved å plassere livssynene i det private rom adskilt fra det offentlige samfunnet. Det er vært hevdet og med god grunn at denne form for nøytralitet er høyst problematisk. I et livssynsåpent samfunn vil derimot en «nøytraliserende» administrasjon av livssynene være utelukket. Livssynene skal få komme offentlig til uttrykk. Alle i samfunnet må regne med å bli konfrontert med livssyn som de ikke deler, men tvert imot opplever som usanne, destruktive og «onde». Toleranseideen er grunnleggende for det livssynsåpne samfunn.

Det er lett å overse at vår tids moderne samfunn – også det liberale. – har utopier som gir kriterier for samfunnets «rette» utvikling mot fremtiden.. Målet for et liberalt samfunn er å verne og utvikle individets frihet og velferd, slik at alle borgerne kan utfolde vitalitet og erfare et «lykkelig» liv. Ut fra dette formålet blir det til sist bestemt hvilket eller hvilke livssyn som skal ha frihet til å komme til uttrykk og slik påvirke samfunnet. Ikke alle livssyn gis en slik mulighet, noen blir sosialt, kulturelt, ja rettslig blokkert, fordi de helt eller delvis truer målet for samfunnsutviklingen. I dag ser vi at ett trossamfunn, Jehovas Vitner, har vansker med å tilkjennes en slik frihetsrett. Med andre ord toleransen har sin begrensning.

Toleransens grenser kan bestemmes på flere måter. Det kan gjøres autoritært av en suveren statsmakt. Slik var det under det opplyste enevelde på 1700-tallet. For det liberale demokrati var og er det derimot avgjørende at friheten ikke krenkes av autoritært (eneveldig) maktbruk. Det er ved den frie politiske samtale, dialog og argumentasjonen i den borgerlige offentlighets rom at føringer for livssynene liv i samfunnet blir avklart. Målet er da oppnå konsensus blant et flertall om livssynenes funksjon i samfunnet og deres fremtidsvilkår. Det ligger i demokratiets natur at alle bøyer seg for den politiske (flertalls)konsensus som oppnås, også minoriteten gjør det. Den kristnes troskap mot korset blir her interessant.

I et demokrati, som har den moderne liberalisme som bestemmende overbygning, er pluralisme og toleranse viktig for å sikre friheten. Den kristen tro på korset blir å betrakte som en religiøs variant. Slike trosvarianter gis det mange av. I det pluralistiske perspektiv er en slik tro individuell og personlig-subjektiv uten objektivt sannhetsinnhold med allmenn gyldighet og betydning. Denne subjektive bestemmelse av trosvariantene er nødvendig om freden skal kunne bevares i samfunnet. Den liberale overbygning pasifiserer troskonfliktene.

Kirken kan vanskelig hindre at en slik forståelse gjøres gjeldende i kultur og politikk. Men teologi og kirke må hindre at denne liberalistiske forståelse også får kirkelig gyldighet og legitimitet. Det er raskt gjort om målet er å sikre at kristentroen blir positivt akseptert av den moderne liberal kultur og da tilpasset dens virkelighetssyn og etikk. Slik tilpassing hindres når budskapet om korset blir uavkortet forkynt etter sitt objektive innhold som frelsens grunn for en fallen og syndig menneskehet. Dette skjer også ved praksis i pakt med troen på korset, i et kristusetterfølgende liv om nødvendig inn i martyriet.

Prof. em. Bernt T. Oftestad