Det lutherske verdenstorbund etter Curitiba

FBB-nytt:

Nr. 4, Des. 1990, 27. årgang

Sokneprest lic.theol Stein Eirik Foss:

Det lutherske verdenstorbund etter Curitiba.

Det lutherske verdensforbunds generalsekretær har på generalforsamlingen i Curitiba proklamert som det store mål at man i løpet av kommende 7-årsperiode skal få en kvinnelig "Luthersk" biskop!! Det er et standpunkt det er grunn til å stoppe opp for, det kan ikke vises for stor oppmerksomhet.

Først må man se det i forhold til ikke-sakene i Curitiba. Det har visst intet sagt der om verdsliggjøringen av kirkene og det læremessige forfall som grasserer.

Det var slikt som i en annen forfallstid fremkalte den Lutherske reformasjon. Heller ikke om abortnøden som herjer nettopp i den kristne verden, ikke minst i de "lutherske" land.

Det er på tide at vi med hånden på hjertet begynner å spørre oss om det er mindre forfall læremessig i våre dager og mindre sekularisering innad i kirken enn det var i renessansens femtenhundretallstid?

For det annet tyder idéen om kvinnelig biskop på en fullstendig misforståelse av hva en biskop egentlig er og skal være, og særlig av hva den etter evangelisk luthersk lære skulle vært, slik grunnskriftet Confessio Augustana klargjør i den lange artikkelen, nemlig art. 28. Denne stilling er ikke en kirkelig karrierestilling, men "Følgelig tilkommer der ifølge evangeliet eller, som man sier, av guddommelig rett, biskopene som biskoper, dvs. som dem, som ordets og sakramentenes tjeneste er overdratt, denne fullmakt: å forlate synder, å forkaste den lære som avviker fra evangeliet, og utelukke vantro hvis ugudelighet er kjent fra kirkens fellesskap, uten menneskelig makt, men ved ordet alene."

Det er Guds ord som skal hevdes som øverste norm i kirken. En kvinnelig "luthersk" biskop vil ha samme problem som hefter seg ved den kvinnelige prest, men i forsterket grad. Nemlig at selve hennes stilling som biskop, i motsetning til Guds ord i denne sak, vil motsi det hun skulle representert som biskop, det er Den Hellige Skrift som øverste norm i kirken.

Tatt mer allment har tilsynet i Kirken, bispeembetet, alltid skullet være symbol og redskap for enheten i Kirken. Biskopen, i prinsippet også prostene, har en dobbelt tjeneste for Kirkens enhet. Det er å representere den universelle enhet overfor de lokale menigheter, og like meget å representere de lokale menigheter utad, overfor Kirkens helhet. Reformatorene var de som hele tiden sto overfor enheten som det store motargumentet og overfor biskopene som enhetens representanter. De og særlig paven var hovedmotstandere. Så måtte reformatorene stå på at enheten ikke kunne ha sin grunn i den rådende kirkelige oppfatning i samtiden, men i apostolisk lære og ordning, med Skriften som høyeste norm for liv og lære. Kort sagt at enhet i Kirken kommer av enhet med apostlene. Og at myndighet i kirken er å gjøre apostlenes ord gjeldende. Slik er det embete for biskopen som er tegnet i Confessio Augustana 28.

"En kvinnelig biskop", det er kanskje ikke merkelig at en slik målsetting fremsettes, når man tenker over hvilke medlemskirker det er som sender utsendinger til Det Lutherske Verdensforbund. Ingen vil kunne påstå at engasjementet kommer fra de unge kirker i Asia og Afrika i den sak det her gjelder. De dominerende medlemskirker består dels av de store, men avteologiserte og pluralistiske folkekirker, dels av de mange flere minoritetskirker, som vel stort sett må kunne karakteriseres som borgerliggjorte middelklassekirker.

Hvis generalsekretærens ønske skulle bli oppfylt i en eller flere kirker i kommende eller senere 7-årsperioder mellom generalforsamlingene, vil et slikt bispeembete bli et kirkesplittende, et kirkesprengende embete, slik som det allerede har vist seg i den anglikanske verdenskirke. Spørsmålet om kirkens enhet reiser seg med større styrke når det er biskopen, den som skulle representere enheten i kirken, som blir skillende, enn når det bare gjelder enkelte prester. Hvordan skal man forholde seg til en slik biskop og vedkommendes ordinander? Det er et dilemma, og konsekvensen vil måtte bli at bare den retning som kan godta en slik utvikling har full delaktighet i kirken, mens andre retninger trenges ut! (Til sammenligning kan det opplyses at det allerede ved den anglikanske bispekonferansen i Lambeth i fjor var det 80 biskoper som erklærte at de ikke kunne godta kvinnelige biskoper og de prester som hadde latt seg ordinere av dem, stadig flere slutter seg til de 80).

Spørsmålsstillingen må vendes mot Det Lutherske Verdensforbund selv. Deltagelsen der har i Norge vært betraktet som relativt ukontroversiell. Men, hvis det blir slik at Verdensforbundet og dets møter ikke er mer lutherske i sin teologi, må man spørre seg om hva man skal med et konfesjonelt verdensforbund? Ja, for i de mer jordiske affærer som behandles blir vi godt hjulpet av Kirkens Verdensråd som ofte lager minst like gode dokumenter i slike saker. Vi kan godt yte anerkjennelse til LWF og Curitiba-møtet for mange av resultatene i slike ting. Men er det ikke her litt dobbeltkjøring?

Hvordan skal man se på at møte som dette når alt kommer til alt? Foruten det farlige signal som vi har tatt opp her, er den alvorligste innvending at det ikke var det kirkemøtet, som verden allment og de evangeliske kirker spesielt trenger og mange bevisst lengter etter. Behovet er å få et signal til åndelig oppbrudd og til gjenformering omkring gammeldags kristendom fylket om den apostoliske og reformatoriske arv.

Jeg kommer til å tenke på et annet kirkemøte, et konsil som fikk vedtatt noe om sjelens udødelighet og noen andre praktiske og nyttige ting, men for øvrig viste det merkelig ufølsomt for den skrikende åndelige nød i tidens kirke og uten antenner som oppfattet de fornyelsens krefter som var i anmarsj. Konsilet heter det 5. Laterankonsil, men plutselig ble årstallet 1517 og en ny situasjon var der, noe som konsilfedrene ikke hadde hatt den minste forutanelse om.