Det normale kristenliv

FBB-nytt:

Nr. 3, Sept. 1995, 32. årgang

Vidar L. Haanes:

Det "normale" kristenliv .

Sist vår arrangerte FBB-Agder et seminar med tema: "Kirken som bekjennelseskirke ved inngangen til det tredje årtusen." Hovedinnleder var Vidar Leif Haanes. Her trykker vi avslutningen av hans foredrag (i lett redigert form).

Vi lever i en kultur som har avsatt Gud, men som prøver å late som ingenting - prøver å oppføre seg som om alt er normalt. Det å avsette Gud har ikke nødvendigvis ført til så mye dramatisk - det har ikke skjedd på samme måte som da Kvitekrist ble innsatt og de gamle avguder avsatt.

Kanskje den mest utbredte og derfor farligste form for avgudsdyrkelse i vår kultur er troen på det vanlige, normale liv, som fordi det er normalt, ikke har noe med Gud å gjøre. Dette livssyn er særlig utbredt blant alle alminnelige, dannede mennesker, som tror at det å tro på Gud er unødvendig, en spesialinteresse for spesielt religiøse - litt fanatiske - mennesker.

Troen på det normale liv er etterhvert blitt en kamp for mange mennesker - en kamp mot illusjoner, økonomiske problemer, skilsmisser, -ensomhet og tomhet midt i den normale overflod, sykdom og nevroser midt i det helsebevisste terapeutsamfunn. Å leve som om Gud ikke eksisterer, overlater oss i det rutinemessige - uttrykt gjennom familieliv, et liv viet yrke, karriere elle statussymboler. De fleste kristne lever også det normale liv - de har bare føyd til "religiøst", eller "kristelig". Vi lever et normalt religiøst liv, et normalt kristelig liv.

Denne form for kristendom er svært utbredt. Det er de alminnelige kristne - de "normale" kristne - de som ikke overdriver, som ikke støter noen, som følger folkeviljen og lever usynlig. Er dette den hellige allmenne kirke - eller en "normal", alminnelig kirke? Vi har funnet våre kristne rutiner - og følger det normale, heller enn det normative -følger menneskers vilje, heller enn Guds Ord. Derfor er vi så ofte uten virkning.

Når det gjelder studentene som begynner på Menighetsfakultetet, hvor jeg arbeider, studenter som tradisjonelt er fostret opp i lekmannsmiljøer, er bibelkunnskapen blant mange på laveste nivå. Når det gjelder bekjennelsen, står det om mulig enda dårligere til. Katekismen er så godt som ukjent. Den kristne oppdragelse av barn og unge skjer tilfeldig, og stort sett etter opplevelses-prinsippet.

Det er såmenn ikke bare kirkens ungdomsklubb eller konfirmantundervisning som snart bærer mer preg av å være dramagruppe eller fotoklubb enn kirkens dåpsundervisning. Ungdomsarbeidet i våre organisasjoner legger altfor lite vekt på opplæring i den kristne tro. Vi har sviktet når det gjelder å forkynne tillit til Guds Ords autoritet. Vi må igjen arbeide for å utruste lekfolket, så det kan bli et myndig lekfolk, myndig i kraft av sin bibelkunnskap og bekjennelsestroskap, ikke i kraft av sitt demokratiske flertall.

Embedet har ansvar for læren og sakramentsforvaltningen. Ikke minst det læremessige må sterkere fokuseres i prestens plikter, men bedehusets varemerke var jo nettopp å ta ansvar for den kristne vekst i de troendes forsamling, og ikke overlate dette til presten alene. Den åpne Bibel har vært det fremste kjennetegn på tidligere generasjoners myndige lekfolk.

Haugianerne ble kalt leseare, og hjemmene deres lesarheimar. Dette var sannelig ikke noe skjellsord. Jeg er redd for at den positive utvikling som har funnet sted i presteskapet, mest som følge av utdannelsen på Menighetsfakultetet, som jo ble reist og støttet av lekfolket nettopp for å sikre bibeltroende prester til menighetene, denne utvikling har stort sett gått andre veien i lekfolket. Bibelkunnskapen og bibeltroskapen blir stadig mindre. Lesarheimane forsvinner, og erstattes med fjernsyns- og video-heimar.

Men hvem hadde kristne hjem? Hvem hadde kristen vandel? Hvem hadde kristen kunnskap, visdom og innsikt? Hvorfor har for eksempel store deler av lekfolket skiftet standpunkt i spørsmålet om kvinnelige prester? Har det skjedd etter grundig granskning av Skriften, og i overensstemmelse med vår bekjennelse? Hvem har egentlig autoritet i menigheten når bibelkunnskapen svikter og embedet nedvurderes? Kanskje mange av oss prester skjelver ved tanken, men hvor er det blitt av alle de som satt med sine bibler og fulgte med om presten talte etter Guds Ord og vår kirkes bekjennelse? Det er slikt et lekfolk vi behøver!

Fremdeles er der kun én sann kirke i Norge, og det er Jesu Kristi kirke, samfunnet av de hellige som samles om Ord og sakrament, og som holdes oppe ved Guds Hellige And. Kirken er Guds kirke, ikke vår. Og Gud selv vil våke over sin kirke. Jeg er derfor egentlig ikke pessimistisk. Men troen på at Gud holder oppe sin kirke skulle ikke hindre oss i å fjerne de åpenbare misbruk av kirken og av Guds eget navn.