Det problematiske ved Presteforeningens vedtak om samlivsetikken

Presteforeningen vedtok før jul at den ville gå inn for at det ble utarbeidet en liturgi for samkjønnet vigsel i Den norske kirke (http://www.prest.no/2013/12/11/trenger-vigselsliturgi-for-likekjonnede/). Representantskapet er kritisk til måten dette ble vedtatt på, men lar likevel vedtaket bli stående (http://www.prest.no/2014/01/20/representantskapsmote/).

Mange har beklaget disse vedtakene og flere har også meldt seg ut. Grunnen er antagelig ikke først og fremst uenighet om samlivsetikken, selv om det nok også spiller en rolle. Likevel vil nok de fleste ha forståelse for at en fagforening må gi rom for ulike syn så lenge de er representert blant dens medlemmer. Mye mer problematisk er det imidlertid at sentralstyrevedtaket går svært langt i å bagatellisere motsetningen mellom de ulike standpunkt i denne sak ved å late som kirkens tradisjonelle syn, som er at det BMs flertall nå hevder er vranglære, ikke lenger er representert blant PFs medlemmer.

Dernest avslører vedtaket, og forsøket på å begrunne det fra lederens side, en svært mangelfull kirkeforståelse i PFs ledelse. I sitt forsvar for vedtaket skriver lederen: "Det sentralstyret har påpeikt er at når bispemøtet med stort fleirtal har avklart at det er teologisk grunnlag for å hevde at likekjønna ekteskap er å forstå på lik line med heterofile ekteskap, så har det oppstått ein ny læresituasjon. Det er bispemøtet som er det organet som skal avklare kva som er rett lære i kyrkja vår." (http://www.prest.no/2013/12/11/presteforeiningas-frasegn/)

Stort mer feilaktig er det faktisk ikke mulig å si det. Den norske kirke har ikke, og bør heller ikke få, en kirkeordning hvor biskoper i sin maktfullkommenhet kan avgjøre hva som er og ikke er rett lære, og dermed også, uten begrunnelse, kan hevde at det som inntil for få år siden var galt, nå faktisk er rett. En fagforening som hevder en så byråkratisk, hierarkisk og autoritær kirkeforståelse vil norske prester ikke være tjent med.

Ut fra det ordinasjonsløfte prester i Den norske kirke utøver sin tjeneste på grunnlag av, er det Skrift og bekjennelse som avgjør hva som er rett lære i kirken. Og dersom det er tvil om det biskopene sier er i samsvar med Skrift og bekjennelse, har menighetene (og deres prester) ifølge den samme bekjennelse plikt til å ikke vise dem lydighet. Dette står i Confessio Augustana artikkel 28, særlig avsnitt 23-28.

Vi er altså havnet i en situasjon hvor Den norske kirkes presteforening har fattet et vedtak i klar motstrid med det prester i den samme kirke er forpliktet på ut fra sitt ordinasjonsløfte. At mange prester melder seg ut, er da bare hva en måtte forvente.