Det store puslespillet

Bibelens teksthistorie utgjør nok for ikke få teologer noe man fikk et litt vagt grep om i studiet. Symbolene til de viktigste tekstvitnene i apparatet nederst på siden i de vitenskapelige tekstutgavene til Det nye testamente kunne gi enkelte et teknisk uttrykk som skremte; dette var for spesialister. Samtidig hører for eksempel Tischendorfs besøk i St. Catharina-klosteret i Sinai og funnet av kodekser der til lødig stoff man umiddelbart husker fra den gangen.

Dette siste er et godt tilknytningspunkt når man begynner på Sagrustens bok; noe kan man da! Sagrusten gir likevel et bredere fortelling som holder hele NT teksthistorie sammen. Det blir som en serie noveller, og forfatteren makter å vise at teksthistorie er morsomt. Dette er kanskje bokas viktigste fortjeneste. Forfatteren levendegjør idet han forteller detaljert om forskjellige tekstfunn. Og kodekser og andre tekstvitner blir ikke lenger bare et siglum i et knusktørt apparat. Vi hører om papyrus og pergament, og at papyrus ble bevart nettopp i Egypt på grunn av det tørre klimaet. Kodeksers vandring beskrives. Og leseren får innsikt i hva Textus receptus egentlig er.

Jeg kan ikke unnlate å nevne at jeg oppfatter Det store puslespillet som en fulltreffer. Allerede ideen om en slik bok er god. Utfordringen fra Dan Browns Da Vinci-koden ligger nok bak. Sagrusten behandler for eksempel den avviste teorien om en større revisjon av NT-teksten på 300-tallet. Boka er dermed også god apologetikk. Den imøtekommer uten tvil et pedagogisk behov.

Men Sagrusten er også kommet vel fra oppgaven. Heldig den som nå begynner å studere. Også den som har studert vil kjenne igjen en del, men ikke i utgangspunktet ha et helhetsbilde så godt som her. I tillegg til historien gir forfatteren karakteristikker av kodeksene, blant annet i form av kjappe fakta i margen.

Et interessant grep er sammenstillingen av de 20 største forskjellene i NT når det gjelder lesemåte. Også her vil en teologistudent huske det ene og det andre, som Markus-slutten og Joh. 8, 9-11, men her får man satt dette i sammenheng.

Sagrusten bruker mest plass på teksthistorien til Det nye testamente, men vi hører også om GT og Dødehavsrullene. Dette er imidlertid ikke en bok om tekstkritiske prinsipper. Den har teksthistorien som emne.