Det store sviket

Kirkerådet vil på sitt januarmøte følge dette opp. Karl Johan Hallaråker har omtalt Bispemøtets forslag som ”klokt og ansvarleg” (VL 3/11): ”Det er sjølvsagt mange ting ein kunne ønskt annleis, men eg ville krenka min eigen integritet om eg tagde med overtydinga og ikkje offentleg støtta biskopane i si vanskelege vurdering. Eg synest dei har handla klokt og ansvarleg i denne svært krevjande situasjonen.”

Her synes jeg Hallaråker – og biskopene – opptrer som pragmatiske politikere.  I politikken er det vanlig å føre forhandlinger der partiene gir og tar for å få et samlende vedtak. Et kompromiss kan ofte med rette kalles ”klokt og ansvarleg”.  Kirkelige lærespørsmål kan ikke avgjøres slik. Ethvert kirkelig vedtak må vurderes mot en overordnet målestokk.  Den norske kirke er forpliktet på sitt læregrunnlag: Den Hellige Skrift og kirkens bekjennelsesskrifter. ”Med skriften som dommer skal alle ånder prøves i kirkens påsyn,” skrev Martin Luther.  Den Hellige Skrift er den høyeste dommer i alle troens saker. Dette er reformasjonens grunnleggende prinsipp. ”Min samvittighet er fanget i Guds ord,” bekjente Luther da han i 1521 stod foran keiseren og alle andre høye geistlige og verdslige herrer under riksdagen i Worms. Kilden til vår kjennskap til Gud er til sist bare Skriften.

Biskopenes forslag til vedtak inneholder ingen henvisning til Skriften. Med god grunn. Velsignelse og vigsling av likekjønnede par er så tydelig i strid med Bibelens lære, at det ikke finnes rom for å tolke bibeltekstene i motsatt retning. I utredningen ”Homofile i kirken” (1995) fremstiller min bror, MF-professor Hans Kvalbein, Bibelens syn på homoseksualitet. Han skriver at Rom 1: 18-32 inneholder en generell avvising av homoseksualitet og ”understreker det allmenngyldige i bildet av den homoseksuelle adferd som frafall fra Guds skapervilje.” Hans Kvalbein skriver: ”Homoseksuell adferd … hører til blant de mange synder som påkaller Guds vrede og som fører til dødsdom på dommens dag.” I forbindelse med lastekatalogen i 1 Kor 6,9-11 skriver han at dette er synder som utelukker fra Guds rike om en ikke vender om fra dem.  I tilknytning til 1 Tim 1, 9 - 10 skriver han: ”Homoseksuell adferd er i strid med det sjette bud, som er en del av de ti bud og som har full gyldighet både i den gamle og den nye pakt.”

Professor Harald Hegstad tar feil når han i Dagen (18/12) viser til Confessio Augustana art. 7 og tolker ”evangeliets lære” så snevert at motstridende syn på homofilt samliv ikke truer kirkens enhet. Hegstad er her kommet i strid med høringsuttalelsen som MF sendte til Bispemøtet i brev av 11.6.1997. MF uttalte at kirken må fastholde ”… at homofilt samliv er synd.” Homofilisaken kan ikke ”… isoleres fra spørsmålet om hvilket evangelium kirken er satt til å forkynne.” Dermed er homofilispørsmålet ” … innenfor rekkevidden av det som ut fra CA VII er nødvendig for kirkens sanne enhet: at man er samstemt om evangeliets rene lære og sakramentenes rette forvaltning.” 

 Jesus kom for å frelse mennesker fra synd og dom til evig samfunn med Gud.  En sann Jesu Kristi kirke kan aldri akseptere og velsigne et syndig liv som utelukker mennesker fra Guds rike. En kirke som godtar synden, kan ikke samtidig forkynne nødvendigheten av syndenes forlatelse og omvendelse til et nytt liv.  En slik kirke er blitt en forførende institusjon. Den er årsak til kirkesplittelse. Biskopenes forslag til vedtak er et svik mot kirkens læregrunnlag, som de ved sin ordinasjon lovet troskap mot. Biskopenes snuoperasjon i denne saken er pinlig og avslørende.  I 1997 uttalte et enstemmig bispeutvalg: ”Å sidestille heterofilt ekteskap med homofilt samliv er i strid med grunnleggende etiske prinsipper i Bibelen og må anses som kirkesplittende vranglære.” (Kirkens enhet og troens fundamenter)

I sitt forslag til vedtak viser biskopene nå til et mindretall i Kirkemøtet som ikke ønsker kirkelig vigsel fordi ”det strider mot deres forståelse av ekteskapet”. Til de biskopene som deler dette ”mindretallssynet” må jeg si følgende: Dere viser bare til deres egen subjektive ”forståelse” av ekteskapet, ikke til Bibelen.  Ja, dere legitimer til og med et bibelstridig syn som dere vil at Kirkemøtet skal stadfeste: ”Begge syn på likekjønnet ekteskap kan gis rom og komme til uttrykk i kirkens praksis.” Om dere sier at dere er imot kirkelig vigsel av likekjønnede, går dere likevel inn for at kirken skal gjøre nettopp dette! Det dere gjør, vil alltid tale sterkere enn det dere sier. Jesus sa: ”Men den som hører disse mine ord og ikke gjør etter dem, han blir lik en uforstandig mann, som bygde huset sitt på sand.” (Matt7:26)

Luther taler om noe som heter Guds sanne kirke på jorden. Det er den lille flokk av troende som hører Jesus til. De holder seg til Guds ord i den Hellige Skrift. Blir noe sagt i kristenheten som er imot Guds ord, så er det ikke Guds sanne kirke som sier dette. Da er det ”løgn-kirken” som er ute og går. Den som tillegger Guds sanne kirke tanker og handlinger som er imot Guds ord, ”han spotter både Kristus og hans menighet”.  Slik taler Luther.  Hva kan et kirkemøte gjøre, spør Luther. Og svarer: Et kirkemøte kan ikke oppstille noen ny trosartikkel, det kan bare bekrefte den gamle, rette tro som vi finner i Skriften.  Det som blir sagt i kirkens navn uten dekning i Guds ord, det er det i virkeligheten ikke Guds kirke som har sagt, ”men djevelens synagoge som opptrer under kirkens navn”.  Luther hadde en kraftig språkbruk som kan virke støtende i dag. Men vi kan trenge å høre en reformators vekkerrøst i vår liberale folkekirke, som godtar at alle døpte er kristne uansett hva de tror og hvordan de lever.

I 2017 skal vi feire 500 år siden reformasjonen.  Med Skriften alene som autoritet tok reformatorene et læreoppgjør med den katolske kirken. Alt tyder på at Kirkemøtet i Den norske kirke i dette jubileumsåret vil vedta et bibelstridig ritual for vigsling av likekjønnede par.  Slik blir reformasjonsåret en demonstrasjon av kirkens svik mot reformasjonens hovedprinsipp. La oss be om en ny reformasjonstid i lydighet mot den sanne kirkens Herre, en samvittighetsvekkelse på Skriftens grunn.

(Tidligere stått i Dagen 31.12.15)