Dialog og hermeneutikk i biskop Stålsetts preken
(Ressurser)
På åpningsgudstjenesten foran Kirkemøtet prekte biskop Stålsett over Johannesev. 5,24-29 (VL 18.11). Det er en tekst som taler om Guds Sønns dom nå og på den siste dag. Guds Sønn har fullmakt til å felle dommen over mennesker til liv eller død her og nå med tro eller vantro som målestokk, på den siste dag med gode eller onde gjerninger som domsgrunnlag.
Til min overraskelse ble prekenen i liten grad brukt til å forkynne over tekstens hovedtema: Guds Sønns dom over troen og gjerningene. I stedet prøvde biskopen å fortelle forsamlingen hvilken metode han bruker for å tolke bibeltekster.
Alt i begynnelsen hevder predikanten at Guds Sønns røst er å finne "mellom alle røster", altså ikke i noen av røstene. Det er denne røsten han vil ha oss til å høre, ikke Johannes eller Paulus. Selv prekenteksten har "to stemmer", og den lar seg slett ikke bringe i overensstemmelse med det Paulus sier om frelsen ved Guds nåde alene: "Hadde Paulus lest Johannes, ville han ha fått problemer med denne teksten.... og vi må velge lesningen". Senere trekker Stålsett inn diskusjonen mellom Peter og Paulus på apostelmøtet i Jerusalem om "sentrale sider av frelsen" som eksempel på at autoriteten i Guds ord ikke ligger i teksten selv. Skriften består nemlig av et "mangfold av vitnesbyrd... og motsigelser".
Stålsetts egen lesemåte er en "helhetlig måte å lese Skriften på og står i kontrast til en fundamentalistisk skrifttolkning basert på enkelte løsrevne vers". Enkeltstedene må altså leses som del av helheten i Skriften, men Skriften alene er ikke norm. Skriften må åpnes med "samtiden, den nøkkel som åpner Skriften" og leses "med nestekjærlighetens briller".
Alt den tanken at Jesu røst ikke lar seg umiddelbart høre i evangeliene, støter mot en helhetlig forståelse av evangeliene selv. Jesus ga jo disiplene fullmakt til å bevare og føre hans ord videre: "Den som hører dere, hører meg. Den som forkaster dere, forkaster meg" (Luk 10,16). Jeg antar at Stålsett heller ikke regner dette som ekte Jesusord i samsvar med at historisk-kritisk bibelforskning avskaller Jesusord fra Skriften etter relativt subjektive kriterier. Når Skriften ikke uavkortet får fortelle oss sitt budskap, må jo budskapet med nødvendighet bli transformert til vårt eget eller i det minste bli sterkt preget av våre egeninteresser. Hvis vår egen samtid skal gi tolkningsnøkkel til Skriften, kan vi lett komme til anakronistiske tolkninger. Det er svært menneskelig å heve sine egne meninger opp til norm for bibeltolkningen: Men Jesus kan da ikke ha sagt eller ment dette som ikke passer meg! Tekstens egen samtid må også få nøkkelverdi for tolkningen, noe Stålsett ikke nevner. Alt i alt tror jeg tror mer på teksten som den står, enn Stålsetts spekulasjoner over antatt selvmotsigende røster i Bibelen.
Rett etterat Stålsett var blitt ferdig med praktikum på MF, utkom Ole Modalslis doktoravhandling på tysk med temaet "dommen etter gjerninger" (Göttingen 1962). Det er en omfattende studie av Luthers teologi med et tillegg om de bibelteologiske spørsmål angående dommen etter tro og gjerninger. Det later ikke til at Stålsett kjenner denne. Uansett vil en bibelleser snart kunne lese seg til at det ikke er noen motsetning mellom f.eks. Johannes- og Paulusskriftene når det gjelder tro og gjerninger (se f.eks.2 Kor 5,10; sml. i evangeliene Matt 25,31ff. Luk 18,14). Lignende "motsetning" kan også belegges i GT. Dommen faller over både troen og gjerningene. Troen alene er frelsesgrunn på dommens dag, men gjerningene må også påvises da troen ikke er tenkelig uten at den bærer frukt i gode gjerninger. Det er altså ikke noen motsetning mellom de to slag domspremisser.
Stålsetts skildring av motsetningene på apostelmøtet (Ap.gj 15) virker også sterkt overdrevet, uten at jeg går videre med det her.
Stålsett løfter pekefingeren mot det lutherske prinsipp at troen grunnlegges på "Skriften alene" fordi vi ubevisst eller bevisst alltid bærer våre tidsbestemte tolkningnøkler med oss. Skriften er ikke alene, men vi lever sammen med den som mottagere. Det er en riktig innsikt, men det avgjørende er da at vi er villige til også å la Den hellige skrift korrigere våre tolkninger inklusive våre forståelsesmetoder.
Prekenen på kirkemøtet er snarere eksempel på det motsatte: Skriften underlegges fortolkerens autoritet og får bare lov å si det predikanten selv ønsker. Guds ord er derimot åpenbaringen av Guds absolutte lov og evangelium, hans ubetingede dom og frelse. I dialogen om f.eks. homofilt samliv må vi da bøye oss for ikke bare enkeltvers, men et samstemt og autoritativt nei i Skriften. Det virker forøvrig svært merkelig at en del biskoper etter 2000 års kirkehistorie bestemmer seg for å avvise Skriftens klare forbud og advarsler i denne saken. Sekulariseringen i teologi og samfunn gir vel mye av tolkningsnøkkelen til en slik dreining i tiden.