Dialogen - samtaleform medjanusansikt

I stadig økende grad har kirken i de senere år fra forskjellige kanter blitt oppfordret til å være dialogberedt. I en ideologisk, samfunnsmessig og kirkelig sett pluralistisk tid blir dialogen ofte ansett for å være den mest adekvate kommunikasjonsform. Kirken må derfor vise dialogberedskap på de forskjelligste områder, blir det hevdet: Den må være i dialog med ulike ideologier (f.eks marxismen), med de store verdensreligioner, med ulike samfunnsmessige grupperinger, i økumenisk sammenheng må konfesjonene være i dialog med hverandre, og de ulike teologiske retninger innen et kirkesamfunn må være i kontinuerlig dialog.

Dialogformen kom nylig i fokus i forbindelse med de uttalelser lederen for Kirkenes Verdensråds dialogprogram i forhold til ikke-kristne religioner kom med om den kristne misjon. KV-lederen hevdet at misjonen må oppgi tanken på at hele verden skal omvendes til Kristus. Hans uttalelser er neppe representative for KVs holdning til det spørsmål som trolig vil bli et av de viktigste teologiske spørsmål i alle kirkesamfunn i årene fremover, nemlig spørsmålet om kristendommens forhold til andre religioner. Men uttalelsene fra lederen for KVs dialog-program aktualiserer dialogproblematikken og utfordrer til en fornyet gjennomtenkning av spørsmålet om hvilke muligheter og hvilke begrensninger denne samtaleformen har i kirkelig sammenheng.

Det er ikke vanskelig å se dialogformens fordeler: Menneskelig kontakt og fellesskap på tvers av ideologiske, religiøse, konfesjonelle og indrekirkelige grenser er i seg selv verdifullt. Dialogen kan være med å sakliggjøre debattene: En avisdebatt med ukjente meningsmotstandere gir usakligheten lett spillerom. Møtes man til dialog, reduseres sjansene for usaklig og useriøs debatt vesentlig, faren for at følelser og spontanreaksjoner får styre debatten minsker. I dialogen tvinges partene til å skaffe seg kunnskap om og kjennskap til hverandre. Dialogformen kan hjelpe oss til større respekt og forståelse for andres meninger og overbevisninger. Den hjelper oss imidlertid ikke bare til å lære andres standpunkter og tenkemåte bedre å kjenne, men - og dette er kanskje noe av dialogens fremste fortrinn - den bidrar til at vi forstår oss selv bedre og blir mer klar over vårt eget ståsted. Når dialogpartneren betrakter oss og stiller nærgående spørsmål til oss, blir vi klar over hvordan vi og våre meninger virker på andre. Ved gjensidig å betrakte hverandre og lytte til hverandre vil dialogpartene slik kunne få større innsikt om seg selv - dialogen vil kunne bidra til selvprøvelse og forhindre selvbedrag. Slik vil f.eks. kristendommen kunne lære mye om seg selv i møtet med andre religioner.

Dialogen kan altså være et tjenlig arbeids- og kommunikasjonsredskap på flere måter. Men den nevnte KV-leders uttalelser minner oss om at dialogen også kan brukes som uttrykk for en pragmatisk relativisme, der utgangspunktet er et gjensidig gi-og-ta. Ofte synes de største dialogentusiastene å være preget av slike holdninger. Skal dialogen være en bibelsk forsvarlig kommunikasjonsform i kirkelig sammenheng, må den skje ut fra klare forutsetninger og på nærmere presiserte premisser. Den første og viktigste forutsetning for å gå inn i en dialog må være at man er villig til å innta klare og markerte standpunkter. En sann dialog utelukker ikke, men burde heller forutsette at partene må få stå fast på et forpliktende grunnlag. Samtalepartnerne er nettopp ikke tjent med en mest mulig nøytral og relativerende holdning fra den annen parts side. En klar markering av hva en står for og hvor en står og hva ens målsetting er, vil som regel også øke partenes respekt for hverandre og deres villighet til å lytte og til å forsøke og forstå. Vi har dessverre nok av eksempler på at dialogformen har vært brukt som et forsøk på å sette et misforstått toleranseideal i system, der sannhetsspørsmålet relativeres eller nedtones. Dialogen må være et forum der man går inn i nærkamp om sannheten. Den må ikke føres ut fra en illusjon om at det ene standpunkt er like riktig som det annet, og at sannheten kan være nokså likelig fordelt hos de forskjellige parter. Dialogformen kan derfor ikke utelukke at dialogen også vil være en bekjennelses- og vitnesituasjon. Også i dialogen er det «sannhetens ord» som skal legges frem, «uten å bøye av» (2 Tim 2, 15). Hvis ikke, blir dialogen forførerisk, og den faller inn under karakteriseringen i 2 Tim 2, 14 og Tit 3, 9: Den tjener ikke til noe, men virker ødeleggende; den er unyttig og hensiktsløs. Går man inn i dialogen uten å ville holde fast ved «Jesu Kristi sunne ord», da er det diskusjonssyken som er motivet for å føre dialogen, 1 Tim 6,4f. Men de endeløse diskusjoner er en pervertering av den sanne dialog og den store motstanders taktikk (I Pet 5, 8 - det greske ordet her, antidikos, betyr ordrett: dialog- eller prosess-motstander).

Den form for dialog som Det nye testamente sterkest oppfordrer de kristne til å gå inn i, er beskrevet i 1 Pet 3, 15: De kristne skal være beredt til forsvar når de kreves til regnskap for sin tro, og dette forsvar skal føres i ydmykhet (3, 16). Ivaretar de kristne sin forsvarsberedskap, vil nok det iblant føre til at dialogen avbrytes. Da Paulus ble trukket inn i en dialog med de diskusjonslystne aterne på Areopagos, fikk dialogen en brå avslutning i det øyeblikk Paulus vitnet om Jesu oppstandelse istedenfor å gå inn i en diskusjon om et liv etter døden. Også Paulus' «dialog» med Feliks (Apg 24, 24ff) og med kong Agrippa (Apg 26, 28ff) endte med dialogbrudd fordi Paulus utvetydig bekjente sin tro. Det gis altså en ekte bibelsk dialogberedskap, men det kristne bidrag til dialogen vil måtte ha karakter av et forsvar og et vitnesbyrd uten om og men. «Sannhetens ord» (1 Tim 6, 4) kan aldri være et diskusjonsgrunnlag eller en forhandlingsgjenstand, heller ikke i dialogen. Jesu ord om at det hans disipler er blitt fortalt i mørket, det skal de tale i lyset, og det de har fått hvisket i øret, det skal de rope ut fra hustakene (Matt 10, 27), det gjelder også i dialogens rom. Oppfordringen om at vi skal holde urokkelig fast ved bekjennelsen (Hebr 10, 23), har ingen dispensasjonsbestemmelser - ikke engang for dialogens kommunikasjonsform.