Disippelkultur

Det er også sant, som bekjennelsen sier at «Kirken er forsamlingen av de hellige, der evangeliet blir lært rent og sakramentene forvaltet rett.» Men det betyr ikke at det bare handler om det som skjer i bestemte hus til bestemte tider. I kirker og bedehus er vi gode på gudstjenester, møter, arrangementer og aktiviteter. Og mye av dette er viktig. Vi trenger blant annet undervisning i Guds ord og felles arenaer for tilbedelse. Samtidig trenger vi i større grad å bygge en kultur for hverdagsliv. Hvordan kan vi hjelpe hverandre til å finne ut hva det konkret betyr å følge Jesus i våre hellige alminnelige hverdagsliv?

Det er ett hovedverb i misjonsbefalingen: «Gjør disipler!» Resten er partisipper, som sier hvordan vi skal gjøre disipler - ved å gå og døpe og lære. Gjør disipler! Det var hans siste vilje. Det var det han ba oss om. Ikke holde hjulene i gang. Ikke arrangere møter. Arrangementer og aktiviteter kan være bra, men bare som partisipper - bare om de fører til at mennesker følger Jesus og får anledning til å vokse som hans disipler.

Hva er en disippel? Mye litteratur om disippelskap har en lovisk vinkling. Det handler mye om alt vi skal gjøre som disipler. Jeg tror det er viktig å begynne i rett ende. En disippel er ikke en superkristen med høyt aktivitetsnivå – en som nødvendigvis gjør så mye. Det er en som først og fremst er - i følge med Jesus. En som til enhver tid er der Jesus er. Det er evangeliet, som Jesus blant annet uttrykker på denne måten i sin yppersteprestlige bønn: «Far, du har gitt meg dem, og jeg vil at de skal være der jeg er.» Det var det som drev ham da han rett etterpå gikk mot korset.

Samtidig – der i Jesu nærhet skjer det noe. Vi begynner å se mer av hvem han er, hva han vil og hva han gjør. Og vi blir prega av ham – tanker, holdninger, handlinger… Kanskje hjertet vårt begynner å banke i takt med hans hjerte. Og så får vi være med på det han gjør. Han er for eksempel stadig på vei mot mennesker – både nært og fjernt. Og følger vi ham, er vi også på vei mot noen av de samme menneskene. Dette perspektivet har endra min måte å møte mennesker på i min hverdag. «Hvem skal vi velsigne i dag, Jesus?» «Hvordan vil du at jeg skal møte han der?» Og så har han åpna noen dører inn i menneskers liv, som jeg ikke ante var der - dører som jeg kan gå gjennom sammen med Ham.

Skal vi bygge kultur for hverdagsliv i våre menigheter og forsamlinger, må det forkynnes frem. Men fremfor alt trenger vi å gi aktiv livshjelp. Jo nærmere vi kommer hverandre, jo mer kan vi hjelpe hverandre konkret med hvordan dette kan se ut i våre liv. Derfor har jeg stor tro på medvandring og smågrupper. Ikke grupper i sin alminnelighet. Mange bibelgrupper kan være ganske hodestyrte, der det mest handler om kunnskap og forståelse og meninger. Og det trenger vi. Men for å bygge disippelkultur trenger vi livsnære grupper, der vi samtaler om livet slik det er over en åpen Bibel. Og da bli anvendelsen av Guds ord viktigere enn meningene om det. Da kan vi hjelpe hverandre konkret med å ta Guds ord inn i våre hverdagsliv.

Å bygge en slik kultur krever målrettet lederskap over tid. Det er blant annet en stor fordel om fellessamlinger og smågrupper henger sammen og drar i samme retning. Det er også gjort en del erfaringer i ulike menigheter med hva som fungerer og ikke fungerer. Men jeg tror at en slik kultur er grunnleggende for en sunn vekst nedenfra – en breddevekst, som bygger på dybdevekst.

I Joh.15 sier Jesus: «Ved dette blir min Far æret, at dere bærer mye frukt og blir mine disipler.» En av fruktene er at disippelen ‘holder fast på hans ord’. Og Åndens hverdagsfrukt gir Gud ære og drar mennesker til Jesus. Menighet som leves vokser og gir «frukt som varer»!