Dommen som ga samvittigheten rom

Dommen i saken mot prestene Lyngmo og Thorsen i Alta herredsrett 21.01 endte med frifinnelse med to stemmers overvekt stemmer mot den ene fagdommerens votum.

Det var en gledelig nyhet for mange, bl.a. for majoriteten i menighetsrådet og det overveiende flertall av de regelmessige kirkegjengerne i Kautokeino, som fremdeles venter på betjening av den sokneprest staten har suspendert.

Frifinnelsesdommen er interessant lesning. Den forsøker å balansere slik at den ikke tar stilling til teologi, bare til jus og regelverk. Det vil sikkert bli diskusjon om treffsikkerheten i mange enkeltutsagn i dommen, men frifinnelsen gir inntrykk av et sunt skjønn som viser romslighet overfor presters samvittighet og embetsførsel i en uvanlig vanskelig kirkepolitisk situasjon. Her er et par utsagn i denne retning:

"Det er relevant å se hen til samvittighetskonflikten Lyngmo var i. Staten har vektlagt tilliten til maktapparatet..."

"Staten har ikke bevist at forholdene i Kautokeino menighet er så vanskelige som de er beskrevet "

"Flertallet mener at vilkårene i tjenestemannsloven § 15 (utilbørlig embetsførsel og illojalitet) ikke er oppfylt, og at Lyngmo og Thorsen derfor ikke kan avskjediges".

Det er også forståelig at dommerne sier at "Retten ikke skal ta stilling til hva som er en rett kirkelig lære i homofilisaken". Retten vil ikke blande kortene. Det virker rimelig, men faktisk både er og blir de blandet sammen i statskirkesystemet. Retten har også - etter vår mening på prisverdig måte- indirekte tatt positiv stilling til at presters samvittighet er bundet av ordinasjonsløftet med forpliktelsen på Bibel og bekjennelse som øverste norm. For dem som har gått inn under vigsling og ordinasjon i Den norske kirke, er det av største betydning at dette blir tatt hensyn til i en slik konflikt. Dommen impliserer at ordinasjonen inneholder mer enn en formell forpliktelse på lydighet overfor biskopene og andre overordnede instanser. Ordinasjonsløftet er jo primært et løfte om lydighet mot Guds ord og bekjennelsesskriftene etter tradisjonell luthersk tankegang.

Det er å håpe at denne dommen blir stående fordi den gir rom for at prester kan komme i samvittighetsproblemer i den ekstraordinære kirkelige situasjon som homofilisaken forårsaker. Her står kirkens lære på spill. Siden både bispe- og kirkemøtene kompromisset med Bibelens ensstemmige og kompromissløse syn på denne saken i 1997, befinner mange lekfolk og prester seg i lignende samvittighetsproblemer. Mange føler seg hjemløse i en kirke som er på vei bort fra den bibelske og lutherske arven. Det er derfor nødvendig at kirken ved Departementet gir rom for alternative muligheter når det gjelder biskoppelig tilsyn og menighetsorganisasjon. Om dommen ankes og deretter blir omgjort, vil de som holder seg til Bibelens ord og kirkens gamle syn i denne saken, miste enda mer tillit til at statskirkesystemet har rom for dem. Som dommen nå står, har vi mer håp om at det i fortsettelsen er plass for oss i Den norske kirke.

Det er nå opp til kirkeminister Lilletun å velge enten en langvarig og belastende videreføring av kirkestridighetene i rettsapparatet eller å la være.

For sentralstyret i FBB

Prof. dr. theol Arvid Tångberg (formann)