Drikk

Drikk. Andakter i en hverdag full av skjermer av Jarle Haugland

99 sider

Luther Forlag, 2023

Av Frode Granerud

Jeg har lest noen andaktsbøker i mitt liv, og de har stort sett til felles at de er skrevet med et ønske om å lede leseren nærmere Gud. Dette er den første andaktsboken jeg har lest som også har et uttalt mål om å lede leseren bort fra noe, nemlig distraksjonen fra skjermene som moderne mennesker er omgitt av. Premisset er at for å oppnå nærhet til Gud, trenger vi å rydde unna det som vil ta oppmerksomheten vår bort fra ham, og her er det altså skjermene Haugland er særlig opptatt av.

Boken består av 40 korte andakter, hver på 1-2 små sider. Haugland skriver i forordet at den opprinnelig ble skrevet med tanke på fastetiden, men at den likevel kan brukes når som helst på året. Det er også lite i boken som knytter spesifikt an til fastetiden, annet enn at de siste andaktene særlig dreier seg om Jesu død og oppstandelse.

Hver andakt starter med et bibelvers, og griper som regel deretter raskt tak en aktualisering fra vår hverdag. Det er et godt grep, og på den måten hentes bibelordet inn i hverdagen og knyttes til den. Å lage gode aktualiseringer er en kunst, og jeg opplever stort sett at Haugland lykkes med det. Vi møter referanser til reklameslagord, mediasamfunnet, artige nyhetssaker, teologer, film, litteratur, og mye annet. Et par ganger opplevde jeg aktualiseringen litt platt, men som oftest fungerer den godt.

Teologien som ligger til grunn for andaktene, er tradisjonell. Vi leser om Jesu soningsdød for våre synder, og om Jesu oppstandelse som et historisk faktum. Samtidig er det ikke primært teologiske læresetninger Haugland presenterer, men veiledning til et liv nær Gud. Dette understrekes særlig av at de fire første andaktene alle tar utgangspunkt i det samme bibelordet: «Da hørte de lyden av Herren Gud som vandret omkring i hagen i den svale kveldsbrisen.» (1 Mos 3,8a). I alle disse fire andaktene brukes ordet invitasjon/invitere, og invitasjonen ligger også som premiss for de siste 36 andaktene.

En andaktsbok med en tydelig brodd mot skjermbruk, risikerer å bli moraliserende. Haugland er tydelig om sine bekymringer i møte med skjermene og teknologien, som når han skriver at «Jeg er redd vår bruk av teknologien til tider hindrer oss i å være ordentlig til stede hos oss selv. I møte med andre. Og i møte med Gud – kilden til alt liv.» (side 59.) Likevel oppleves ikke dette masete, fordi boken gir mer oppmerksomhet til det Haugland ønsker å lede oss til enn det han ønsker å lede oss bort fra.

Jeg opplever at Hauglands bok fungerer godt. Han kommer ikke med så mye nytt i andaktene, men det er heller ikke å vente i en bok som bygger på tradisjonell teologi. Haugland skriver også i forordet at det kristne budskapet er et gammelt budskap, samtidig som det alltid er «nytt, friskt, levende og livgivende». Andaktene lykkes med å hente det gamle budskapet inn i vår hverdag, og gir ettertanke og veiledning til hvordan budskapet kan få plass også i en hverdag hvor mye annet konkurrere om plassen i livet vårt.