Det er enkelt for oss mennesker å skape oss en Gud i vårt eget bilde, en Gud som elsker oss og alltid stiller opp for oss, som godtar oss slik vi er og svarer slik vi ønsker det når vi ber. Mange sier: «Jeg kan ikke tro på en Gud som er slik og slik», hvis Gud åpenbarer seg annerledes enn vi forestiller oss. Slik lurer vi oss selv. For Gud ER. Gud er Gud, og lar seg ikke manipulere av våre meninger om ham. Vi må godta Gud som han er.
Vi kjenner Gud gjennom hans åpenbaring som kulminerte i Jesus Kristus, sann Gud og sant menneske. Derfor vet vi mye om Gud. Han er hellig, god og kjærlig, nådig og full av miskunn. Han vil at alle mennesker skal bli frelst. Og han er ikke opphavet til det onde. Men det er også mye vi ikke vet om Gud. Han skjuler seg for oss, og somme tider ser vi ham bakfra når vi så gjerne skulle ha sett ham åsyn til åsyn.
Hvor kommer det onde fra, og hvorfor er det så mye ondt i verden når Gud er god? Hvorfor hører ikke Gud meg når jeg roper til ham? Ofte kjennes det som om Gud er langt borte og bortvendt fra meg når jeg trenger ham som mest. Hvorfor er du taus, Gud?
Det ondes problem har mange sider og kommer i mange utgaver. For en kristen er problemet ikke først og fremst at det onde finnes, eller å kunne gi en logisk forklaring på det, men at Gud synes å være borte når vi trenger ham i møte med ondskapen, mørket og det uforståelige.
Andreas Nordli er ikke den første som har skrevet om Guds taushet eller ropt til Gud om svar. Jesus selv ropte: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?», et rop som salmisten i Det gamle testamentet allerede hadde formulert flere hundre år tidligere. Jobs bok baler med det samme spørsmålet. Den er forøvrig presentert på en utmerket måte i Nordlis bok. Martin Luther talte og skrev om anfektelsen i noen av de samme kategorier, og Shusaku Endos «Silence» skildrer temaet på bakgrunn av kristenforfølgelsene i Japan på begynnelsen av 1600-tallet. Vi opplever Gud som taus, men er han likevel til stede, midt i forfølgelsen, i det onde som skjer, i naturkatastrofen? Går det an å tro på Gud midt i «sjelens mørke natt»?
Andreas Nordli skriver om denne tematikken med utgangpunkt i eget og andres liv. Om tragedier og ulykker, om Gudsnærvær og Gudsfravær. Om Guds ledelse og kall, og om det totalt uforståelige og tilsynelatende onde som kan skje med et Guds barn. Han har ikke alle svarene, og innrømmer at spørsmålene og spørsmålstegnene har blitt flere i arbeidet med boka, som har pågått gjennom mange år. Han har bakgrunn fra bedehusbevegelsen og Ungdom i Oppdrag, der han nå er leder. Begge steder tales det høyt om Guds kall og ledelse, og om Jesus som har all makt i himmel og på jord og går sammen med sine alle dager. Desto tøffere blir det når erfaringene og følelsene tilsier noe helt annet.
Nordli skriver realistisk om at troen prøves i møte med det onde som skjer. Han koketterer ikke med at «det er nok en mening med det», eller med at Gud vender alt til det gode i alle situasjoner. Han tar også klar avstand fra et syn på sykdom som resultat av personlig synd og fravær av helbredelse som resultat av manglende tro. Han innrømmer at Gud tillater det onde som skjer, og at han kan bruke det for et større formål, men først og fremst tegner han et bilde av en Gud som er med oss, nær oss, midt i det onde som skjer. Også når alt tilsier at han ikke er der. Jeg har selv erfaring fra en større naturkatastrofe som etterlot seg mer enn 6.000 omkomne i byen der jeg bodde. Jeg så døden i hvitøyet og kjente aldeles ikke Guds nærvær der og da. Men i ettertid fikk jeg en visshet om at Gud hadde vært der, midt i katastrofen, også for meg. Likevel kommer jeg aldri dit at jeg kan takke for det som skjedde.
Nordli skriver i boka at han ønsker å tegne et gudsbilde som takler smerten som livet kan påføre oss, et bilde av Gud som tåler livets realiteter og som overlever døden. Jeg synes han har lykkes i stor grad med dette. Jeg takker for boka og anbefaler den gjerne til andre.
Andreas Nordli:
Når Gud er taus
Proklamedia 2019
Innbundet, 147 sider
(Tidligere stått på trykk i Dagen)